Daria (21) våknet til missilangrep: – De vil at vår nasjon skal forsvinne fra verden

– Folk dør, men russerne bryr seg ikke. De vil at vår nasjon skal forsvinne fra verden. Ingen ord kan stoppe dem, bare handling.

I over åtte måneder har Ukraina vært under angrep av russiske styrker.

Én av dem som for alvor har fått kjenne krigen på kroppen er det 21 år gamle biljard-talentet Daria Sirantsjuk.

Den 24. februar i år våknet hun og resten av hennes landsmenn til en ny hverdag.

– Det føles som om man skjelver innvending. Kroppen ser normal ut og utenpå vises ikke alle følelsene, men i hodet er det en miks av alle følelser. Du vet ikke hva du skal gjøre, sier hun til TV 2.

- Folk kunne knapt puste

Åtte måneder senere møter Daria TV 2 i trygge omgivelser i Trondheim.

Hun er i Norge på en eksklusiv invitasjon fra den trønderske biljardklubben Stoppball Nidaros.

Det virket imidlertid som en fjern drøm for åtte måneder siden.

– Det var så mange mennesker. Jeg måtte stå på ett ben hele veien. Vi sto oppå hverandre og folk kunne knapt puste. Det var sekker, mennesker, folk som gråt, ropte og var redde. Det var en ekkel følelse. Selv min far begynte å gråte på toget. Det var rart å se. Jeg prøvde å holde meg samlet, men da jeg så ham gråte begynte jeg selv å gråte, sier hun.

Daria snakker om flukten fra familiehjemmet i Kiev. En to dagers kamp på liv og død.

– Da man gikk gjennom gaten så vi folk som bare satt der og ristet. Det var galskap. Når du ser det så skjønner du at det er det virkelige liv og ikke en film. Atmosfæren var veldig skremmende, sier hun.

På flukt

21-åringen har bodd de siste årene i Polen, der hun studerer økonomi og ledelse.

Den 20. februar i år reiste hun tilbake til Ukraina på ferie, etter å ha fullført sin bachelorgrad. Fire dager senere planla hun sin egen fluktrute.

– Vi fant et tog. Vi var heldige, for en venn av min far ringte og sa at det gikk et tog om en halvtime. Vi fylte én sekk hver. Vi kunne ikke ha med kofferter eller noe annet, bare én ryggsekk. Da vi kom ned til togstasjonen møtte jeg en folkemengde på mange tusen.

Mens hennes mor og bror ble igjen i den ukrainske hovedstaden, fikk Daria og hennes far plass på toget fra Kiev til Lviv, som grenser til Polen. Der måtte ungjenta skille lag med sin far, som på grunn av sin alder ikke hadde lov til å forlate landet.

Den siste etappen fra Lviv til en trygg havn i Polen måtte hun ta alene.

– Da jeg kom fram til Lviv visste jeg at det gikk et tog til Polen, og det er den letteste veien å forlate landet. Det tar normalt to timer. Jeg ankom plattformen fire timer før toget skulle gå og det var allerede smekkfullt. Hele plattformen var overfylt. Jeg har aldri sett noe lignende i hele mitt liv, sier hun og fortsetter:

– Da toget kom var det helt galskap. Én passasjer gikk om bord på toget med en kniv. Han sto i inngangen og slapp bare inn sine folk på toget. Jeg husker at tårene bare begynte å trille. Jeg var i sjokk.

Søkte tilflukt i klasserom

Daria skjønte at hun aldri ville komme seg på det toget, og bestemte seg etter hvert for plan b.

– Jeg måtte finne en annen måte å forlate landet på. Jeg møtte en annen venn som var i Lviv og vi tilbragte natten i et gammelt klasserom på universitetet. Vi lå på pultene mens alarmene gikk gjennom hele natten.

De to ble enige om å krysse grensen til fots.

– Vi tok en taxi til grensen, som lå halvannen time unna universitetet. Den kunne ikke kjøre helt fram til grensen, så jeg måtte gå de siste ti kilometerne.

Ved grensen ventet fem timer i kø, før hun kom seg over på den andre siden. Etter to dager på flukt var Daria endelig i trygghet.

