Da flyet dro, kom tårene: – Vil jeg dette?

"Jeg klarte det!" Roper hun den natten i satellittelefonen.

Drømmen er realisert. Den hun så lenge ikke turte å fortelle noen om, men som i sorgen lyste opp og ga det hele en følelse av mening.

Hedvig Hjertaker er blitt historisk.

På andre siden av kloden sitter de nærmeste og bekymrer seg. De har mistet et familiemedlem for mye og de skal ikke miste flere. Nå lurer de på om alt er i orden der helt sør på kloden.

Hun som kanskje ville vært aller mest stolt vil aldri få vite hva som har skjedd, men datteren føler at hun var med da himmelen ble blå og hun nådde sitt store mål.

Tårene har trillet, hun har kjent på sterk frykt og undret seg om det hele bare var lureri. Nå kjenner hun på intense følelser.

Historien er unik.

Det vet hun, men hun vet ikke hva som venter der hjemme.

Intervjuavtalene står i kø. Denne morgenen har hun begynt på programmet God morgen Norge, før hun og manager André Fjærestrand Bratli spaserer videre, noen meter, til en ny intervjuavtale.

Ja, hun er der nå. Egen manager, en økende fanskare og utallige mediehenvendelser. Snart vil hennes navn og den utrolige prestasjonen skrives inn i enormt mange kommende historiebøker.

Polfareren er full av energi. Hun smiler med hele seg og ler ofte. Hjertaker er stolt og hun deler gledelig om det tyngste hun har gjort.

Hun ble for under to uker siden den yngste kvinnen i historien til å nå Sydpolen solo.

På kaféen, mens solen står opp og vi i fine omgivelser nyter varme kopper med kaffe, åpner hun opp om turen få forstår omfanget av, følelser de fleste kan forstå, men de færreste har opplevd og hvordan det egentlig var å nå verdens sydligste punkt.

Dramatiske dager

5. januar ser hun i det kritthvite landskapet stadig mørkere på det hele. Meldingen er ikke til å ta feil av. Lengst sør på kloden sitter Hjertaker alene og kjenner på følelser hun aldri før har kjent på.

"Aldri har jeg vært så sliten. Kulden biter i sjelen og tynn luft gjør at jeg må hive etter pusten. Drømmer om peis og spa til tårene triller."

Meldingen som sendes ut gjennom satellittelefonen hun bar med seg, etterfølges de neste dagene av spørsmål om det hele skal lykkes, før hun forteller om tekniske problemer.

Så blir det stille.

Om hun ikke følte seg helt alene fra før, gjør hun det i hvert fall nå.

GPS-en, klokken og satellittelefonen var tom for strøm, men hun har rukket å varsle og blitt enige med de hjemme om å sette i gang nødprosedyre, ved å sende et fly som kunne gi henne et nytt solcellepanel. Hun så batteriet gå ut og visste hun ville være frakoblet resten av verden noen dager, men likevel er det noe som endrer seg

– Bare det å vite det gjør at tankesettet endrer seg med en gang. Jeg måtte jobbe for å se meg selv utenfra og tenke at ingenting egentlig hadde endret seg fra i går. Det er utrolig fascinerende hvor lite som skal til og hvor sterkt fryktstemmen snakker om den får spinne i fred, sier Hjertaker.

Hun var kald, sliten og hadde begynt å få kramper i magen.

Signalet viste at hun bevegde seg, men samboeren, familien og venner kjenner på økende bekymring og frykt.

I en eventuell nødssituasjon vil hun være sårbar uten mulighet til å kontakte noen.

– Vi satt med mye mer bekymring og engstelse enn vi egentlig hadde trengt. Man føler seg så utrolig hjelpeløs, sier Bratli.

Tre dager etter siste melding, tikker det inn en befriende lydfil fra Hjertaker. Hun er ved godt mot. Om få dager skal hun nå sitt store mål og bli historisk.

– Vil jeg dette?

Tilbake til start, nesten 40 dager tidligere.

Tårene rant da flyet lettet fra basen. Da hun skilte lag med de andre som skulle på ekspedisjon og flyet forsvant over henne, ble hun igjen emosjonell.

– Det var faktisk litt i frykt. Det ble et møte med virkeligheten og jeg lurte på hva jeg hadde gjort. Det var en slags skrekkblandet fryd. Jeg hadde jobbet enormt hardt for å komme dit. Det er vanvittig tøft. Så kom tvilen: Har jeg forberedt meg godt nok? Vil jeg dette? Da flyet forsvant måtte jeg bare starte, sier hun.

Bergenseren fikk fart på skiene og dratt pulken noe nærmere det store målet, før hun la seg og gjorde klar for en ny dag.

Så våknet hun dagen etter med lungebetennelse.

– Da var jeg faktisk ganske forbanna. På basen var det ei dame som åpenbart var veldig syk. Hun gikk og hostet uten å holde seg for munnen. Jeg kjente litt på det, og det lå litt i kortene. Så fikk jeg det skikkelig. Det var masse grønt slim, sier hun nå og smiler.

