– Kunne spise pølse i brød to timer før kamp

Lukten av vått gress er for lengst byttet ut med en eim av olje og bensin.

Lyden av trampeklapp fra titusener er erstattet med motorlyd og belter som presser seg over asfalten.

Like ved en bensinstasjon i Østfold står Teslaene i kø for å lade.

I cockpiten på en gravemaskin 20 meter unna bilene, sitter en av norsk fotballs aller største helter.

Arbeidshjelmen og det refleksgule antrekket gir ingen hint om at mannen har landskamper for Norge og heltestatus i to byer.

Med sin presise venstrefot skjøt Raymond Kvisvik seg inn i hjertene til mange.

Nå er den samme foten bare til støtte når han styrer spakene i gravemaskinen.

– Jeg tror det er noen år siden vi hadde plass til sånne som meg, sier Kvisvik.

Kvisvik drar ned frontruten og reiser seg opp. Han tar en rask titt, før han slipper grusen ut av skuffen.

Den faller perfekt langs gropen som omkranser et gammelt lite bygg.

Raymond Kvisvik var aldri i tvil om hva han skulle gjøre etter karrieren.

Han skulle tilbake der det hele startet. Til familiebedriften Greåker Graving og Transport.

– Det begynte jo allerede med sommerjobb i tolvårsalderen. Det har gått i arv, sier han om bedriften, som har røtter helt tilbake til 1940.

Sommerjobben ga mersmak. Da Kvisvik slo gjennom som fotballspiller i Moss på slutten av 90-tallet, var ikke lønnen mye å skryte av.

Dermed var det ikke uvanlig at Raymond og broren Tommy stod opp klokken tre om natten og kjørte mot Oslo for å jobbe.

Klokken 13.00 var de tilbake i Moss, da dro Raymond på trening. Etterpå dro de som regel ut for å jobbe igjen.

Moss, som ble trent av Knut Torbjørn Eggen, rykket etter hvert opp til Eliteserien. Det tok ikke lang tid før større klubber fikk øynene opp for venstrekanten.

På motsatt side av landet var Brann i krise.

Bergenserne lå nederst på tabellen. Nå trengte den fotballgale byen forsterkninger. Redningsmannen skulle vise seg å være en anleggsmaskinfører fra Greåker.

– Da var det ikke så lett å jobbe med gravemaskiner lenger, ler Kvisvik.

I Moss var stemningen alt annet enn god. De hadde mistet en av nøkkelspillerne sine.

Da Kvisvik skulle til Moss tre uker senere, kledd i Brann-drakt, hadde noen vært ute på banen og malt ordet «Quisvik» på gresset.

Det var en referanse til landsforræderen Vidkun Quisling.

– De var forbannet siden jeg hadde forlatt Moss, sier Kvisvik og rister på hodet.

Kvisvik og Moss FK havnet også på hver sin side i Moss tingrett over en disputt om penger.

Fotballspilleren mente han hadde rett på pengene Brann hadde betalt for ham, gamleklubben var uenig.

I likhet med kampen på Melløs stadion endte også rettssaken med tap for Kvisvik.

I Bergen ble Kvisvik en umiddelbar hit, både på og utenfor banen.

Dersom man møtte Kvisvik på butikken eller byen etter kamp, tok han seg alltid tid til å snakke med fansen.

En egenskap bergenserne satte pris på.

– Bergensere er rett frem. Jeg tror de liker folk som er litt tøffe i kommentarene, men det hjelper ikke å være stor i kjeften om man ikke lykkes på banen, sier han.

Og det gjorde han.

Kvisvik var svært delaktig i at Brann klatret ut av bunnstriden og endte på sjetteplass. Sesongen etterpå endte med tredjeplass og cupfinaletap mot suverene Rosenborg.

Av supporterne fikk han kallenavnet «Super-Ray.»

På kort tid hadde han gått fra en relativt anonym tilværelse i Østfold til å være allemannseie i Bergen.

