Henrik og Filip Ingebrigtsen i stort TV 2-intervju:

Brødrenes kamp

SIERRA NEVADA (TV 2): Henrik og Filip Ingebrigtsen åpner dørene til «klosteret» i Spania – og bretter ut om den krevende kampen langt unna deres nære og kjære.

BRØDRENES BANE: Filip og Henrik Ingebrigtsen har tilbrakt én måned på sydspissen av Spania. Foto: Fredrik Fjellvang / TV 2
BRØDRENES BANE: Filip og Henrik Ingebrigtsen har tilbrakt én måned på sydspissen av Spania. Foto: Fredrik Fjellvang / TV 2

«Hvorfor bruker jeg livet mitt på det her?»

Én dårlig dag – og de store spørsmålene er aldri langt unna. 

Henrik Ingebrigtsen river av seg trøya, og fargerike tatoveringer lyser opp det mørke og sterile treningsrommet på toppen av det spanske fastlandet.

Så tar veteranen fart. 

Fire intense spurter før lunsj. 

Her, på High Performance Center i Sierra Nevada, har han og Filip Ingebrigtsen tilbrakt tiden etter jul på 2320 meters høyde, uten familie og venner i nærheten. 

I dette eksklusive intervjuet om deres kamp mot tid, smerte og forventninger, forteller brødrene om fortid og fremtid, lengsel og lidenskap – fra deres oase av ensomhet og disiplin. 

Spagaten

Savnet hjem kan være stort, men forsakelsen fungerer også som en tung motivasjonsfaktor for å legge ned arbeidet som kreves inn mot sommeren. 

Det er det alt handler om nå. 

EM i Roma, OL i Paris. 

Her inne er de fri fra omverdens støy. 

Ingen energilekkasjer, ingen andre forpliktelser annet enn det konstante fokuset på den svært krevende spagaten de står i – hver eneste dag. 

Risiko målt opp mot gevinst: Hvor langt kan man tøye strikken uten at alt går til helvete? 

– Det er beinhardt. Toppidrett på sitt ytterste. Høye topper og dype daler. Men det er det som trigger så ved denne jobben. Den potensielle gevinsten der fremme, sier Filip. 

Det er en daglig kamp. Den kampen står de sammen i.

– Det å ha det bra utenom trening er noe vi har blitt bevisste på det siste året. Det handler ikke bare om å vente på neste økt, men også om å ha det hyggelig sosialt. Dette er viktig, ikke bare her og nå, men også for å opprettholde motivasjonen i fremtiden, fortsetter han. 

– Kanskje et lite sjokk

Noen økter er som rekreasjon å regne. 

Mandagens første post på det fullpakkede ukeprogrammet er en slik. 

En tolv kilometers joggetur i friskt luft og spansk solskinn. 

Klokken var halv ti da brødrene kastet seg inn i sin svarte Mercedes og begynte den halvtimes lange kjøreturen ned fra de snødekte fjelltoppene mot sentrum av Granada.

Med seg på lasset har de Fredrik Sandvik, et relativt ferskt medlem av den utvidede Team Ingebrigtsen-kretsen. 

– Jeg tror nok mange norske utøvere vet hva vi gjør, uten å egentlig vite det. Når man får se i praksis hvor omfattende opplegget vårt er, får man seg kanskje et lite sjokk, sier Filip. 

Han fortsetter: 

– Det som er ekstremt ved det, er at man står i dette over tid, legger på ting og utvikler det. Det er der drivkraften vår ligger, og det er hyggelig å kunne bringe kunnskapen vi har tilegnet oss gjennom prøving og feiling videre til nye generasjoner. 

– Jeg vet ikke om andre i norsk sammenheng som har den tilnærmingen til det. At det skal gjøres på den og den måten, hundre prosent rett, hver gang, utfyller Henrik. 

En dag med Team Ingebrigtsen:

Kl. 08.00: Frokost.

Kl. 09.30: Første trening

Kl. 13.00: Lunsj

I ledig tid: Behandling

Kl. 17.00: Andre trening

Kl. 20.00: Middag

Eldstemann fungerer som koordinator for teamet på tur. 