Heldigvis var det tidlig på turen. Hun hadde godt med krefter og riktig antibiotika.

Før hun dro ga hun sine nærmeste et løfte.

– Jeg lovet at jeg skulle komme hjem like hel, sier Hjertaker.

På tur var det en konstant balansegang mellom å gi gass og og det å holde igjen og ha energi til å ta riktige avgjørelser.

– Jeg tror på mange måter at du må være besatt av tanken om å nå målet om du skal komme deg til Sydpolen eller for eksempel ta et OL-gull. Når det har kostet så mye, er man villig til å gå til nye høyder, men jeg hadde lovet at ingenting skulle skje. Vi har mistet et familiemedlem. Jeg tok det med sikkerhet og helse enormt alvorlig.

Bearbeidet sorg

– Hva tenkte du egentlig på i 49 dager alene på tur?

– Jeg har brukt en del tid på å bearbeide en sorg etter at jeg mistet mamma. På forhånd visste jeg at det ville dukke opp både gode og vonde minner. Da jeg kjente følelsene kom og jeg ble veldig lei meg, kunne jeg bare stoppe og være lei meg, helt uten å ta hensyn til noen. Jeg tror oppriktig at det gjør at ting ikke bygger seg opp på samme måte da. Nå kjenner jeg en veldig ro i meg. Så tenkte jeg jo mye på mennesker jeg var glad i og hendelser i livet, svarer Hjertaker.

Spesielt på dager som julaften og nyttårsaften gikk tankene hjem til de hun gjerne skulle vært med. Aller mest følsomt var det på julaften.

– Som pappa har lært meg: Livet blir det du gjør til det selv. Jeg hadde gruet meg til den dagen. Selvfølgelig skulle jeg heller vært med familien. Jeg smeltet snø, kokte havregrøt og puttet sjokolade oppi. Da kalte jeg det julegrøt, sier polfareren og smiler med hele seg.

På mp3-spilleren fant hun julemusikk og koste seg med å lese julekort hjemmefra og det å åpne små julegaver.

Øyeblikket

Hun var der nesten. Sjarmøretappen ventet, trodde hun.

– 20 kilometer unna kunne jeg se en svart liten sak i horisonten, frustrerende nok. Det ga først en euforisk følelse. Jeg hadde gledet meg så enormt. I ganske lang tid hadde jeg tenkt på om jeg faktisk kom til å finne Sypdolen, eller om det var noen som lurte meg og var villige til å se hvor langt jeg var villig til å gå i troen på et mål, sier 28-åringen.

Hun så målet sitt, men følte at hun ikke kom nærmere uansett hvor lenge hun gikk.

– Med seks kilometer igjen føltes det som at det var rett foran meg. Da begynte jeg å bli vanvittig sliten. Jeg følte at jeg var ferdig, og da begynte jeg helt ærlig å slurve med rutinene. Det er litt farlig. Blodsukkeret gikk rett ned og jeg følte meg uvel, sier hun.

Hjemme oppdatere de nesten konstant siden som viste sporingen av hvor hun befant seg. Tiden gikk, media maste, men Bratli kunne ikke gi noe svar.

Så sto hun der på andre siden av kloden. På skiltet sto det på engelsk: "Gratulerer! Du er nesten på Sydpolen."

– Oi! Nå skjer det snart, tenkte jeg. Da var jeg veldig, veldig sliten. Så kom jeg frem og da sto det noen og møtte meg der. Jeg fikk en klem, så spurte de hvordan det gikk med meg. Jeg svarte: "Jeg føler meg svak og sliten, men jeg er veldig, veldig, veldig glad." Så ble de med bortover mot polpunktet, men stoppet litt unna så jeg fikk gå bort til kulen alene og få øyeblikket helt for meg selv, sier Hjertaker.

– Hva tenkte du da du sto der?

– Det jeg tenkte var at det stemmer. Det stemmer det alle sier om at reisen er mer enn selve målet. Det er bare en kule. Den reisen underveis har føltes som et helt liv. Det å nå målet er et punktum. Hele reisen er mange utropstegn, svarer hun.

– Trodde du at du skulle føle på mer glede?

– Gleden var nok den samme som jeg hadde forestilt meg, men jeg hadde sett for meg å stå der med mer energi og overskudd, med kroppsspråk som på en pall - med hyling og hopping. Det var mer at jeg rolig og behersket sto der og tenkte på at jeg hadde klart det.

Da moren døde, fant hun i sorgen sitt mål. Nå, helt sør på kloden, sto hun der to år senere. Moren vil aldri få vite at datteren er blitt historisk, men polfareren føler at hun hadde henne med seg de siste kilometerne.

– Med seks kilometer igjen var det helt overskyet. Jeg var sliten og begynte å tenke på om jeg hadde gått helt dit også skulle jeg ikke engang få sol. Så, jo nærmere jeg kom jo mer forsvant skyene. Solen skinte for meg. Jeg er ikke overtroisk eller noe sånt, men da følte jeg på at det var mamma som sa: "Gratulerer Hedvig. Du klarte det."

