Beskjeden gikk som et kaldt gufs nedover ryggen. Nå forbløffer han ekspertene

– Spør du meg igjen om to-tre måneder, er jeg sikkert drittlei. Men akkurat nå er det bare hyggelig.

Atle Lie McGrath kjente det med én gang. Noe var riv ruskende galt.

For to år siden raknet det totalt. Alt gikk i svart. Nå sto han der igjen.

Med de samme mørke tankene.

Spørsmålene har vært mange siden den gang, men tilbake fra den mentale mørkedalen slår 23-åringen fast én ting.

– Jeg skal ikke bruke dette som en unnskyldning.

Kontrabeskjeden

Med et skjevt smil kaster optimisten et blikk utover mektige Sunnmørsalpene utenfor Ålesund.

– I dag skal vi ut på eventyr. Ikke av type høy fart og adrenalin, men type fiske, forteller alpinisten.

Tre måneder har gått siden fallet.

Det føltes ut som toppidrett på sitt mest brutale.

Som et tilbakevendende mønster, en spøkelsesaktig skjebne.

Som mer motgang, enda en topp å bestige.

Allerede før han traff nettet, mens han skled nedover det isglatte bratthenget i franske Courchevel, forsto han hvor det bar.

23-åringen var VM-debutant og en brennhet medaljekandidat i flere av teknikkøvelsene.

Likevel bestemte han seg for å stille til start i den fryktinngytende super-G-løypen.

Han kjente risikoen, tok sjansen, gikk «all inn». Og angrer ikke.

På det franske sykehuset ble et overraskende håp tent. De første MR-bildene var tvetydige og viste ingen tegn til at noe alvorlig hadde skjedd.

Så kom kontrabeskjeden.

Nye og bedre bilder resulterte i en nådeløs dom: Korsbåndet var røket. Operasjon. 9-12 måneder ute.

Beskjeden gikk som et iskaldt gufs nedover ungguttens rygg.

– Et slag i trynet, konstaterer han i dag.

Mørke dager

Fra kanten av en stor, hvit fiskebåt kaster McGrath ut snøret med et godt grep og raskt rykk.

Torsk, sei, lyr og annen hvitfisk dominerer havområdene utenfor Jugendbyen på Sunnmøre.

– Jeg er glad i å fiske. Det er nesten så langt unna skiverden du kommer, men inneholder mye av det samme. Nerver, adrenalin, spenning.

Akutte kneskader står for 30-40 prosent av skadene i alpint.

McGraths ulykke inntraff nesten nøyaktig én måned etter han og bestekompisen Lucas Braathen kastet seg over hverandre etter dobbeltseier i Adelboden.

Han hadde vært der før. Kneskaden på samme sted for to år siden gjorde ham uaktuell for VM, sesongens store høydepunkt, måneden etterpå.

Det var hans første store skade.

– Men denne var definitivt tyngre. Mye seigere å svelge enn den forrige skaden. Det var noen mørke dager i måneden etter.

Nå trener han mer enn aldri før, fire-fem timer hver eneste dag, for å komme tilbake.

Sterkere, raskere. For å dominere fra første port.

Fagekspertene på Olympiatoppen har latt seg forbløffe. De sier han ligger langt foran skjema.

– Jeg ligger ikke på latsiden, sier han.

Fortsetter framgangen, kan han være tilbake på ski allerede i august, seks måneder etter fallet i Frankrike.

Han er optimistisk med tanke på å rekke sesongåpningen i Sölden i oktober, men har samtidig lovet seg selv én ting.

– Jeg har bestemt meg for at dette ikke.. Altså, jeg skal være snill med meg selv. Men ikke «slække». Ingen unnskyldninger. Når jeg virkelig føler meg klar, skal jeg tilbake og kjempe om seiere fra start.

– Men først må jeg få fisk, her.

– Jeg kommer til å være sulten

For selv om opptreningen kan være altoppslukende, er bærumsgutten fast bestemt på å holde seg selv opptatt med andre ting også.

– Jeg har vært overraskende travel, forklarer han.

Foruten å prioritere de nærmeste i større grad, har han kjøpt sin første leilighet. Utenom det har han også søkt kunnskap innen andre felt fra engasjerte sponsorer.

– Jeg prøver meg på litt av hvert, og er en eventyrlysten kar. Overraskende god på det meste, smiler han lurt.

Interessene utenom ski er mange. McGrath er blant annet en svært habil golfspiller.

En av dem han spiller med fra tid til annen, er lagkameraten Aleksander Aamodt Kilde.

Etter fallet fikk han klar beskjed av utforstjernen, som selv vet et og annet om skader og comeback.

– Han sa: Sørg for at du, når disse månedene er over, ikke sitter igjen med følelsen av at du ikke har gjort som helst. Det er fint å kjenne på at man har gjort progresjon på andre felt også.

Akkurat denne dagen lugger det på fiskefronten.

Håpet om overgå størrelsen på fisken han fikk som 12-åring, en 4 kg stor lyr, er i ferd med å svinne hen.

– Det er noe galt med stangen min, spøker han.

Nå er gode råd dyre. McGrath setter opp en ekstra stang og får uttelling umiddelbart.

– Se her, en sei!

Like etter hanker han opp enda en, enda litt større.

Selv om Jesus i sin tid angivelig skal ha mettet 5000 mennesker med nettopp to fisk og fem brød, blir det nok neppe McGraths fortjeneste om 30 besøkende i båteierens konfirmasjon blir forsynt.

Fiskelykke eller ei; én ting er sikkert: Det er fortsatt i skiløypen, ned bratte heng og tette porter McGrath trives best.

– Når man blir skadet innser man i mye større grad hvor mye man elsker det man driver med. Selv om sommeren er rett rundt hjørnet, savner jeg å stå på ski, og kommer til å være sulten når høsten kommer.