Brutalt ærlig Horneland: – River meg i stykker
Eirik Horneland snakker om en krevende lederstil, hvorfor han elsker å slenge verbal drit til Brann-spillerne og hva som tok knekken på ham i Rosenborg.
– Kom igjen! Hold det oppe! Tempo, tempo! Større nøyaktighet!
Eirik Horneland pisker Brann-spillerne rundt på treningsfeltet.
Det er over én måned til seriestart, men 47-åringen er påskrudd fra første spark på ballen.
– Jeg er intens, innrømmer Horneland.
Forklaringen er grei å forstå.
– Jeg ønsker intense lag og at det skal være masse energi i oss. Da må jo jeg også være på, sier Brann-treneren om sin egen lederstil på treningsfeltet.
På kontoret er treneren en annen type.
– Skal du ha kaffi?
Tempoet er langt lavere. Samtalen går lett mellom sjefen og resten av trenerapparatet.
– Det er flere her som ikke drikker kaffi. Hassan (El Fakiri) tar gjerne bare en halv kopp, sier Eirik Horneland mens han smiler og rister på hodet.
Det er halvannet år siden haugesunderen steg i gradene og rykket opp til hovedtrener for Bergens stolthet.
Rollebyttet har hatt en effekt. Joda, Horneland rykket ned med Brann, men så ledet haugesunderen laget til seier i 26 av 30 kamper, satte poengrekord i OBOS-ligaen og var 23 poeng foran Stabæk.
Selv beskriver han forskjellen på laget da og det han leder nå på følgende måte:
– Vi er mye mer uredde og langt mer samkjørte om ett budskap, ett tankegods. Vi har en tydelig og felles forståelse av hvor viktig trening og disiplin er, men også at vi skal ha en lekenhet i inngang til trening og kamp, sier Brann-sjefen.
Horneland er en trener med høy røst på feltet. Ingen høres bedre enn 47-åringen, enten Brann trener på Nymark eller i Marbella.
Litt sprø
På avstand kan den tidligere forsvarskjempens fremtoning virke fryktinngytende, men smilet sitter løst i firedagersskjegget.
Flere av spillerne omtaler treneren som litt sprø, men samtidig en de liker veldig godt. Entusiasmen, intensiteten og viljen til stadig å bli bedre, smitter over.
– Jeg gir jo mye av meg selv. Jeg er ganske brutal med meg selv og de jeg leder. Samtidig har jeg et voldsomt eierskap og føler på en måte på en farsrolle.
– Jeg føler jeg er en far og en oppdrager for de også, sant. Jeg vil dem kun det beste, ønsker å hjelpe dem i karrieren og utvikle fotballspillere, men også personlighetene i vår garderobe.
Det var nok mange som hevet et øyebryn og to da Brann, i motsetning til samtlige konkurrenter, valgte tre uker sammenhengende på treningsleir i Marbella.
Det vanlige er to.
– Jeg er til tider «poco loco», men det er i beste hensikt. Jeg elsker jobben min og går inn i den med hud og hår.
Selv ser Horneland på dét som en faktor som gjør ham velegnet i yrket, men også det som kan bli hans bane som sjef i klubben.
– Den galskapen jeg har, den som de digger, er nok den de kommer til å sparke meg ut av stadion av en gang i fremtiden også, sier han og ler.
For Horneland handler hverdagen som Brann-trener om å finne den rette balansen. Både for egen del, men også for de rundt.
– Styrkene dine blir ofte svakhetene dine etter hvert, det er jeg bevisst på. Jeg prøver å balansere det sånn at det ikke blir for mye, sier Brann-treneren.
Dårlige dager
Alle som har sett Eirik Horneland på sidelinjen mens Brann spiller kamp, vet at haugesunderen forbrenner en del kalorier i løpet av 90 minutter.
Vinnerviljen er stor - ønske om utvikling er om mulig enda større.
