Foto: Åserud, Lise

Klæbo er en perfekt kloning av Alsgaard og Northug

Norge har fostret tre historisk gode ankermenn på 20 år. Klæbo er fortsettelsen på et eventyr som aldri vil ende.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Lyden av 60 000 mennesker som blir stille. Samtidig. Det er ikke ofte man hører det. Men da Bjørn Dæhlie tapte spurten for Silvio Fauner på Lillehammer i 1994, ble det tyst på Birkebeiner skistadion.

Hvordan kunne verdens beste skiløper tape mot en slesk og slu italiener?

Det norske folk var i sjokk.

Men ut av stillheten steg en åpenbaring som ble starten på en ny ankermann-æra i norsk langrenn.

Fra da av var det aldri tvil om at Norge måtte stille med sin raskeste mann på siste etappe. Thomas Alsgaard fikk jobben. Og han gjorde den med glans.

Han sikret VM-gull på første forsøk i Thunder Bay i 1995, og fulgte suverent opp på hjemmebane i Trondheim i 1997. I Nagano i 1998 fikk Norge sin søte hevn på Silvio Fauner og Italia. Alsgaard lekte seg, og ydmyket Dæhlies overmann fra 1994.

Tapet mot Christian Hoffmann og Østerrike i Ramsau i 1999 forbigår vi i stillhet. For når vi legger gull i VM 2001, OL 2002, og VM 2003 på merittlista til ankermann Alsgaard, så tilgir jeg glatt at en stormester får et feilskjær i løpet av karrieren.

Da Alsgaard la opp i 2003 hadde vi et kjapt mellomspill med elegante Tore Ruud Hoftstad som ankermann i to mesterskap. Også han sikret et gull i 2005.

Men fra 2007 har alt handlet om Petter Northug jr. Han sikret norsk stafettgull i fem verdensmesterskap på rad. I tillegg har han et OL-gull, og et VM-gull i sprintstafett. Han har riktig nok vært ankermann i to OL uten å vinne gull. Men begge gangene var det dårlige ski, og uheldige lagkamerater som var årsaken til at han ikke kom i posisjon. I 2007 og 2013, sørget henholdvis Tor Arne Hetland og På Golberg for at Norge og Northug ikke nådde finalene i sprintstafetten etter fall og kollaps på sine etapper.

For Petter Northug har ALDRI tapt en spurt som ankermann i en lagkonkurranse i et mesterskap. Det er faktisk en uslåelig rekord.

I fjor tettet antihelten Finn Hågen Krogh hullet etter Northug som sa fra seg VM-plassen etter en treningssmell.

Men eventyret stoppet ikke der.

For da vi trodde at verden ikke kunne fostre fram en bedre ankermann enn Northug, så tryllet Trøndelag og Norge fram et nytt mesteremne.

Johannes Høsflot Klæbo har tatt langrennssporten med storm. Han er nærmest perfekt teknisk. Han er innovativ. Og han er taktisk klok. Akkurat som Thomas Alsgaard. Samtidig har han både det ekstreme rykket og farten til Petter Northug.

Klæbo er rett og slett en perfekt kloning av Alsgaard og Northug.

Det eneste jeg foreløpig ikke har sett hos "guttungen" fra Byåsen er den råskapen og kynismen vi noen ganger har sett hos de gamle mesterne.

Alsgaards rovdyrjakt på Jørgen Brink i 2003 holder jeg fortsatt som et av tidenes villeste øyeblikk i langrennshistorien. Og Northugs overlegne katt og mus-lek med Marcus Hellner i sitt livs form i Oslo VM i 2011, var en av tidenes mest arrogante og suverene bragder av en norsk ankermann.

Det er litt av en arv Klæbo forvalter. Foreløpig gjør han det med overbevisning. Men selv om han allerede har flere OL-gull enn Petter Northug, vil jeg likevel la det gå et par år før jeg setter han på samme hylle som de gamle mesterne.

Men herregud for en mann, og for et talent. Med Klæbo er Norge garantert sikret mye moro på stafett i minst ti år til.