Det har med rette vært skrevet mye i norske medier om de scenene der fulle folk krøp langs t-banelinjene og oppførte seg som idiotiske drukkenbolter. Men at noen er sjokkerte over at det skjedde, overrasker meg.

For dette var et varslet kaos, noe man lett kunne si ville komme. Fylleskandalen i Kollen er rett og slett resultatet av en kultur man med åpne øyne har latt vokse fram. Og ikke bare det. Man har delvis, også fra arrangørenes side glorifisert, mytifisert, omfavnet, og lagt til rette for den. Så derfor er jeg nesten fristet til å si at man får som man fortjener. Stort sett gjør man nemlig det.

La meg utdype det.

Første gangen jeg personlig var i skauen for å se femmila var i 1992. Allerede den gangen brukte brorparten av tilskuerne langs løypa alkoholen for å holde seg varm. Og de siste årene, spesielt i kjølvannet av VM i 2011, har dette blitt en enda tydeligere trend. Femmila har vært åstedet for noe som mer har minnet meg om bygdefestene hjemme i Nord-Norge, enn et idrettsarrangement. Man har lagt til rette for overnatting langs løypa, og at folk skal danne en deilig ramme rundt verdens mest tradisjonstunge langrennsarrangement.

Siden jeg debuterte med medbragt Nordlandspils i sekken i 1992, har løypenettet også blitt mer og mer snurpet sammen. Den gamle runden på 16,7 er redusert til to runder på til sammen 8,3 km. Antallet folk i marka har alltid vært stort, men de siste årene har det blitt enda mer kompakt. Og all erfaring tilsier at tette folkemengder øker sjansen for en massesuggesjon. Det er lettere å ta et par ekstra tyrkershots hvis de lystige naboene i snøskavlen ved siden av deg gjør det samme. Og så lenge alt går bra, så har dette bare blitt omtalt som «god stemning» av både oss i TV 2, og alle andre medier som har dekket Kollen-femmila.

For det finnes ikke noe lignende i resten av verden. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at hopprennene i Zakopane, Bischofshofen, og Planica sikkert har en lik høy gjennomsnittspromille på sine tilskuere som Holmenkollen. Det samme har nok alpinfesten i Kitzbühl. Men dette er på avsperrede områder med solide sikkerhetstiltak.

Den store forskjellen er at på Frognersetra er tilskuerne til stede på eget ansvar. De løser ikke billett. De er i skauen der det i god norsk tradisjon er gratis å oppholde seg. Og der man stort sett kan gjøre som man vil så lenge man oppfører seg skikkelig. Det betyr at man er prisgitt at folk utøver god folkeskikk.

Så er det arrangørenes ansvar, sammen med kommunens ordensmyndigheter, at man har logistikk nok til å håndtere menneskemengdene når de skal hjem.

Det er åpenbart at denne logistikken manglet i helgen. Så skal ikke jeg felle noen dom over hvem som har skylden, eller ansvaret. Men at det skyldes uflaks, eller tilfeldigheter er jeg ikke med på.

Dette handler om at en kultur er vokst fram, en kultur som førte til en oppførsel fra et mindretall man denne gangen dessverre helt mistet kontrollen over.

Det bør være enkelt å gjøre noe med. Så bør man kanskje stille spørsmålet om man synes dette er en kultur man skal prøve å forandre litt på?

Å forby alkohol er neppe veien å gå. Men å tilrettelegge for en mer smidig logistikk er nok langt mer effektivt. For sannheten er at vi elsker å se bildene av skiløpere som blir heiet fram av tusenvis av tilskuere opp mot toppen av Frognersetra. Tar du bort alkoholen, så forsvinner festen. Og da vil mye av magien forsvinne.

Legg bedre til rette, og oppfordre folk til det eldgamle slagordet «alt med måte». Da tror jeg man både unngår bråk, og samtidig beholder særpreget rundt verdens eldste og kuleste langrenn.