Bryter alle regler

Mens kameratene gikk inn på utestedet, ble Johannes Thingnes Bø stående igjen utenfor.

Han hadde glemt legitimasjonen hjemme.

Det han derimot hadde med seg, var mobiltelefonen. Og nå tok han den fram, skrev inn navnet sitt i nettleseren og klikket seg inn på Wikipedia-artikkelen om seg selv.

– Jeg kom ikke inn, sier Thingnes Bø og ler av å tenke tilbake på sin egen freidighet som 20-åring.

– Du hadde Wikipedia-side den gangen også?

– Jeg har hatt det siden fødselen av, gliser han.

Mye har skjedd siden den gangen, både med Wikipedia-siden hans, med livssituasjonen og den mentale alderen.

Storebror Tarjei liker å spøke med at lillebror er blitt en gammel mann i en ung kropp.

Se verdenscupåpningen i skiskyting fra Kontiolahti tirsdag fra kl. 12:30 på TV 2

Leker med fremmed tanke

Selv sier Thingnes Bø at forvandlingen skjedde «omtrent over natta».

– Jeg har tatt veldig voksne steg de siste årene, med alt jeg har utrettet på og utenfor idrettsbanen. Jeg oppleves kanskje litt eldre enn jeg faktisk er, men nå er det stopp på den fronten. Nå får jeg håpe at min mentale alder blir værende der den er i mange år framover, sier 29-åringen.

Og legger til:

– Hele livet har jeg hatt fokus på å få ut det beste, både i skiskyting og det private. Jeg har ikke latt det ene gå utover det andre noen gang. Det er derfor jeg sitter her som 29-åring med et lass av medaljer, hus, kone og barn. Det er tøft når du satser i begge ender. Jeg er glad for at jeg har fått det til, og jeg føler meg ekstremt heldig.

Noen ganger leker han med tanken på hvor god han ville vært om han fortsatt var singel, uten barn og innrettet hele livet sitt etter toppidrettsboka.

– Men jeg hadde aldri byttet det mot det jeg har nå noen gang, aldri.

– Hvordan tror du at du ville vært om du var 29, barnløs, singel og bare hadde skiskyting å fokusere på?

– Jeg tror jeg hadde vært ganske god. Litt bedre enn nå, det sier seg selv. Om jeg hadde truffet ti blinker på sprint hele tida og 20 på jaktstart tviler jeg på. Men jeg ville vært en bedre lagkamerat, vært med på alt av samlinger, kjørt egne høydeopphold, feiret jul i alpene, den type ting. Jeg ser nå at det ikke er meg i det hele tatt.

– Jeg tar alltid valg som jeg føler passer for meg. Toppidrettslivet passer meg egentlig bare i verdenscupsesongen. Fra første til siste konkurranse klarer jeg å holde fokus. Og så slipper jeg opp og lever som normalt det andre halvåret jeg er hjemme, sier Thingnes Bø.

Spiderman og Lucky Luke

Han var mer utagerende, mer rastløs og enda mer glad i en fest da han for alvor presenterte seg i verdenscupen.

De to første verdenscupseirene kom i franske Le Grand Bornand i desember 2013. Et drøyt år senere ble han verdensmester for første gang.

På utøverbanketten etter at VM var over kledde han seg opp i fullt Spiderman-kostyme og poserte med den russiske gullvinneren Jekaterina Jurlova.

Året etter var det VM på hjemmebane, der TV 2 kledde ham opp i Lucky Luke-uniform og han skjøt ned sin egen skygge på et konferanserom på Beitostølen.

Men da vi ønsket å ta ham med inn i de dype skoger på Kongsvinger for en fotoshoot til denne reportasjen, og utstyre ham med en jaktrifle, en sixpence og en tweedjakke slik du kan se for deg Thomas Shelby i TV-serien Peaky Blinders, satte Thingnes Bø ned foten.

Den type sprell gjør han ikke lenger.

– Jeg vil ha det ekte, ikke fake, ler han.

Thingnes Bø gjør det alltid på sin måte. Og da betyr det mindre hva trenere, støtteapparat, landslagsledelse - eller for den saks skyld TV 2 - forsøker å få ham til å gjøre.

