– Den første blinken til Ole Einar var bh-en til mor

Per Arne Dahl, biskop i Tunsberg, i Tønsberg . Her sammen med Kong Harald.
Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix
Per Arne Dahl, biskop i Tunsberg, i Tønsberg . Her sammen med Kong Harald. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix
Biskop Per Arne Dahl er nabo og venn til familien Bjørndalen. Han røpet litt av hvert under Ole Einar Bjørndalens fest lørdag kveld.

– I dag skal i alle fall biskopen holde seg til et gammelt kinesisk ordtak: “Velsignet være den som holder korte taler. Han skal vi be en annen gang!” Jeg er takknemlig som har fått følge deg og familien din som prest og venn, i sorg og glede, gjennom to tiår. Det er derfor du har bedt meg om å gi et glimt fra Simostranda og arven fra mor Helga og far Hans. De verdiene som har gjort dere fem søsken Audhild, Lisbeth, Dag, Ole Einar og Hans Anton til de dere er. I dag et særlig fokus på deg som er vertskapet for denne rause takkefesten.

Slik innledet Per Arne Dahl sin tale til en feststemt, men svært lydhør forsamling da Ole Einar Bjørndalen markerte sitt karrierepunktum sammen med familie og venner.

Kl. 19.30 på TV 2: Bjørndalens elleville fest

Hjerte av gull

– Svært mange nordmenn har merket seg fatter`n din, Ole Einar når det har vært store mesterskap i skiskyting. Gamle Hans som alltid har sett ut som om han er rørt med tårer i øynene, noe han selv delvis benektet: “Jeg er itte rørt, men jeg har kronisk øyekatarr.” Hans lot seg alltid begeistre, men på sin nøkterne og jordnære måte, uten fakter og store ord. Og med et hjerte av gull som også hadde sin sårbarhet, men som var stort nok både for sorger og gleder.

– Mange ganger spurte jeg Hans hva som var hemmeligheten bak fem ungers livsdugelighet og Ole Einars enorme prestasjoner over så lang tid. Hans minnet meg særlig på det velsigna samlivet han og Helga hadde hatt fra de møttes til Helga døde av kreft i februar 2004. Han lovpriste det alminnelige og nøysomme livet på bygda. Han fortalte meg hvor trange kår det var da han og Helga giftet seg i mars 1958 på prestekontoret på Komperud. Etter vielsen ble de kjørt av forloverne til feiring i Oslo. Først sent på kvelden kjørte de hjemover og måtte stanse nede ved hovedveien til Sigdal fordi det ikke var vei opp til Kutoppen fra riksveien. Helga og Hans gjorde det på sin måte: ”A Helga gjømte brudebuketten under kåpa si så den itte skulle fryse, og så bar jeg a på skaran hemmat i måneskinn. Brudebuketten ble tatt av vinden, men vi ble boende sammen på Kollerudhøgda i 48 år”, fortalte Dahl.

Blinken var bh`n til a mor

– Ja, kanskje er dette noe av hemmeligheten bak suksessen til skiskyttersøsknene fra Simostranda. De har hatt en trygghetsbase i livet som har forankret dem i noe helt alminnelig. Et norsk hjem preget av nødvendig slit, stabilitet og mye gjestfrihet. Her var det moro og galskap og alltid noe på bordet selv om økonomien var begrenset. De første konkurransene i skiskyting skjedde for Ole Einar og Dag hjemme rundt tørkestativet. Blink en var BH`n til a mor Helga, og for å si det sånn: Gutta priste seg lykkelig over at det var en fyldig og romslig innertier! Her oppe ble ungene tatt meg til skogs og til fjells. Her lærte alle som en at uten hardt arbeid blir det ingen mat og drikke. Uten våronn blir det ingen skuronn. Uten investering og satsing, blir det ikke utbytte eller gevinst. Hans og Helga var stolte av de fem ungene sine, men realistiske og jordnære, uten å favorisere ”gullgutten” fremfor de andre fire.

– Åssen er maten?

– Helga fikk det femte og siste barnet, Hans Anton, da hun fylte 48. Audhild og Lisbeth forteller at hun året før hadde forsøkt å lære dem som unge jenter hva prevensjon var. Helga må åpenbart ha hatt noen hull i kunnskapen! En gang fortalte hun at hun kun var redd for to ting i tilværelsen: Tordenvær og tannlegen. Under VM i Rupholding for mange år siden gikk det ikke bra med Ole Einar i de to første øvelsene. Russeren Dratschev vant alt som kunne vinnes. Fra kjøkkenet på Kutoppen ringte mor Helga resolutt til sønnen sin og sa: ” Drit i Dratschev! Åssen er maten der nede?”

Dahls historie ble mottatt med begeistring av festdeltakerne.

– Onkel Ole fortalte i begravelsen til Hans at han og Hans gikk på tunge, svære hoppski den drøye mila fra Simostranda til Vikersundbakken. Der deltok de i hopprennet med bra plassering, og gikk så hjem igjen på hoppski. “Slike gutter det vil gamle Norge ha!” Hans slo stiften til han var 50 år og veide bortimot 100 kilo. Han hadde til og med børsa på ryggen da han med stiften skulle feire Dags storløp under Junior-NM på Voss.

– Må sjefen min velsigne dere

– Har du lurt på hvordan Ole Einar har orket sitt asketiske og disiplinerte liv? Svaret er enkelt. Han har aldri opplevd noe annet. Familien Bjørndalen hadde en ferieuke i året, eller sto de på med fjøs, skau, jorda, poteter og hard jobbing fra morgen til kveld. Den ene ferieuka i året dro familien Bjørndalen på biltur i den gamle Matadoren hvor Hans putta alle fem ungene i baksetet. Hvis det ble for mye bråk stoppa Hans, tok med en haiker som hevn og plasserte like godt haikern også i baksetet. Da ble det stille.

– Ikke lenge før han døde var Hans kritisk sjuk, hjertet hans sleit, og det var all grunn til bekymring. Og for å si det sånn. Jeg har aldri vært plagsomt påtrengende overfor Hans som prest. Men da var det alvor. Jeg tok på meg presteskjorta hvor snippen går helt rundt og symboliserer noe som er større enn oss selv. I dødens venteværelse blir vi alle smågutter. Jeg tok mot til meg og spurte om jeg kunne få be en bønn og velsigne ham? Hans så på meg med sine store, godtroende, katarrblanke øyne, og sa med sin sorgmuntre replikk: «Jadda! Be du! Jeg tar vel ikke skade av det!»

– Nå, Ole Einar, har du Darya ved din side som fra sin østlige ortodokse virkelighet er godt vant med både bønn og velsignelse, og dere har opplevd den glede å ta imot et nydelig barn. Takk, Ole at du har aktet på verdiene fra barndommens dal og gitt oss så mange gleder. Må sjefen min velsigne dere og overraske dere i løypa videre!

Lik TV 2 Sporten på Facebook