#

2SITERT

I dag tar vi en flaske av den nest dyreste champagnen

NOVE MESTO NA MORAVE, TSJEKKIA 20130210.Emil Hegle Svendsen med medaljene han har tatt hittill under VM i skiskyting i Nove Mesto Na Morave i Tsjekkia. Her feires det med champagne.Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
NOVE MESTO NA MORAVE, TSJEKKIA 20130210. Emil Hegle Svendsen med medaljene han har tatt hittill under VM i skiskyting i Nove Mesto Na Morave i Tsjekkia. Her feires det med champagne. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix Foto: Solum, Stian Lysberg
Emil Hegle Svendsen legger opp, og vi spretter korkene. Igjen.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

På en uke har tre vinterlegender valgt å gi seg. Og selv om Hegle Svendsen ligger en halv båtlengde bak merittene til Bjørgen og Bjørndalen, så er han faktisk én av de mestvinnende utøverne i norsk historie.

Det finnes alltid noen nydelige vandrehistorier og anekdoter om våre største idrettshelter. Om Emil Hegle Svendsen finnes det én som er så sjarmerende og morsom, at jeg velger å dra den fram. Selv om jeg ikke var til stede, eller fått den hundre prosent verifisert av han selv, eller andre.

Da den sympatiske trønderen skulle feire avslutningene på en av sine mange gode sesonger, samlet han gode venner på et kjent utested på Lillehammer. En oppstemt Hegle Svendsen gikk i baren og bestilte "en flaske av den dyreste champagnen" de hadde.

– Greit. Den koster 30 000 kroner, var svaret fra bartenderen.

– OK. En flaske av den nest dyreste du har, kvitterte en lattermild Svendsen.

For det er umulig ikke å like den blide trønderen som har gitt nasjonen så mange store øyeblikk i sporet og på standplass. Han har vært benådet med et vanvittig stort talent - men samtidig vært en litt atypisk toppidrettsmann. Utad har vi blitt kjent med han som en dønn ærlig kar. Og han har snakket åpent om hvor tøft det noen ganger har vært å finne motivasjonen som trengs for å prestere på toppnivå. For noen ganger har det kanskje utad virket som at han har virket umotivert, og likegyldig.

Men det er feil.

Under OL snakket jeg en del med teamet rundt skiskytterne. Etter at Svendsen tok bronse på fellesstarten, gikk han allerede da langt i å si at dette var hans siste mesterskap.

Det ble fort en snakkis i hele miljøet. Og det de i troppen var mest bekymret over var å miste den seriøsiteten, erfaringen, og kompromissløsheten han har bidratt med på laget. Ingen har tatt jobben sin mer på alvor enn Svendsen. Og han har vært en uvurderlig brikke på laget. Han har både vært en innpisker og mentor for mange av dem.

Samtidig har han hatt en evne til ikke å fremheve seg selv, og ha en ærlig holdning til seg selv og sine prestasjoner. Og det er kanskje derfor han er så høyt skattet både som lagkamerat, og som utøver hos det norske folk.

Evnen til ikke å ta seg selv for høytidelig er en kunst. Derfor elsker jeg den anekdoten fra seiersfesten på Lillehammer. Den sier litt om personligheten til en usedvanlig utøver.

Når Hegle Svendsen nå slår følge med Bjørgen og Bjørndalen inn i idrettspensjonistenes rekker, så vil det selvsagt etterlate seg et stort tomrom. Både i offentligheten, og på lagene der de har vært ubestridte ledertyper. Verst er det nok for skiskytterherrene, der brødrene Bø nå framstår som relativt enslige svaler. Både sportslig, og profilmessig. De kommer nok til å savne Svendsen.

Men så er det jo dette som er toppidrettens natur. Det er ferskvare. Helter kommer, og helter går. Selv om vi aldri vil få en Svendsen, eller Bjørndalen igjen, så vil det komme noen som finner sin plass. Både i sporet, standplass, og i hjertene til det norske folk.

Så i dag tar vi en flaske av den dyreste, eh unnskyld, nest dyreste champagnen. Og drikker den i andakt i påvente av de som garantert vil fylle det store sorte hullet etter tre av våre største historiske idrettshelter.

Lik TV 2 Sporten på Facebook