– Vi har blitt ganske tøffe på enkelte ting. Avreise er 09.30, liksom. Der har vi begynt å bli nådeløse. Vi venter ikke. I hvert fall nå når Jakob ikke er her. Han går alltid litt rundt i sin egen verden.

Uten Jakob

Jakob Ingebrigtsen har slitt med akillesen og holder seg derfor hjemme i Sandnes. 23-åringen var heller ikke med på høydeoppholdet på samme sted før jul. 

– Jakob er et stort savn for hele gruppen, sier Filip.

IGJEN I NORGE: Jakob Ingebrigtsen er ikke med brødrene på høydeopphold i Spania. Her fotografert i eget bryllup i september.
IGJEN I NORGE: Jakob Ingebrigtsen er ikke med brødrene på høydeopphold i Spania. Her fotografert i eget bryllup i september. Foto: Annika Byrde / NTB

Henrik tar over: 

– Men han har konkludert med at det er mest hensiktsmessig å være hjemme for å fokusere på jobben han kan gjøre der. Han har et fullt helseteam rundt seg, samt Elisabeth og hundene, for at treningen skal gå så bra som mulig. 

Nede i sentrum, på en strak, grusbelagt og solfylt slette, stiller gjengen seg på linje. 

En og annen løshund løper forbi. 

«En, to, tre»

Så fyker de seks trommestikkene av gårde. 

En forbipasserende snur seg etter trekløveret i det de passerer. Den eldre herren retter så litt på brillene sine. 

Bak det fyldige skjegger lurer det seg frem et lite smil. Hei, hvor det går!

En liten stund etter er troikaen tilbake på startplassen, helt uanfektet av den «svært rolige» turen med marsjfart på omtrent 16 kilometer/t. 

– Man er privilegert. Eller hva, Henrik? 

Filip rister godt i YT-drikken sin og tar seg en stor slurk. 

Med hånden på hjertet

Han har lagt bak seg noen tunge år. 

30-åringen har VM-bronse og EM-gull på merittlisten, men det begynner å bli lenge siden nå. 

 Foto: Joel Marklund / BILDBYRÅN
Foto: Joel Marklund / BILDBYRÅN

Hans beste resultat på 1500 meter i 2023 fikk han med tiden 3.39.18. 

Det er i underkant av ti sekunder saktere enn hans personlige rekord. 

– Det sies at man ikke er bedre enn sitt sist løp, og mitt siste løp var ikke mye å skrive hjem om. Men det viktigste for meg har alltid vært å ha det gøy med det jeg driver med, forklarer han. 

En vond akillesskade har vært blant problemene de siste årene. Den skal nå være god igjen. 

– Det sier jeg med hånden på hjertet, sier Filip. 

Kroppen føles også bedre enn på lenge. 

For å komme opp på nivået mellom 2016 og 2019 har han måttet ta sjanser. 

– Jeg kunne «safet» mer og prestert bedre disse årene. Men da ikke så bra som jeg ville. Det er det som er avveiningen. Med resultatene jeg har fra før, er det ikke så interessant for meg å gjøre det OK godt.

Tross fjorårets vonde sesong fikk han fornyet tillit på friidrettslandslaget. 

Nytt av året er at landslaget splittes i to, i et OL- og et EM-lag. Både Henrik og Filip tilhører EM-gruppen. 

«Ferdig snakket»

Sistnevnte fikk bakoversveis da han så avisoverskriftene om seg selv tidligere i vinter. 

«Filip Ingebrigtsen har vurdert å legge opp», skrev Stavanger Aftenblad. Flere riksmedier, deriblant TV 2, plukket opp saken. 

– Det ble blåst veldig opp ut av ingenting, fastslår han selv. 

– Jeg tror alle, uansett hva de driver med, innimellom tenker at det kunne vært gøy å gjøre noe annet. Det var bare det jeg mente med det. 

En sannhet med modifikasjoner, fortsetter han. 

