Først det sportslige:

Jeg innrømmer at jeg hadde avskiltet Marit Bjørgen som spurter. På det området var hun for meg «en gammel rusten dame». Nå er jeg overbevist om at Marit ikke er fornærmet, for jeg møtte henne tilfeldigvis i går kveld og sa på fleip at jeg ser fram til duellen Nilsson – Bjørgen!

– Nei, nei, det skal vi ikke ha noe. Er du helt på strå?

Nå var min hensikt bare å erte Marit litt. Jeg så rett og slett ikke dette komme. At det skulle bli spurtduell: Marit Bjørgen mot Stina Nilsson. Jeg innrømmer at jeg trodde Bjørgen var utgått på dato i spurt - spesielt mot verdens beste sprinter. Selveste den olympiske mester på sprint.

Det mest fantastiske med denne stafetten, som inneholdt det meste, er at Marit ikke trodde på det selv. Hun overrasket alle, og kanskje mest seg selv.

Når hun etterhvert ringer samboer Fred Børre så kommer hun garantert til å si: – Dette hadde du ikke trodd? Fred Børre vil trolig svare med: – Det holder lenge med å være god og smart!

Alle var, som før forrige OL-stafett, skråsikre på norsk gull. I stafetten i Sotsji smurte vi oss vekk fra medaljekampen. Her i Pyeongchang var det de oppå skiene som selv stelte istand problemene: Ingvild Flugstad Østberg kom på etterskudd og Astrid Uhrenholdt Jacobsen regelrett sprakk. Men OLs formløper nummer én, vår olympiske mester, Ragnhild Haga, hun reddet Norge fra ny fiasko.

Noen idrettsøyeblikk blir følelsesmessig sterke - selv for en garvet mann i faget som meg. Et av de som alltid er på netthinnen er da Marit Bjørgen holder rundt lagvenninnene i Sotsji. Alle med sørgebånd, de støttet hverandre, alle tydelig preget av at Astrid Uhrenholdt Jacobsen nettopp hadde fått beskjed om at broren var død.

Og jeg blir også rørt i dag. Ikke av at Marit Bjørgen slår Stina Nilsson, men av omtanke-mennesket Marit Bjørgen. Hvem er det som trøster en knust Astrid Uhrenholdt Jacobsen? Marit kunne og burde tatt en æresrunde i seiersrus - for dette var en stor prestasjon og et stort idrettsøyeblikk. Det er helt umenneskelig at hun i sitt siste OL, 37 år gammel, mobiliserer til en slik kraftanstrengelse.

Men det jeg husker fra stafetten er nok en gang medmennesket Marit. Noe av det første hun gjør etter målpassering er å trøste Astrid som fortsatt er oppløst i tårer.

Sterkere blir det ikke!