Foran OL i Beijing flyttet Thingnes Bø fra Oslo og Holmenkollen til et sted der det verken var skiskytteranlegg eller rulleskiløype.

Ignorerer treneren

Men også den gangen landet han på beina, med fire OL-gull og én bronse.

– Har du noen gang gjort et sportslig valg som du angret skikkelig på?

– Nei. Jeg har egentlig ikke angret på noe i livet mitt så langt.

– Hvordan er det mulig?

– Mest på bakgrunn av at det alltid kommer en ny sesong, nye renn, nye utfordringer. Du har ikke tid til å stoppe opp. Du kan evaluere litt, men du får ikke gjort opp for ting, og plutselig står du oppi noe annet. Drivkraften er alltid det som ligger foran meg, det jeg får gjort noe med, sier han.

Både lagkamerater, konkurrenter og trenere klør seg i hodet over hvordan det er mulig - at en utøver de ofte herjer med gjennom sommeren og høsten plutselig parkerer dem når snøen kommer.

Når trener Egil Kristiansen ringer Thingnes Bø og ikke får svar på en god stund, vet han at stjerneeleven sannsynligvis ikke har trent det han skulle.

Storebror Tarjei sier det slik:

– Han har et medfødt talent som er helt ekstremt. Han trenger nesten ikke trene. Mange tror ikke på det, mange tror det er overdrevet. «Det kan ikke være så ekstremt», sier de. Men det er så ekstremt.

Thingnes Bø nikker gjenkjennende når han får opplest sitatet fra storebror.

– Det er faktisk helt ekstremt. Det er lite trening.

– Hvor lite?

– Jeg fører ikke treningsdagbok, nettopp fordi jeg trener så lite at jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ser det svart på hvitt, sier han.

Gjør det andre frykter

Da TV 2 var med skiskytterlandslaget på høydesamling i Seiser Alm i august, på over 2000 meters høyde, hadde Thingnes Bø ifølge trener Egil Kristiansen lagt bak seg en «elendig treningsmåned» i juli.

Likevel gikk han knallhardt i motbakkene fra bunnen av dalen, på en helt annen intensitet enn lagkameratene. Å gå for hardt ut i høyden er den store skrekken hos mange utholdenhetsutøvere, men ikke for Thingnes Bø.

– At han tør det er unikt, særlig når vi er i høyden som mange er livredde for. Han har funnet ut at det fungerer, og det er rått. Jeg har ikke baller nok til å prøve det, sier lagkamerat Vetle Sjåstad Christiansen.

Og her ligger kanskje noe av forklaringen på hvorfor Thingnes Bø kan slippe unna med å trene mye mindre enn lagkameratene.

– Vetle Sjåstad Christiansen forteller at du gikk mye tøffere enn dem i Seiser Alm?

– Det har alltid vært en utfordring når jeg kommer på samling, at jeg tror jeg er sykt god. Og så går jeg veldig tøft. Jeg trener veldig hardt på de rolige øktene også. Jeg tror egentlig jeg har en høyere intensitet på alle økter jeg gjør. Men det er fordi jeg trener mindre, og da går det, sier Thingnes Bø.

Og utdyper:

– Det er ikke akkurat en hemmelighet jeg har forsøkt å skjule, men når jeg springer fortere og går fortere på rolige økter enn andre, blir jeg mer sliten. Og da trenger jeg ikke trene så masse. Kanskje det er bra. Kanskje det ikke er det beste å trene 100 timer i måneden på rolig intensitet, men heller 50 timer og litt hardere på alle øktene? Det kan hende jeg sitter på en maks bra fasit. Men ut ifra reglene som er og det man skal gjøre, så bryter jeg med alt.

– Er det bare du som kunne blitt god på den måten?

– Jeg vet ikke, for jeg har ikke sett noen i nærheten av å prøve det samme, sier han.

Mister aldri selvtilliten

Sist vinter vant han bare ett verdenscuprenn, det laveste antallet siden han ble hentet inn på elitelaget foran 2013/14-sesongen. En måned før første OL-konkurranse var han på sitt aller laveste, da han ble nummer 28 på sprinten og nummer 21 på jaktstarten.

Thingnes Bø dro hjem, stengte ut alle unntatt den nærmeste familien og forskanset seg på hytta på Sjusjøen.

