#

2SITERT

For meg vil hun alltid bli stående som en bauta. Et vakkert, varmt og helt menneske

For meg vil hun alltid bli stående som en bauta. Et vakkert, varmt og helt menneske
Foto: Larsen, Håkon Mosvold
I dag bæres Vibeke Skofterud til graven av sine lagvenninner. Sjelden har en symbolikk vært verken sterkere, eller vakrere.

I dagene etter den tragiske ulykken har jeg lest utrolig mye fint om Vibeke. Hvert ord har vært sant.

Hun var et ekstraordinært menneske.

For enkelte mennesker er nemlig så til de grader til stede når man møter dem at man får følelsen av at de er udødelige. Slik var Vibeke. Og det føles som om det fortsatt er slik. Selv om hun er borte.

Det er vanskelig å sette ord på hva det var med henne som rørte mennesker så sterkt. For det handler om de tingene man bare er i stand til å kjenne på når man møter et annet menneske.

Med isblå øyne som stort sett smilte, men som aldri skjulte hvordan hun hadde det, møtte Vibeke Skofterud verden med en åpenhet som både ble hennes største styrke - og kanskje hennes svakhet også. Det er dette vakre paradokset i hennes personlighet de fleste ble sjarmert av.

Vibeke Skofterud var en av de råeste og sterkeste idrettsutøverne jeg noen sinne har møtt. Både fysisk og mentalt.

Samtidig var hun også en av de mest sårbare og ærlige. Og spesielt i et idrettsmiljø krever det mot å vise den siden av seg selv.

Og det var kontrasten mellom å være ekstremt sterk og sårbar på samme tid som gjorde Vibeke Skofterud så unik. Og den viktigste årsaken til at alle som kjenner henne i dag kjenner på et stort tomrom inni seg.

Marit Bjørgen, Kristin Steira og Therese Johaug har alle omtalt Vibeke som en av sine beste venninner. Og de er ikke alene. Den siste uka har jeg blitt overveldet over hvor mange som omtalte henne som bestevenninne. Og jeg skjønner det. For selv om jeg møtte Vibeke mye på jobb som journalist, så vil jeg i utgangspunktet ikke omtale henne som en venn. Likevel føltes det sånn med henne. At hun var en venn. Hun slapp meg liksom litt lenger innpå seg enn hva som er vanlig.

Så nå sitter også jeg her og tenker at jeg også har mistet en venn. Det føles så nært.

Jeg hadde mine fineste samtaler med Vibeke i den perioden i karrieren hun slet som mest sportslig. Da snakket vi mest som bekjente. Jeg lagde aldri noen saker på det vi snakket om.

Men i ettertid har hun fortalt åpent om hvordan hun ikke likte seg selv da hun kikket i speilet. Spiste hun en sjokolade, fikk hun så dårlig samvittighet at hun kunne straffe seg selv med to timers trening. Det førte til en kombinasjon av feiltrening, og overtrening - som kom på toppen av selve spiseforstyrrelsen hun slet med i mange år.

Hun åpnet også opp om sin homofile legning i denne perioden. Også det krevde et mot og en styrke som bare mennesker som Skofterud bar i seg. Et av våpnene hun brukte var selvironi. Og jeg glemmer aldri en episode som jeg føler illustrerer hvor kul hun var rundt temaet.

Før et verdenscupen startet i 2009 hadde jeg akkurat blitt singel. Da jeg sto på skistadion på Beitostølen før sesongstarten, spurte Vibeke meg om hvordan det sto til med kjærligheten. Kollega Ernst A. Lersveen som også var der, kom meg selvsagt i forkjøpet.

– Per er singel han, nå. Han har en pike i hver havn, spøkte Ernst.

– Topp. Akkurat som meg det, svarte Vibeke, og lo så hun ristet.

Slik var hun. Hun brydde seg om andre. Og ga av seg selv. Og alltid med et lurt smil på lager.

I 2013 traff jeg Vibeke i Tsjekkia før langløpet Jizerska. Marit Bjørgen hadde akkurat vært lagt inn på sykehus for hjerteflimmer, og i intervjuet kom hun selvsagt inn på at litt uregelmessig hjerterytme ikke var fremmed for henne heller.

Jeg skal gladelig innrømme at jeg så for meg en ny tabloid sak på at "nå står også Skofterud fram med hjerteflimmer". Men et par timer etter intervjuet, ringte hun meg opp igjen.

– Per, kan vi ikke bare droppe di derre hjertegreiene. Folk må jo være dritt lei å høre om alt som er galt med meg, lo hun.

Vi pratet litt, og ble selvsagt raskt enige om å droppe akkurat den vinklingen, og lo godt av samlingen av hennes skavanker jeg og mine kolleger TV 2 hadde laget sak på i løpet av årene.

På en dag som denne vil jeg likevel minne om at hun også var en fantastisk god skiløper. Og hun var en kunstner på ski, med en teknikk mange misunte henne. Jeg glemmer aldri første gangen jeg så henne ta salto på langrennski. Hun hadde full kontroll. Så de gangene kroppen spilte på lag, så var hun vrien å slå i langrennsløypa. De to stafettgullene i 2010 og 2011 var høydepunkter i karrieren, og den sportslige oppturen det norske laget hadde i denne perioden, skal Skofterud ha sin store del av æren for. Hun var en viktig brikke i gjenreisingen av norsk kvinnelangrenn.

Individuelt kom kanskje hennes største seier i Vasaloppet i 2012. Som første norske kvinne gikk hun til topps i det ni mil lange løpet. Og løyperekorden står fortsatt. Fire timer og tolv minutter brukte hun på å stake seg gjennom skogene fra Sälen til Mora. Det er rått. Og jeg tviler på om noen av verdensstjernene hadde slått henne den dagen. Den viljen og styrken hun viste den dagen oppsummerer for meg det hun stod for som idrettsutøver.

Etter løpet pratet jeg med Vibeke som mest av alt gledet seg til turen hjem med mamma Kristin i førersetet.

– Det er ikke verst å vinne Vasaloppet med bare mamma i støtteapparatet, lo hun, før hun satte seg i bilen på vei tilbake til Norge.

Etter at hun la opp jeg møtte stadig mennesker som hadde møtt Vibeke, og blitt slått i bakken av ærligheten, sjarmen og det viktige innholdet i budskapet hennes. Mange hadde hørt henne holde foredrag, mens andre hadde bare truffet henne på ulike sosiale tilstelninger.

Jeg er også glad for at hele Norge fikk ta del av sjarmen, og ikke minst kunnskapene hennes da hun briljerte som ekspert for Eurosport under OL i vinter. Også der var hun god. For er man så ærlig og åpen som Vibeke, så kommer man naturlig godt gjennom skjermen også. Rent faglig framsto hun også som en av de beste langrennsekspertene som har vært på norsk TV. Det sier ikke lite.

Det virker både meningsløst og tomt å skrive dette på en dag som denne. Men akkurat nå, oppi alt tomrommet, føler jeg mest takknemlighet for alt det Vibeke Skofterud ga oss. Både på godt og vondt.

For meg vil hun alltid bli stående som en bauta. En usedvanlig talentfull idrettsutøver.

Og et vakkert, varmt, sammensatt og helt menneske.

Lik TV 2 Sporten på Facebook