– Det var helt vilt. Jeg har alltid satt pris på ærligheten som er i Bergen, men etter hvert så gikk det ganske langt.

Nå hadde også utenlandske klubber fått øynene opp for Kvisvik.

Den østerrikske storklubben Austria Wien hadde kommet med et stort bud, en pakkeløsning, hvor både Raymond Kvisvik og Thorstein Helstad byttet beite.

Det var bare ett problem. Helstad var ikke like giret som Kvisvik.

Og for Austria Wien var det begge eller ingen.

Forhandlingene gikk frem og tilbake, men etter hvert falt brikkene på plass. Kvisvik, Helstad og agenten Stig Lillejord ble smuglet inn på Brann Stadion på nattestid.

– Det var kun underskriften som manglet. Så fikk Thorstein noia og sa nei, vi gjør ikke dette likevel, forteller Kvisvik.

Han tok med seg sin nølende kamerat ut på et bakrom. Etter kort tid kom de ut igjen. Kvisvik hadde overtalt Helstad og de signerte kontraktene.

– Thorstein hadde jo blitt solgt før eller siden uansett. For meg var det mer usikkert. Jeg var 28 år og satt litt med følelsen av at om dette ikke gikk gjennom, så var toget gått, sier Kvisvik.

Men i Østerrike fikk Kvisvik en tøff start. Han ble utelatt fra troppen og han slet med å gjøre sitt inntog i laget.

Det var litt strengere der. Kulturen var annerledes.

– Jeg fikk høre i ettertid at manageren mente jeg så gæren ut. Jeg hadde jo rastafletter da jeg reiste dit og ble kalt Bob Marley av de andre, sier Kvisvik og ler.

– Jeg gikk med gullkjeder, ringer i ørene og hadde tatoveringer. Jeg så jo ikke ut som noe fotballspiller.

Telefonen til Kvisvik ringer, det er broren Tommy, som også er sjef i familiebedriften.

Kvisvik stiger ut av gravemaskinen og hopper ned på asfalten.

Arbeidsdagen er over. Nå gjenstår det bare å flytte gravemaskinen opp på lastebilen.

Han har aldri klart å legge fotballen helt bort.

Han er fortsatt aktiv for barndomsklubben Greåker IL. Både som spiller på andrelaget, men også som styremedlem.

Selv beskriver Kvisvik det å være fotballspiller som å være i underholdningsbransjen.

Han føler selv at han var seriøs, men han har ikke vanskelig for å si at han kunne være ganske useriøs til tider.

Han tror profesjonaliteten i dagens fotball setter en stopper for folk som ham. Folk som gir litt faen.

– Jeg tror den tiden dessverre er forbi. Det må vi dessverre akseptere, sier mannen med landskamper i fotball, futsal og innebandy.

Et av spørsmålene han har besvart flest ganger i livet er:

«Har du noen gang tenkt på hvor god du kunne blitt om du var seriøs?»

– Det er mange som har spurt meg om det … Jeg føler jo at jeg var seriøs, men jeg vet jo at jeg kunne stoppe og kjøpe meg en pølse i brød to timer før kamp. Det skjedde flere ganger, erkjenner han.

Eventyret i Østerrike var over allerede etter én sesong. Tre dager etter at Kvisvik hadde blitt fristilt fra kontrakten ble han presentert som Brann-spiller igjen.

Egentlig var det Østfold eller et nytt eventyr som lokket mest.

Men Brann lå igjen sist på tabellen, og hjertet for klubben mellom de sju fjell banket hardt.

«Super-Ray» dro tilbake og var igjen med på å redde Brann.

Året etter tok Brann, med Kvisvik på vingen, seg helt til cupfinalen. Klubben kunne vinne en turnering for første gang på 22 år.

– Jeg glemmer aldri da vi kjørte til Ullevaal og så toget av Brann-supportere. Det gjør noe med deg, du får omtrent tårer i øynene av det, for du ser hvor mye det betyr for dem.