– Det er alltid spennende å se hva som kommer ut av samtaler med journalister. Selv om det er en viss sannhet i det, er ting nyansert. Det er ikke så svart-hvitt som at jeg har vurdert å legge opp hele karrieren. Det blir litt flåsete. 

Han trekker på smilebåndet. 

– Livet er ingen dans på roser. Det vil komme vanskelige tider. Hvis man blir tvunget til å jobbe med det hver dag i en eller annen form, tror jeg man håndterer livet bedre og blir litt mer robust. Sånn sett er jeg veldig robust, sier han – og bryter ut i latter. 

Hvor sterk er du i troen på at du kan slå tilbake? 

– Det kommer jeg til å gjøre. 

Ferdig snakket? 

– Helt ferdig. 

Han utdyper: 

– Jeg er ikke i tvil om at jeg kan løpe fort. Det har jeg gjort mange ganger før. Det handler bare om å sette seg selv i posisjon til å gjøre det, og det har jeg nå. Det er ikke så mye mer avansert enn det. Men man må holde tunga rett i munn. 

Kunsten å unngå grådighet

Det må også Henrik i møte med dagens lunsj. 

Kylling og pasta. Terningkast? 

– To. En god toer, sier han, og begrunner:

– Det er ingen ener. Hadde det vært en treer, hadde det vært noen som hadde prøvd. De vet hva de driver med her. Og de gir faen, ler han – men avslutter med å skryte av kaffen og appelsinjuicen. 

Han kaster et blikk bort på broren. 

Brutale prioriteringer må til for å kunne kjempe mot de beste i sommer. 

Som et eksempel blir ingen i brødreflokken, ei heller Jakob, å se på startstreken i innendørs-VM i Glasgow i starten av mars. 

Henrik Ingebrigtsen kan nesten ikke huske sist han hadde lignende kontinuitet i treningen sin. Høsten 2017, kanskje. 

– Det er spesielt, vedkjenner han om det gode utgangspunktet – som han ikke akter å rote bort. 

Nå handler det om å ikke bli for grådig. 

– Prøver jeg for mye, går det til helsike. 

Ingen garantier 

Han har slitt stort med skader gjennom flere perioder. 

I 2023-sesongen fikk ikke mannen med den helfrekke barten plass på friidrettslandslaget som løper, men var inne i forbundet i en funksjon som koordinator rundt Jakob. 

Året bød likevel på flere sportslige oppturer. Han satte pers på 3000 og 5000 meter. 

– Jeg pleier å si at jeg er som en årgangsvin. Jeg blir bare bedre og bedre. Som en Bordeaux, fleiper han.

– Nå kommer det to mesterskap, og det hadde vært veldig gøy å kjempe i toppen i EM. Topp åtte, da er man med. Men nivået er bra, det er ikke rom for mange feil. 

Det er snart tolv år siden han tok et sensasjonelt EM-gull på 1500 meter – før han like godt satte ny norsk rekord i London-OL på samme distanse måneder etter. 

 Foto: Lise Åserud / NTB
Foto: Lise Åserud / NTB

Filip mener lite ved broren har forandret seg siden den gang. 

– Henrik er fortsatt veldig lik seg selv, på godt og vondt. Det er en grunn til at han slo gjennom som han gjorde. Han gjorde noe ingen trodde var sant. Den mentaliteten han har, blir han nok aldri kvitt, men med mer erfaring og modenhet gjør han oftere litt klokere valg. 

– Men igjen, det er denne balansen mellom risiko og gevinst. Jeg tror aldri han ikke kommer til å være en risikovillig fyr, sier Filip. 

For en som har OL-ringene tatovert på brystkassa ville en flybillett til Paris i juli betydd veldig mye. 

– Det blir jo ikke større enn det, sier han. 

Og avslutter: 

– Det hadde vist at jeg ikke har kastet bort de siste årene. Det er ingen garantier i den jobben vi har. Man må bare håpe at all den harde jobben man legger ned, og at alle døgnene vekke fra familie og venner, blir verdt det.