#

2SITERT

Slik er medisinen blitt kynisk gjenstand for misbruk gjennom et uetisk samspill mellom lege og utøver

DOPINGKONTROLL: Her tar de dopingkontrollene under OL.
DOPINGKONTROLL: Her tar de dopingkontrollene under OL. Foto: Andreas Hillergren
Ja til åpenhet om medisinsk fritak.

Før starten på lekene i Pyeonchang kom det frem at den norske OL-troppen reiste til Sør Korea med 6000 doser astma- og allergimedisin som kommer i tillegg til dosene allerede diagnostiserte utøvere tar med på egenhånd.

Tilsynelatende en imponerende mengde medisiner forbeholdt friskuser i landslagsdrakt.

Intensjonen er, likevel, neppe noen annen enn å forebygge sykdom, ta ansvar og ha tilgjengelig det som trengs ved akutte behov blant utøvere, støttepersonell og andre tilknyttet den norske troppen.

Alt ved OL er ekstremt. Det gjelder også forholdsreglene relatert til helse og sikkerhet, som naturlig nok inkluderer det medisinske. Oppi kritikken, sarkasmen og harseleringen (noe av det med en god dose treffende humor) er det flere – inkludert meg selv – som fikk med seg at allergimedisinen Kenacort var i medisinhaugen som den norske olympiske komité velger å sende til OL.

Slik blir medisinen misbrukt

Kenacort er en allergimedisin med kortison som ved intramuskulært inntak har sterk prestasjonsfremmende effekt. Medisinen beskrives av tidligere dopingavslørte syklister som Michael Rasmussen, David Millar og Jorge Jaksche som like kraftfullt og effektivt som EPO. Stoffet er spesielt populært fordi det kan brukes med medisinske fritak, som i idretten har den engelske forkortelsen TUE (Therapeutic use exemption).

Slik er medisinen blitt kynisk gjenstand for misbruk gjennom et uetisk samspill mellom lege og utøver. Når Norge har medisinen med til sin OL- tropp skapes det derfor spekulasjoner om samme kynisme. Oppi spekulative anklager og beskyldninger er det derfor viktig med noen nyanseringer:

1. At den norske troppen offentliggjør innholdet i medisinforsendelsen er positivt. På tross av spekulasjonene åpenheten skaper er det riktig i dagens situasjon med økt mistro til idretten i lys av kritikken mot langrennslandslaget etter Johnsrud Sundby- og Johaug- saken.

2. At stoffet er med er ikke noe nytt. Kenacort har siden 80- tallet vært med i forsendelsen til det norske OL laget. Men holdningen i det medisinske støtteapparatet er – og har vært – at stoffet ikke skal brukes annet enn ved akutte tilfeller. I tillegg, utøver skal ved bruk tas ut av konkurranse. Om man velger å ha tillit til en slik praksis er opp til hver enkelt, men det er gode grunner til å stole på at dette faktisk gjelder.

Det siste punktet er viktig. En utøver med behov for intramuskulær Kencort- behandling skal ikke konkurrere. Stoffet er av en slik art at det kun skal brukes på virkelig syke personer. Såpass syke mennesker skal ikke konkurrere. At verdens antidopingorganisasjoner vurderer å forby stoffet – også om det foreligger en TUE – er fornuftig.

Det burde vært gjort for lenge siden og som vanlig er antidopingarbeidet på etterskudd. Det er noe som ikke stemmer når en utøver presterer i idrettstoppen med TUE på Kenacort. Da den russiske hackergruppa Fancy Bears avslørte at den britiske syklisten Bradley Wiggins i Team Sky brukte medisinen gjennom TUE i 2012 samtidig som han vant Tour de France, ble det også mye bråk.

Hvorfor har en frisk utøver behov for dette?

Spørsmålene som ble stilt var naturlig nok hvorfor en frisk utøver har behov for slik sterk medisinering? Et stoff som påfallende nok har betydelig prestasjonsfremmende effekt og som lenge er blitt misbrukt i internasjonal idrett.

Jeg skal ikke gå gjennom hele diskusjonen rundt Wiggins, men at den svekket omdømmet til hovedpersonen er det liten tvil om. Misbruk av TUE er en kynisk og effektiv måte å utnytte regelverket. Jeg er derfor blant dem som mener at medisinske fritak bør offentliggjøres. Men jeg mener også at det bør skilles mellom dem som fortsetter å konkurrere og dem som tas ut av konkurranse. Om utøver blir syk og gis TUE for bruk av for eksempel Kenacort, og derfor tas ut av konkurranse, er det ikke nødvendig med offentliggjøring av medisineringen.

Derimot, om utøver fortsetter å konkurrere med TUE på samme stoff, bør det offentliggjøres med for eksempel en note på resultatlisten. Tilbake til Wiggins-saken mener jeg at det ville vært en relevant opplysning å vite at utøveren den gang brukte en sterk prestasjonsfremmende behandling når han selv hele tiden hevdet han var frisk som en fisk og beviselig god nok til å vinne verdens hardeste sykkelritt. Derfor håper jeg det i fremtiden åpnes for en endring av dagens regelverk, som dessverre gjør det relativt enkelt å misbruke ulovlige prestasjonsfremmende medisiner. Om ikke håper jeg Norge fortsetter å få foran som et godt eksempel ved å forby utøvere på denne typen prestasjonsfremmende ulovlige preparater å konkurrere- uansett om de har TUE eller ikke.

Lik TV 2 Sporten på Facebook