I løpet av de første 35 minuttene hadde Bengt Sæternes scoret tre mål og finalen var avgjort. Kvisvik og Brann var cupmestere.

I Bergen hadde «hele byen» samlet seg i sentrum for å ta imot heltene.

For Kvisvik ble det ekstra følsomt. Litt over en måned tidligere var han og samboer Christin Nygård Pedersen blitt foreldre til Adam.

Og da klokken passerte tolv, hadde han bursdag.

– Det gjør noe med deg når hele Torgallmenningen synger bursdagssangen til deg.

Midtveis i sesongen etterpå var det over. En tydelig preget Kvisvik tok farvel med Bergen.

Foran 16.000 tilskuere kysset han Brann-logoen, før han kastet drakten opp til en heldig supporter.

Bergen har alltid blitt værende i hjertet hans. Så ofte han kan, reiser han «hjem» for å besøke venner og Brann Stadion.

– Bergen betyr veldig mye for meg, sier han, selv om livet som folkehelt i Bergen til tider også var litt mye.

– Det ble egentlig bare verre og verre. Til slutt stod folk og rev i handlekurven for å se hva jeg handlet, sier han og humrer.

Østfoldingen var blitt 31 år gammel da han forlot Bergen. Det var på tide å ta med seg familien og flytte hjem.

Det var fotballgale Fredrikstads tur til å bli frelst av Kvisviks venstrefot. Selv beskriver han plankebyen som et «mini-Bergen», når det kommer til lidenskap og engasjement.

I cupfinalen i 2006 vant Fredrikstad 3-0 over Sandefjord. Kvisviks fot var nest sist på samtlige mål.

Selv om han kommer fra Sarpsborg-siden av Greåker, som ligger ganske midt i mellom de to Østfold-byene, synes han det var det stort å vinne cupen med Fredrikstad.

– Å vinne et trofé med venner er alltid gøy. At Dagfinn (Enerly) også var med og kjørte rundt på Ullevaal-matta, det gjorde noe med meg.

Men selv om Kvisvik fortsatt hadde suksess på fotballbanen, begynte mediene å bli interessert i mer enn de presise innleggene og oppsiktsvekkende hårsveisene.

Overskrifter om milliongjeld og tvangssalg ble slått opp i avisene.

Selv mener han at mye av skriveriene ble blåst opp større enn de var. Kvisvik valgte stillhet og boikott av pressen.

– Jeg valgte å holde kjeft, for en gangs skyld.

– Angrer du på det i dag?

– Jeg kunne gjerne gått ut og forsvart meg litt, men jeg ble frarådet å gjøre det. Det hadde bare gitt mer bensin på bålet.

Året etterpå ble Kvisviks biografi sluppet. Der skrev han åpenhjertig om påkjenningen:

«Hadde det ikke vært for Adam og Christin, hadde jeg ikke vært her nå. Det er jeg hundre prosent sikker på.»

Kvisvik parkerer lastebilen utenfor huset sitt i Greåker.

Veggene i gangen er malt rosa. En bred trapp tar deg opp i stuen, hvor det er pynteputer, friske farger og nok planter til å avsløre at det ikke er Kvisvik som står bak innredningen.

Det er tydelig at Christin er sjefen på hjemmebane.

Kvisvik spør om TV 2s journalist og fotograf ønsker et glass brus, før han hopper i dusjen.

Ti minutter senere returnerer han. Den ikoniske tribal-tatoveringen omkranser fortsatt høyrearmen.. På venstrearmen står sønnens navn «Adam».

– Angrer du på noe fra karrieren din?

– Nei, jeg synes det har vært mange gode pølser i brød, ler Kvisvik.

Se Fredrikstad-Moss på TV 2 Play søndag fra klokken 14.30!

Se Odd-Brann på TV 2 Play fra klokken 16.50!