Vi er ikke halvveis ennå, men vi har allerede sett nok til å konkludere:

OL i Pyeongchang er allerede en fiasko for IOC.

Den første uka har vært preget av iskald vind, utsettelser, tomme arenaer, og en atmosfære blottet for idrettskultur og stemning.

De største heltene i denne tragiske historien er alle de utøverne som har fått ødelagt årevis med trening på grunn av dårlige forhold. I den norske troppen er det mange av dem, Johannes Thingnes Bø, Silje Norendal, Kjetil Jansrud, Aleksander Aamodt Kilde, Jørgen Graabak, og Jan Schmid.

RAPPORTERER FRA OL: Per Angell Berntsen.
RAPPORTERER FRA OL: Per Angell Berntsen.

Lista er garantert skammelig mye lenger når man tar med alle utlendingene som har lidd samme skjebne.

Dessuten synes jeg synd på de tusenvis av frivillige som har stått og ofret liv og helse for at vi som jobber med OL skal ha det bra. Jeg møtte en sikkerhetsvakt ved inngangen til Alpensia OL-park i går.

Han hadde stått 12 timer i minus 15 grader, og vind mellom 10-12 sekundmeter. Likevel smilte han, og viste fram en termos med varm te som gjorde at han i det hele tatt overlevde kraftprøven.

Det er ikke OL-arrangørens feil at det er dårlig vær. Poenget er at IOC aldri burde lagt lekene hit. Alle som har vært her har opplevd ekstremværet før. De visste hva de gikk til.

Og de visste også at de la OL til et land blottet for vinteridrettskultur. Rammene rundt øvelsene her borte er tragiske. Det er pinlig, og det er absolutt ikke verdig de fantastiske atletene som opptrer.

Jeg skjønner ikke hvordan IOC kan slippe unna med et ettermæle av disse lekene som er en sammenhengende katastrofe.

Utviklingen av lekene har gjort at de fleste land i verden ikke matcher grådigheten og de uvirkelige kravene som pampene har latt dette vokse til.

Og jeg tenker bare med gru at vi kan oppleve det samme om fire år i Beijing.

Så mens vi venter på at vinden skal løye, er det bare å ønske IOC god bedring.

Været blir kanskje bedre. Men ingenting kan redde omdømmet til årets OL i Peyongchang.