MYE MOTGANG: Stefano Vecchia har blitt satt tilbake med skader gang på gang. Nå er svensken igjen klar for å bidra på Rosenborg. Foto: Per-Atle Karlsen
MYE MOTGANG: Stefano Vecchia har blitt satt tilbake med skader gang på gang. Nå er svensken igjen klar for å bidra på Rosenborg. Foto: Per-Atle Karlsen

Åpner opp om motgangen: – Faen, dette gidder jeg ikke

Som sjuåring skulle han bli den nye Maradona. Åtte år senere fikk han en telefon som skulle endre alt. Nå åpner Stefano Vecchia opp om en karriere preget av skader - og konkurransen med «grisen fra Singsaker».

Han smiler, som vanlig, Stefano Vecchia.

– Paparazzi, paparazzi, gliser svensken når TV 2 kommer på hjemmebesøk.

Etter å ha vært ute i tre måneder med en «mystisk» skade han ikke ønsker å si så mye om, er Rosenborg-angriperen endelig tilbake i full trening.

– Jeg kjente at både jeg og hele laget begynte å finne formen, så det var tungt å bli skadet, det er det ingen tvil om. Men man kan ikke gjøre noe med det, det er en del av fotballen. Det positive med det er at det er enda bedre å komme tilbake.

SANG, BALL OG SOLBRILLER: Stefano Vecchia liker å «bjuda på» . Foto: Frank Lervik
SANG, BALL OG SOLBRILLER: Stefano Vecchia liker å «bjuda på» . Foto: Frank Lervik

Sju scoringer på ni seriekamper var det svensken rakk før han tuslet av banen med skade mot Viking i begynnelsen av juli.

Det har egentlig vært svenskens historie gjennom hele karrieren.

– Da jeg var sju ville jeg bli som Maradona, ler han, før han fortsetter mer alvorlig:

– Ja, nei. Det hadde nok vært tøft. Men man vet aldri. Jeg antar at jeg kunne ha vært bedre, men det får man aldri vite.

Tårene på t-banen

Det at 27-åringen har tilbragt de siste tre månedene på sidelinjen er nemlig ikke noe unntak.

Talentet var har det aldri vært noe å si på. Han var langt foran sine jevnaldrende allerede i barndommen. Storklubbene lå langflate etter signaturen til vidunderbarnet. Manchester United, Feyenoord og favorittlaget Inter.

INTER-DRØMMEN BRAST: Som 15-åring fikk Stefano Vecchia beskjed om at han ikke kunne følge Inter-drømmen. Foto: Per-Atle Karlsen
INTER-DRØMMEN BRAST: Som 15-åring fikk Stefano Vecchia beskjed om at han ikke kunne følge Inter-drømmen. Foto: Per-Atle Karlsen

– Det positive er at jeg lærte tidlig. Allerede som sjuåring sprang kameraene etter meg. Jeg skjønte ikke hva det var og spurte mamma og pappa hvorfor de løp etter meg, «nei, det er fordi du er god i fotball», svarte de, minnes Vecchia.

Så god i fotball var han at nettopp Inter ville ha ham på sitt ungdomslag. Som 15-åringen lå kontrakten på bordet og Stefano var i ferd med å følge i fotsporene til farfar Giuseppe Vecchia, som spilte for den italienske storklubben før 2. verdenskrig.

Så kom telefonen som endret alt.

– Den høsten ringte legen og sa at «du kommer ikke til å kunne spille fotball på et år, minst». Så det var jo det. Jeg husker at jeg satt der på t-banen da jeg skulle på trening, og jeg begynte å gråte med en gang. Det var tungt.

«Faen, det her gidder jeg ikke»

En overbelastning i kneet og kontrakten med Inter ble det aldri noe av. 15-åringen ble værende i Sverige og Brommapojkarna, der de neste to årene ble tilbragt på sidelinjen.

Det ble starten på en karriere preget av enorme skadeplager.

– Den gangen jeg begynte å kjenne på at «dette er tøft», på den måten at man spør seg selv om man orker flere perioder. Det var i 2018 og 2019 da jeg var ute en stund. Da hadde jeg problemer med Jumpers knee som aldri gikk over. Da begynte jeg virkelig å kjenne på at «faen, det her gidder jeg ikke», sier Vecchia.

Men selv på de mørkeste dager har det aldri vært et alternativ å gi seg.

– På et tidspunkt etter alt dette så begynte jeg å forstå at jeg faktisk er en person. Jeg er ikke bare en fotballspiller. For om jeg bare hadde sett meg selv som fotballspiller og jeg ikke kunne ha spilt fotball, hva er jeg da? Man får jo panikk, sier svensken og fortsetter:

– Så på et tidspunkt der innså jeg at jeg er et menneske som spiller fotball, og ikke bare en fotballspiller. Da forsto man at det fantes andre interesser. Jeg så fordeler og ulemper, og det finnes fordeler og ulemper med alt.

Vendepunktet

Etter årevis med skader og nedturer skulle Vecchia få sin lille revansje i 2020.

Talentet som aldri lyktes, skulle endelig gjøre nettopp det.

