Følte seg verdiløs: – Veldig respektløst

– Jeg var ferdig der jeg lå.

Henrik Røa kommer aldri til å glemme januardagen i sagnomsuste Kitzbühel.

Med en fart på 140 km/t suser 28-åringen ned brutale «Die Streif». Like over mållinjen faller han stygt. Foten sto rett ut i 90 grader. Panikken kom krypende.

– Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har sett fallet for mange ganger i ettertid.

Et iskaldt gufs gikk gjennom stadion. Store deler av familien var på plass for å følge ham ned den legendariske løypen.

Alt endte i et familietraume.

– Jeg blir helt rørt når jeg snakker om det, sier en gråtkvalt pappa Ronny.

– Jeg er alltid engstelig. Men dette var grusomt, forteller farmor Britt, som sammen med farfar Trond må leve med engstelsen en god stund framover.

For få måneder siden tok barnebarnet nemlig et valg som sjokkerte familien.

– Ubetydelig og verdiløs

Ved farmor og farfars hjem, på Høybråten i Oslo, har Røa tatt frem malekosten.

Tidligere lagkamerater er på treningsleir i Chile. Selv må han ty til kreative løsninger for å finansiere det som venter.

Alt ser riktignok litt lysere ut nå, men tankene flyr fra tid til annen tilbake til de endeløse nettene på sykehuset i Østerrike. Mentalt var han langt nede, dagene føltes ut som år.

– Jeg måtte bare prøve å se noe positivt i alt det mørke, erindrer han.

Røa har mistet oversikten over alle skadene han har pådratt seg etter helt liv med fart og fall, men dette var nådestøtet. Karrieren var over. Det var han sikker på.

Og da sjokkbeskjeden fra landslaget kom midt i rehabiliteringen fem måneder etter, tenkte «alle» at det var spikeren i den berømte kista.

Han var vraket fra landslaget.

– Fra mitt ståsted opplevdes det veldig respektløst, sier Røa om avgjørelsen.

Beskjeden kom dagen før uttaket ble offentliggjort. Han så den ikke komme i det hele tatt.

– Jeg stusser veldig på kommunikasjonen. Tre uker etter at jeg hadde en samtale med dem, ringer de og sier at at det ikke er plass til meg på laget. Det er livet mitt, karrieren min … å bli behandlet slik, føles sårt. Man føler seg ubetydelig og verdiløs i en slik prosess.

Helomvending

Røa har nylig tatt opp sine opplevelser i et møte med alpinistenes sportssjef, Claus Ryste.

– Jeg satt ord på hva jeg mente, så får vi håpe at andre utøvere blir behandlet bedre i framtiden.

Ryste skriver i en SMS til TV 2 at Røa «ikke oppfylte de sportslige kriteriene, og vurderingen ble at han ikke hadde god nok sportslig progresjon til å bli tatt ut på trenervurdering».

– Vi har respekt for at uttak er krevende for alle parter, spesielt for de som ikke blir tatt ut. Vi har forsøkt å være tydelige, forklarer Ryste, som videre sier at de tar med seg Røas innspill til prosessen.

– Så må vi prøve til neste gang å være enda tydeligere og tidligere ute i kommunikasjonen rundt uttak.

I etterkant av den nedslående beskjeden gjorde ulykkesfuglen Røa helomvending mot alle odds.

Han vil vise at de tok feil.

– Jeg kan ikke gi opp på den måten her, forklarer Røa, som fikk en oppløftende beskjed på sykehuset for et par uker siden.

Gledelig beskjed

Han er friskmeldt derfra, men det vil fortsatt ta tid før han er en 100% funksjonell toppidrettsutøver.

Neste steg er å ta ut skruene av beinet. I mellomtiden jakter Røa sponsorer.

Livet utenfor landslaget koster.

Malearbeidet på farmor og farfars hus gir noen ekstra kroner i lommeboken, men er først og fremst en hyggelig gest overfor dem som har støttet ham hele veien.

– Familien betyr alt. Den varmen og lysten til å få meg opp og fram.. Det har jeg kjent veldig på, sier Røa, og fortsetter:

– Så er det også en fin måte å koble av på. Få hodet på litt andre tanker. Det er ikke til å legge skjul på at tiden etter fallet har vært en prosess.

Farmor Britt er mektig imponert over barnebarnets mentalitet. 78-åringen er usikker på om pågangsmotet stammer fra henne, men er overbevist om at de deler det samme gode humøret.

– Jeg er kjempestolt. Nå ser vi bare framover, gjør vi ikke det, a? spør hun og smiler.

Far Ronny er sterk i troen på at sønnen vil slå kraftig tilbake.

– Det er ikke tvil i min sjel om det, forteller han.

Selv er Røa sikker i sin sak: Et eventuelt comeback på øverste nivå vil være hans største bragd.

– Målet er å gønne ned «Kitz» igjen. Det hadde vært moro, det. Men da må jeg holde meg på beina …