Herrestafetten i langrenn har vært en norsk paradegren i VM på 2000-tallet. I OL har det vært en 16 år lang ørkenvandring siden Thomas Alsgaard tuppet staven i rompa til Christian Zorzi for å få ham til å dra, før han knuste den forfengelige italieneren på oppløpet.

Så stoppet det opp.

I Torino vraket man feilaktig Northug før mesterskapet, i tillegg smurte vi oss bort. Det endte med italiensk seier på hjemmebane.

Stafetten i Vancouver huskes best for at Odd-Bjørn Hjelmeset fikk is i rubben. Vi tapte gullet, men fikk et nytt ordtak som trøst. At svenskene vant har vært et traume siden.

Også i Sotsji stjal svenskene seieren etter at Norge smurte, og/eller slipte seg vekk fra seieren.

Så i åtte år har vi altså måtte tåle hånlige flir fra de uutholdelig irriterende svenske journalistene som elsker å rakke ned på oss nordmenn.

Sannheten er vel snarere at svenskene har levd åtte år med et oppblåst selvbilde. For mann for mann, har Norge alltid hatt det beste laget. Svenskene har hatt flaks, eller tur som det heter der borte.

I Pyeongchang var det svenskene som smurte seg bort. Ikke det at jeg fryder meg over at noen mislykkes. Men det føles som om ting jevnet seg ut litt. Selv om det er ganske søtt at noen på forhånd trodde et lag med Jens Burman kunne ha hevdet seg i kamp mot Norge. Selv med like vilkår. Det kunne ikke gå.

For Norge vant stafetten enkelt. Med to feilskjær. Og i Klæbo har Norge fått en avslutter som er en kloning av Thomas Alsgaard og Petter Northug jr.

Det lover bra for framtiden. For når det kommer til stafett i mesterskap, så ligger lista på gull hver gang.

Det er derfor det er så deilig når det lykkes. Spesielt når svenskene endelig får smake sin egen medisin. For å bruke Petter Northugs egne ord:

– Det er dobbelt gull.