GIR ALDRI OPP: Tross alle nedturene, skal det mye til for å knekke den livsglade svensken. Foto: Per-Atle Karlsen
GIR ALDRI OPP: Tross alle nedturene, skal det mye til for å knekke den livsglade svensken. Foto: Per-Atle Karlsen

– I 2019 var det litt sånn der at jeg var han som aldri helt hadde tatt steget, det nådde liksom ikke helt opp. I 2020 ble det en slags, ikke revansj, men litt sånn at «se her, nå er jeg skadefri og jeg spiller». Da gikk det jo veldig bra. På den måten var det veldig godt å vise det, sier han.

Med 19 målpoeng for Sirius i Allsvenskan sto plutselig frierne i kø nok en gang.

Til slutt falt som kjent kantspillerens valg på Rosenborg.

– Jeg husker da jeg kom hit, jeg tror det var i januar eller februar i 2021, da var det 20 minusgrader da jeg gikk ut fra hotellet ved Lerkendal. Da tenkte jeg «shit, det her kan bli en tøff, tøff vinter og vår», ler Vecchia, før han legger til:

– Men det har vært bra. Det er en stor og fin klubb som tar vare på sine spillere. Når alt var på plass så kjente jeg at det beste for meg sportslig var å komme til en stor klubb i Norden. En klubb der man kjenner på presset og der man får spille.

Trives «sykt» bra

Selv om han også har slitt med skader i Rosenborg, har svensken gjort 18 mål på de 26 seriekampene han har spilt i løpet av sine to første sesonger i hvitt og svart.

Sånt blir det interesse av.

I januar avslørte TV 2 at seriemesteren i Singapore, Lion City Sailors, var ute etter Rosenborg-kanten. Tilbudet fra Asia ville, ifølge Vecchias agent Blash Hosseini, gjøre han økonomisk uavhengig.

TILBAKE: Etter tre måneder på sidelinjen er Vecchia tilbake på treningsfeltet og høyaktuell for RBK-troppen som møter Kristiansund søndag. Foto: Per-Atle Karlsen
TILBAKE: Etter tre måneder på sidelinjen er Vecchia tilbake på treningsfeltet og høyaktuell for RBK-troppen som møter Kristiansund søndag. Foto: Per-Atle Karlsen

– Penger styrer jo mye av markedet hit og dit, det skjønner alle, men samtidig så kjente jeg at jeg hadde mer å gi. Først og fremst var det den drømmen man har hatt fra man var liten, om å spille fotball og komme lengre og lengre. Det var vel det som fikk meg til å tenke at jeg hadde mer å gi i Europa, det var i alle fall det jeg følte på det tidspunktet.

– Så det ble det sportslige foran pengene?

– Ja. Det er klart at dersom noen hadde kommet og sagt at du får hundre millioner på ett år, så hadde vel de fleste spillerne i Norden dratt. Jeg fikk jo ikke hundre millioner, så det var ikke verdt å dra. Jeg trives sykt bra i Rosenborg. Det er en klubb med ambisjoner, det er mye fans og så er det, som dere sier i Norge, artig å spille, gliser svensken.

«Grisen» fra Singsaker

Nå gleder han seg til å endelig vise sine kvaliteter på banen igjen. 27-åringen, som var toppscorer før han ble skadet med sju mål på ni kamper, frykter på ingen måte kampen med RBKs nye, dødelige spissduo: Casper Tengstedt og Ole Sæter.

– Hadde du spurt meg for et par år siden så tror jeg at jeg hadde syntes at det var vanskeligere på et vis. Man vil jo alltid at laget skal vinne, men jeg hadde sikkert tenkt at «faen, nå må jeg virkelig ... for å få spille». Akkurat nå fokuserer jeg ikke på det. Jeg liker de personene såpass mye, så jeg er virkelig glad på deres vegne, sier han.

– Men har ikke en type som Ole Sæter litt i overkant med selvtillit akkurat nå?

«GRISEN»: «Grisen fra Singsager», som Vecchia kaller ham, skal igjen få kamp om plassen. Foto: Beate Oma Dahle
«GRISEN»: «Grisen fra Singsager», som Vecchia kaller ham, skal igjen få kamp om plassen. Foto: Beate Oma Dahle

– Haha, jeg synes det er nydelig å høre på ham. Jeg synes det er kult med litt personlighet og at man byr på seg selv. Jeg og Ole er gode venner. Jeg bruker å tulle litt med han. «Grisen» fra Singsaker og ikke «løven» fra Singsaker, humrer svensken.

Han er trolig tilbake i Rosenborgs tropp til søndagens møte med Kristiansund. Ifølge sjefen sjøl «bøtter» kantspilleren inn mål på trening.

– Han er på gang, han. Det er veldig behagelig å ha ham i aktivitet igjen. Han bøtter inn mål på trening. At han kan få spilletid, og mer og mer spilletid framover, er ikke usannsynlig. Rett inn på laget til søndag går han nok ikke, men han kan begynne å pushe på disse to andre, sier Kjetil Rekdal.

– Det viktigste er jo at laget vinner kamper. Det er klart at jeg håper å spille, jeg er jo dum om jeg ikke ønsker det. Men det er bra at det er konkurranse, da trigger man hverandre, avslutter svensken.