En dårlig dag på jobben er ødeleggende.
– Jeg blir sur.
– Jeg har en familie jeg bryr meg veldig om, men nest etter dem så er jobben min det aller viktigste i livet. Det å ha dårlige dager på jobben river meg litt i stykker.
Men å la én dårlig dag ødelegge for resten av uken er uaktuelt.
– Du må bare koste det av deg å sørge for at neste dag blir bedre.
Elsker drittslenging
«Dere har fine dager, kommer opp hit, ser på at guttene trener, så hjem.»
Slik blir man gjerne møtt av Eirik Horneland på treningsfeltet på Nymark.
En velplassert bredside mot fremmøtt bergenspresse.
Kommentaren er alltid akkompagnert av et smil og glimt i øyet.
– Det er noe av det kjekkeste jeg vet ved å være i fotballmiljøet. Jeg er en som slenger mye dritt, så derfor må jeg også tåle å ta i mot mye.
Måten å kommunisere på skal ta bort noe av alvoret og presset. Det meste i livet er ufarlig, ifølge Brann-sjefen.
– Jeg ønsker at det skal være godt humør og et miljø der spillerne føler seg fri. De skal kunne kaste drit til meg, jeg vice versa, det liker jeg.
– Det virker litt avvæpnende på en måte. Ting er ganske ufarlig for meg. Jeg prøver å gjøre mitt beste, er det ikke godt nok, så må vi gjøre noe annet.
– Rosenborg spiste meg opp
Haugesunderen har aldri albuet seg frem for en plass i rampelyset.
47-åringen hadde ingen problemer med å gå fra jobben som hovedtrener i Rosenborg, Norges største klubb, til å bli Kåre Ingebrigtsens assistent i Brann våren 2020.
– Det er ikke sånn at jeg suger meg innpå oppmerksomhet. Kunne jeg fått gått i ro og fred så hadde det vært det aller beste for meg, men jeg skjønner at det er en del av det å være hovedtrener i Brann.
Hva er det vanskeligste med å være trener?
– Det er å ha nok energi til hverdagen. Det er en krevende jobb der du er arbeidsleder for mange, du er et ansikt utad og innad i en stor klubb. Det er mange som skal ha en bit av deg, så det å ta vare på seg selv oppi alt dette er det aller, aller vanskeligste.
Og nettopp dét var noe han ikke fikk til i perioden som Rosenborg-trener. Halvannet år ut i kontraktsperioden sa Horneland takk for seg.
– Jeg er nok mer meg selv nå, sier Brann-treneren.
Flere som fulgte Rosenborg tett i perioden Horneland var sjef på Lerkendal, har beskrevet en trener som gikk fra å være intens og entusiastisk, til å bli en trener som satt på ballen og observerte.
– Rosenborg spise meg opp på en litt annen måte. Det var utrolig mye utenomsportslig og mange andre ting som du også måtte håndtere, så det spiste meg opp i hverdagen.
Derfor lot Horneland andre ta seg av treningene og ble selv sittende på en ball.
– Jeg trengte litt hjelp for å komme meg igjennom de ulike kampene jeg måtte ta, sier Brann-treneren.
Nå er det få minutter Horneland sitter stille på trening. Kjeften går som en mitraljøse, beina er stadig i bevegelse.
– Jeg er nødt til å gå inn i det all in, på min måte, for å kjenne det i magen hver dag at jeg er fornøyd med budskapet mitt, måten vi jobber på, med kvaliteten vi legger inn i hverdagen. Hvis jeg ikke er det, så gir jeg meg.
Hva ville du jobbet med om du ikke var fotballtrener?
– Hehe, ja hva hadde jeg vært da?
– Jeg tror jeg har et godt hode, jeg tror jeg har en høy arbeidsmoral, jeg kunne nok gjort mange forskjellige ting, men trives veldig godt med den jobben jeg har, avslutter Brann-sjefen.