– Hva tror du hun hadde tenkt om hun hadde sett deg der?

– Da tror jeg hun hadde vært lettet og veldig glad på mine vegne. Hun ville underveis vært veldig bekymret, men jeg er sikker på at hun ville vært utrolig stolt.

En uforglemmelig klem

En 104 kilo tung pulk ble spist ned til langt færre, og flyttet 1130 kilometer i motbakke. 56 sjokoladeplater er spist. Elleve kilo godteri er borte. 48 dager med pasta bolognese til middag, avbrutt av en dag med pasta carbonara.

En usikkerhet og frykt. Milelange gåturer er gjennomført. Det er historie, og hun er historisk,

Inne på basen på Sydpolen satt hun der med en kald pils, cola og et varmt måltid.

– Jeg ville ha øyeblikket helt for meg selv. Da var jeg glad. Jeg ble sittende og det tok tid før verden hørte fra meg, sier hun og smiler mens hun ser bort på manageren som i likhet med flere andre da lurte på om hun hadde klart det.

På basen ble hun værende i fem dager, før hun måtte vente ytterligere noen dager på basen hun var på før turen startet.

På mandag sto det en stor gjeng på Flesland. De hadde ventet lenge. Over to måneder, Heldigvis ikke så lenge på flyplassen, men også her måtte de smøre seg med tålmodighet. Flyet var forsinket, men det gjorde ingenting da polfareren kom mot de med et stort smil.

Den yngste kvinnen som noen gang har gått til Sydpolen - helt alene, løp mot gjengen sin.

– Det øyeblikket alene med de som har stilt opp for meg hadde jeg gledet meg så lenge til. Så fikk jeg lov til å løpe inn i armene til familie og kjæresten min. Han som har vært en fantastisk støtte hele veien. Da tenkte jeg at jeg var trygg. Det var en cocktail av gode følelser i kroppen, sier Hjertaker.

Her får hun endelig klemme sin pappa:

Et helt nytt liv

– Hvordan føles det å nå omtales som polfarer?

– Jeg har nok ikke rukket å identifisere meg helt som det. Det er nesten så jeg ikke tror på det selv. Jeg er en eventyrer. Det er uvirkelig, spesielt fordi det ikke har ligget i kortene så lenge, svarer hun.

På to måneder borte har livet endret seg uten at hun helt visste om alt. Mediene skrev en rekke saker om turen og siden hun kom hjem mandag, har det vært mye oppmerksomhet. Plutselig er hun blitt en dame mange kjenner til.

– På flyet hjem ble jeg faktisk gjenkjent. Det var veldig spesielt, men også veldig hyggelig, sier den solbrune bergenseren.

Fire dager senere føles det igjen vanlig å ta seg en dusj. Mye av livet faller overraskende raskt tilbake til normalen, selv om det har vært en overgang å komme hjem.

I bitende kulde drømte hun seg bort til spa og velvære, burgere og pommes frites. Nå når hun er hjemme er ikke det med behandling og spa så viktig, men burger har hun spist flere ganger. Egentlig føles det godt å bare slappe av litt hjemme.

Hva nå?

Hun har nådd sitt største mål i livet.

Hva skal hun gjøre nå?

– Har du kjent på en tomhet?

– I øyeblikket da jeg kom frem var det litt sånn "wow, poff, jeg skal ikke gå mer." Men jeg kjenner ikke på noen tomhet - heller tvert om, svarer 28-åringen.

Nå vil Hjertaker suge litt på karamellen og kjenne på gleden over å ha klart det hun ofret veldig mange timer, krefter og penger for.

Hva hun skal videre vil hun ikke avsløre, men neste uke skal hun i hvert fall et par dager tilbake på tannlegekontoret. Spesialtannpleieren har store frostskader på hendene, men gleder seg stort til å komme tilbake.

Den livsglade polfareren skal også gi seg selv litt fri. Det føler hun at hun fortjener, og det er ikke vanskelig å være enig i at hun fortjener å legge beina høyt, spise burger og være med de hun er glad i.

Snart er hun sikkert på farten igjen, men nå skal hun nyte følelsen av å oppnådd noe ingen kvinne på hennes alder noen gang har klart.

– Jeg er stolt av den prestasjonen. Den er min. Den er ekte. Men jeg er bare ei helt vanlig jente med en spesiell hobby, sier Hjertaker.

Vanlig, men det er ikke for alle. Som hun har fått erfare krever det en helt spesiell viljestyrke.

– Det har vært det mellom ørene som har tatt meg dit at jeg har satt meg et mål og gjennomført det. Underveis var det enormt tungt og jeg opplevde at kroppen bare stoppet. Kroppen lystret ikke. Da tenkte jeg på det Erling Kagge sa før jeg dro: "Start med å sette en fot foran den andre, så skal du se at den andre foten følger etter." Avslutter hun og gliser bredt.