Jeg blir oppgitt når jeg får høre om skiskytterlegendens «tullete» tanker etter at han ble vraket til OL i Sør-Korea. Jeg forstår at bitterhet kan bli sterkere enn fornuft når skuffelsen skyller innover deg.

Skiskytterkongen ville så gjerne avslutte karrieren i Pyeongchang. Det forstår jeg.

Men tenk å se Ole Einar Bjørndalen i hviterussisk drakt i OL? Det hadde nesten vært like skuffende som om han skulle bli tatt i doping.

Ole Einar har i alle år frontet de sunne norske verdiene. Selv om han i mange år har vært en ensom ulv, bodd mye utenlands, gått sine egne veier og oppnådd suksess, så har det hele tiden vært som nordmann.

Vi har vært stolte over prestasjonene og måten han har representert landet på. At han skulle snudd ryggen til nasjonen og gått for et annet land hadde kledd ikonet dårlig. Ole Einar er vår.

Bjørndalen var nok i villrede, noen rådet ham til å takke ja til Hviterussland. De så ingen moralske betenkeligheter med det. Kona er jo tross alt hviterussisk og Bjørndalens tidligere kone, som er italiensk, representerte jo Belgia på slutten av sin skiskytterkarriere fordi hennes mor er belgisk. Og det ble ikke noen bråk av det.

Etter hva jeg hører var det Kjell Inge Røkke som representerte vettet og hvisket noen alvorsord til Ole Einar Bjørndalen. Takk for det!

Hadde Ole Einar vært 25 år, og dersom vrakingen til OL hadde vært «riv ruskende gæren», så kunne jeg kanskje, men bare kanskje, ha forstått at han vurderte tilbudet om å representere Hviterussland.

Men ikke som 44 år gammel levende norsk idrettslegende. Det tukler du ikke med, Ole Einar!