Redningsaksjonen var vellykket. I OL var Thingnes Bø tilbake på sitt aller råeste. Men selv da resultatene var på sitt mest begredelige, tvilte han aldri på seg selv.

– Mister du aldri selvtilliten?

– Nei, for ofte synes jeg dårlige resultater kan forklares med dårlig form eller dårlig skyting. Jeg er kritisk til meg selv når jeg ikke fungerer, eller ikke skyter godt nok. Men det går ikke ut over selvtilliten, for hvis jeg bare får ryddet opp i det, vet jeg at resultatene blir gode. Når det går dårlig, vet jeg at det er av en grunn, sier Thingnes Bø.

– Det er når jeg snur skuta at jeg er den beste skiskytteren. Da gjør jeg alt etter boka. Det er egentlig da jeg er toppidrettsutøver.

Følelsen av å vinne har endret seg. I starten kjente han på en rå, hemningsløs glede. Nå er det ikke den samme ekstasen lenger.

– I OL synes jeg det var veldig stort. Men ja, det er nok et par år siden det begynte å avta litt, den skikkelige gledesrusen over å vinne. Jeg synes ikke det er så rart. Jo flere ganger man opplever en ting, jo mindre følelser blir det rundt det. Det er ingen som har vunnet et visst antall verdenscupseirer som synes den siste var like bra som de fem første. Det kommer jeg aldri til å føle igjen.

– Så hvordan er det å vinne nå?

– Jeg synes fortsatt det er ekstremt kjekt, men nå er det mer en rolig tilfredsstillelse, at jeg er veldig fornøyd med jobben jeg har gjort før og under rennet.

Thingnes Bø har lenge vært tydelig på at han har tenkt å satse i fire sesonger til, til og med OL i 2026.

Venter på neste komet

Allerede er han den tredje mestvinnende skiskytteren i historien, bak Ole Einar Bjørndalen og Martin Fourcade. Sistnevnte hadde han et heller anstrengt forhold til, der de knapt vekslet et ord med hverandre.

«Han skulle ta fullstendig knekken på meg. Johannes fikk meg til å strekke meg så langt jeg kunne. Og til slutt slet han meg ut fullstendig.», sa Fourcade i boka til brødrene Bø.

Selv om Thingnes Bø har blitt presset hardt av Sturla Holm Lægreid, og detronisert av Quentin Fillon Maillet sist vinter, har det ennå ikke kommet en skiskytter som slår ham når han faktisk presterer sitt beste.

Men Thingnes Bø forventer at det skjer før han legger opp.

– Hvis jeg er som Fourcade nå, så kommer det på et tidspunkt en Johannes som er yngre, tar store steg og til slutt tar meg. Sånn vil idretten alltid være. Det jeg håper er at det går lengst mulig tid før det dukker opp en 19-20-åring som feier alle andre av banen.

Selv om han synes oppkjøringen til sesongen er lang og kjedelig, og føler seg mentalt ferdig med skiskyting hver vår når siste konkurranse er gått, trenger ingen tvile på motivasjonen hans når alvoret tar til.

Av den grunn kunne han fint holdt på lenger enn til 2026 også.

UNIKUM: Johannes Thingnes Bø er blant de største i norsk vinteridrett, med en helt egen filosofi.

– Jeg synes det er utrolig kjekt å drive med skiskyting og konkurrere. Det setter jeg mer og mer pris på for hvert år som går. Hvor kult er det ikke å konkurrere med så mange på tribunen, kjempe nasjon mot nasjon på stafetter og individuelt... de kampene der vil jeg savne masse den dagen jeg legger opp. Jeg tror jeg kunne holdt det gående i veldig mange år, og det er absolutt ikke sånn at jeg holder pusten motivasjonsmessig i fire år til. Men én dag må det ta slutt.

– Kan det hende du forlenger karrieren?

– Nei, det er nok derfor jeg har satt en sluttdato. Fordi jeg tror at jeg for kunne forlenget karrieren hvis jeg ikke bestemte meg for å stoppe lang tid i forveien. Det høres kanskje dumt ut, men det handler litt om ikke å bruke opp 30-årene på det jeg brukte opp 20-årene på. Så jeg har lyst til å være ung voksen med små barn, leve familielivet og følge opp det. Det er min drøm når karrieren er ferdig.