Ester Ledecka. Merk dere navnet. Før jeg reiste til Pyeongchang hadde jeg aldri trodd at det var hun som skulle gi meg frysninger jeg nesten aldri får på en idrettsarena.

Men da den tsjekkiske jenta, fra kulturbyen Praha, kjørte inn til førsteplass i Super-G, fikk vi et av de vakreste idrettsøyeblikkene jeg kan huske. I femten, tjue sekunder ble hun målløs stående å stirre på resultattavla i målområdet. Hun trodde ikke det hun så. Hun hadde kjørt inn til førsteplass, ett hundredel foran alpinstorheten Anna Veith.

Hun trodde rett og slett ikke det var mulig, og ventet på at arrangøren skulle rette opp feilen. Det gjorde de selvsagt ikke. Hun var best. Hun tok gullet.

At hun etterpå nektet å ta av seg skibrillene fordi hun ikke hadde sminket seg, og ba om å slippe spørsmål på pressekonferansen for å rekke snowboardtreningen, topper bare et eventyr av en OL-historie.

For det er dette som er sjarmen med de olympiske leker. Det er talentenes sjanse til å få ut sitt ypperste i det ene løpet, og skape det perfekte øyeblikket. Tenk bare hvor mye som må klaffe for at det skal gå. Det er timer med trening gjennom mange år, mental styrke, sterk tro, flaks og dyktighet på samme tid - så må alt dette smelte sammen samtidig til det perfekte løp. Når det da skjer med ei jente som egentlig regner seg selv som snøbrettkjører i alpint, så blir det nesten ikke vakrere.

Jeg elsker å se den mørke hesten som kommer fra dypet og setter alle favorittene på plass.

Det er det som gjør idretten så uendelig vakker, og den viktigste grunnen til at vi orker å se på. Det forutsigbare er jo gørr kjedelig. Og jeg hadde gledet meg like mye over dette om det var Ragnhild Mowinchel som hadde mistet gullet.

Så takk, Ester. Dette var OLs desidert vakreste øyeblikk.