Derfor skal de analysere bæsjen til norske stjerner

I år skal Norges to fremste triatleter gjøre noe ingen har gjort før dem.

Fra å være verdens beste på langdistansen Ironman, skal Kristian Blummenfelt (28) og Gustav Iden (26) igjen bli en del av verdenseliten på olympisk distanse.

De skal ikke lenger være trent for en konkurransetid på åtte timer, de skal være trent for å svømme, sykle og løpe fort i halvannen time.

Det har vist seg å være fysiologisk umulig, i alle fall for de fleste.

Men for Blummenfelt, Iden og deres smågale trener, Olav Aleksander Bu, er det et spennende eksperiment.

– Vi har vunnet alt internasjonalt, så hvordan skal vi da motivere oss? For oss er det kult å sprenge grenser, sier Bu.

Omfattende eksperiment

For ham handler treneroppgavene om mer enn bare sportslige resultater.

Blummenfelt og Iden er som laboratoriumsrotter i et større eksperiment, der treneren forsøker å finne ut hvor rask, sterk og utholdende menneskekroppen kan bli.

Da handler det om å hente marginer der det er mulig.

Derfor har han utviklet nyskapende, teknologiske duppeditter, egne analyseverktøy og avanserte testmetoder.

Og i sommer skal han, i samarbeid med utøverne sine, i gang med det mest omfattende prosjektet noen sinne.

Da skal Bu og to kolleger analysere avføringen til de to triatletene.

– Det er det mest avanserte, omfattende og personlig inngripende eksperimentet vi kommer til å ha gjort. Vi kan ikke være fisefine, for å si det sånn, sier Bu.

Derfor gjør de det

Tanken med prosjektet er å finne ut hvor mye av maten Blummenfelt og Iden spiser kroppene deres faktisk tar opp.

I to uker skal Bu og to medhjelpere derfor registrere alt utøverne spiser og samle inn all avføringen de slipper ut.

– De kan ikke gå av sykkelen og drite i skogen, uten at vi er der og samler inn avføringen, sier Bu.

Så skal prøver fra både mat og avføring brennes opp og sammenlignes.

Hvor mange kalorier er det i maten og hvor mye av det ligger igjen i avføringen? Og er det individuelle forskjeller mellom Iden og Blummenfelt?

– Utfordringen til en toppidrettsutøver er å få i seg nok mat. Jo mer energi de tar opp, jo mer kan de trene. Og jo mer de kan trene, jo bedre blir de. Så vi må klare å øke energiopptaket på samme mengde mat, sier Bu, og fortsetter:

– Vi er alle forskjellige. Vi har ulik tarm- og mageflora, noen kan også være intolerante for enkelte matvarer, så vi må forstå hvordan Kristian og Gustav kan få det mest effektive energiopptaket.

– Det sykeste

De to triatletene er blitt vant med at treneren lanserer innovative idéer om hvordan de skal bli bedre, men denne idéen skiller seg ut.

– Å samle avføringsprøvene våre er nok det sykeste han har foreslått. Ikke bare prøver, men all avføringen vår, sier Blummenfelt og ler.

– Han tenkte å begynne med det forrige vinter, uten at han helt visste hvordan. Han så for seg at vi skulle bæsje i kopper.

Når eksperimentet skal gjennomføres i sommer, vil det bli under langt mer kontrollerte former.

– Jeg kan være med på det, men jeg kommer ikke til å samle på avføringen selv. Jeg gir den fra meg, ferdig med det. Jeg skal ikke grave rundt og lete etter maiskorn, flirer Blummenfelt.

2600 meter over havet

De to triatletene har den siste tiden vært på treningsleir i Marokko, der de også har eksperimentert med høydetrening.

I Atlasfjellene har de gjennomført økter 2600 meter over havet, noe som er hele 300 meter høyere enn Sierra Nevada og 500 meter høyere enn Flagstaff, der resten av verdenseliten trener.

– Alle er i Sierra Nevada nå, det er fullt. Så vi ville prøve å gå enda høyere. Det er en risiko å ta, så vi må ta den nå. Neste sesong er det OL, sier Bu.

– Hvordan reagerer utøverne på alle disse eksperimentene?

– Hvis de ser at det gir mening, så er de med på det. De vet at de må snu hver eneste stein, dersom de vil vinne, sier Bu.

Roser treneren

Og det vil de. Blummenfelt og Iden blir motivert av trenerens iver etter å gjøre dem enda litt bedre.

– Han er en motiverende type å jobbe med, fordi han har så mange nye idéer hele tiden. Det er utrolig lærerikt, sier Iden.

– På samme måte som en trener ofte må temme utøverne sine fordi de vil for mye, må vi ofte temme ham, fortsetter han.

Men så lenge de vet at det gir resultater, er de villige til å være med på det meste.

Når begge er blitt verdensmestere i både full- og halv Ironman, og Blummenfelt i tillegg er olympisk- og verdensmester i «vanlig» triatlon, gjør de som treneren sier.

– Vi er privilegerte som får lov til å jobbe med ham. Han kunne jobbet med alle lag i verden, men ønsker å jobbe med oss, sier Blummenfelt.

– Han har kunnskap om bortimot alt. Og har han ikke kunnskap om noe, trenger han en uke på å bli verdensledende på det området også. Han er flink til å lese om forskning og være i forkant, supplerer Iden.

«Umulig oppgave»

Det er de også avhengige av å være, dersom de skal nå sitt mest ambisiøse mål til nå.

Å gå fra å være best på Ironman til å bli best på kortdistanse.

– Ingen har vært i nærheten av å klare den overgangen. De som har prøvd, har ikke vært på pallen en gang. Noen ender i et sjikt mellom 20 og 30, de fleste klarer ikke å kvalifisere seg til de største løpene, sier Bu.

Selv mener Blummenfelt at forskjellen på de to konkurranseformene er som forskjellen på en 5000-meter og et ultraløp.

– Hvorfor er overgangen så vanskelig?

– Det vet vi ikke. Vi har noen teorier om at kroppen har gjennomgått store strukturelle endringer som må reverseres, sier Bu, og påpeker:

– Men vi hadde ikke gjort dette om vi ikke hadde trodd at det kunne reverseres. Vi må bare forstå hva som skal til.