– Man har ikke mat, man har ikke vann, man har ingenting. Det var som å være i tidenes verste film. Jeg kan nesten ikke tro at jeg klarte å komme meg ut.

Vekt av missilangrep

Men selv om hun var i sikkerhet, ble hverdagen i hennes studieby Kraków alt annet en enkel den.

– Jeg var helt tom, men samtidig utrolig lettet. Selv om jeg var trygg, var hodet mitt hos familien. De første månedene var jeg ikke meg selv. Jeg var på telefonen hele tiden, og om jeg hørte fyrverkeri tenkte jeg «bombe» umiddelbart. Jeg skalv hele tiden og jeg klarte ikke å kontrollere kroppen. Selv nå, om jeg hører høye lyder eller smell, så mister jeg litt kontrollen. Det er konsekvensene av krigen. Det kommer nok aldri til å forsvinne.

I begynnelsen av oktober bestemte 21-åringen seg for å besøke familien, som stadig bor i Kiev.

Det ble både en skremmende, og oppløftende, opplevelse.

– Det var stille den første uken, men etter ukrainerne sprengte Kertsjbroen, ønsket russerne hevn. De begynte å bombe alle byer og hjem. En dag våknet jeg og min bror av en missil som passerte rett over hjemmet vårt. Man ser sånt på film, men man kan ikke tro at det skjer på ekte, sier hun.

– Hvor mye hadde endret seg fra du flyktet i februar til du kom tilbake i oktober?

– Enkelt byer eksisterer nesten ikke lenger. Enkelte steder er det nesten ingenting igjen på grunn av bombene. Det endrer seg hver eneste dag, for det kommer missilangrep hele tiden, sier hun, men legger til at hjemturen også ga henne håp.

– Mentaliteten har endret seg. Nå kan jeg føle styrken til ukrainerne. Vi er ikke lenger redde, vi tror vi kan vinne og vi kommer til å fortsette å kjempe for landet vårt. Vi er klare for det.

På norsk jord

Også Daria er klar for å kjempe - på sin måte. Nettopp derfor takket hun ja da hun ble invitert til å delta på det som blir tidenes største biljard-turnering for kvinner på norsk jord.

– Jeg var overlykkelig over å bli invitert. Først kunne jeg ikke tro det. Enhver spiller ønsker å bli invitert til et sånt arrangement, så det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Det har vært en veldig vanskelig tid for meg og jeg har lett etter noen positive halmstrå, sier hun.

Rune Glørstad er organisator av turneringen CueScore Womens Super Grand Prix, som denne helgen samler de 40 beste kvinnelige biljardspillerne fra Skandinavia.

– Grunntanken med mesterskapet er at vi ønsker økt kvinnerekruttering i sporten vår. Vi er den sporten som har lavest kvinneandel av alle særidrettene. Det største NM som har blitt arrangert på kvinnesiden har hatt 16 deltakere, her er vi 40. Det er vi vanvittig stolt over.

En av dem er altså Daria, som er tidligere europamesteren på juniornivå. Glørstad forteller at han aldri var i tvil da han fikk muligheten til å invitere Daria og landskvinnen Victoria Nagorna.

– Det er for å vise hjertevarme i en vanskelig situasjon. Vi driver ikke med politikk her, men vi ønsker å vise sympati i en vanskelig situasjon. Vi ønsker at de skal få en unik mulighet og vi skal vise hjertevarme fra hele miljøet for å «backe» de i den situasjonen de er i, sier han.

Daria, som har ambisjoner om å en dag leve av biljard, forklarer at hun naturligvis er i Norge for å vinne - selv om det ikke er det viktigste akkurat nå.

– For meg handler det ikke bare om biljard. Jeg har med det ukrainske flagget på hver turnering jeg spiller, bare for å vise at jeg fortsatt kjemper for landet mitt, uavhengig av om jeg vinner eller ikke. Jeg kan ikke kjempe mot soldater på slagmarken, men jeg kan kjempe på andre måter. Jeg kan vise at ukrainerne fortsatt er her og at vi fortsatt er sterke, avslutter 21-åringen.