Nå skal jeg fortelle om min store, og eneste, svenske kjærlighet.

Nei, det er ikke Josefin fra Västerås eller Patricia fra Södertälje. Det er en mye mer omfattende kjærlighet enn som så.

Da jeg vokste opp så var svenskene erkefienden på idrettsbanen. Også i idrettene Norge ikke var så gode i.

Hvis jeg så på alpint, så heiet jeg på de amerikanske brødrene Phil og Steve Mahre. Fordi de to kunne hamle opp med Ingemar Stenmark.

I ishockey ble Canada mitt lag. Og på tennisbanen var det egentlig det samme, bare ikke Björn Borg vant.

Enda verre var det i idrettene Norge var gode i. Thomas Wassberg og Gunde Svan sto ikke høyt i kurs. Det gjorde heller ikke Tomas Gustafson da han plutselig begynte å slå nordmennene på skøyter.

Aller verst var det da det plutselig dukket opp en svenske som gjorde det bra i hoppbakken. Ikke bare hoppet Jan Boklöv stygt på ski, men han vant også. Det var rett og slett uutholdelig.

Sånn kunne jeg fortsatt. Jeg kunne bare ikke få meg til å like svensker på idrettsarenaer.

Men så skjedde det noe. I min egen idrett.

Håndballen hadde vært dominert av Øst-Europa så lenge jeg hadde levd. Men i 1990 ble et nytt begrep født. "Bengan Boys".

Det var noe befriende over at noen skandinaver begynte å yppe seg med Sovjetunionen, DDR, Jugoslavia og alle de andre toppnasjonene.

Noen år tidligere hadde jeg fått låne en video av treneren min. Den var fra svenska handbollsymposiet, der Claes Hellgren hadde målvaktstrening. I utøverapparatet var en 17-18 år gammel Tomas Svensson.

Jeg tror jeg så i stykker båndet på den videoen. Og denne Svensson var rett og slett kul. Han sto teknisk riktig, hadde den rette målvaktsbuksen og så var han skikkelig kul på håret.

Sammen med Mads Olsson og Mats Fransson utgjorde han målvaktsteamet under VM i Tsjekkoslovakia.

Det hjalp nok litt på at jeg så mesterskapet på svensk tv. Å få se håndballmesterskap i Norge var glemmesak hvis ikke man hadde utenlandske kanaler.

Men fantastiske målvaktsprestasjoner og et bunnsolid forsvar, kombinert med et skikkelig underdogstempel, fanget meg. Plutselig heiet jeg på Söta Bror.

Magnus Andersson var en lirare i midten, som gjorde det uventede. Som alltid visste hvor han hadde Per Carlén inne på linjen.

Magnus Wislander var den komplette håndballspilleren. Den tids Nikola Karabatic.

Staffan Olsson var den lange høyrebacken, men bohemhåret. Og som var enda bedre til å spille til linjespiller enn til å skyte.

Og på kantene herjet Erik Hajas og Pierre Thorsson.

Om det var en ting jeg aldri ble enig med den svenske landslagssjefen Bengt Johansson om, så var det Thorsson på høyrevingen. Han var litt for kjedelig for meg.

Jeg ville heller se de to "knorrgubbarna" Tommy Souraniemi og Robert Venäläinen. To herlige spillere med det lille ekstra. Men som stort sett alltid kom i andre rekke.

Dagens Stig hadde nok valgt Thorsson, men den gangen var det håndballromantikeren som bestemte.

Senere kom spillere som Stefan Lövgren og Ljubomir Vranjes til, som gjorde laget enda lettere å like. Mens Peter Gentzel tok over etter Olsson i målet - selvsagt ble også han verdens beste.

Gjennom hele 1990-tallet så var det Sverige som var mitt lag i alle mesterskap. Det var ingen misunnelse over at svenskene hevdet seg i verdenstoppen i min idrett. Snarere tvert i mot. Jeg beundret det.

Men da Johansson ga seg, så var det starten på nedturen for Sverige. "Bengan Boys" var blitt gamle, men man hadde ikke sluppet til de som kom opp. De fikk være med, men ikke på ordentlig.

Sverige forsvant fra medaljekampen, og i 2005 fikk jeg være med på noe som hadde vært helt utenkelig i hele min levetid.

VM i Tunisia var det første herremesterskapet jeg dekket som journalist, og Norge tok seg til mellomspill. Der slo man sensasjonelt de regjerende verdensmesterne fra Kroatia i første kamp.

I kamp nummer to var det vinn eller forsvinn mot Sverige. Det var lillebror mot storebror. Det var oppkomlingen mot stormakten. Ja, det var David mot Goliat i skandinavisk håndball.

Og som i sagnet så var det den lille som vant. Rune Skjærvold var fantastisk på høyrevingen. Og fra straffelinjen var han enorm. Frank Løke herjet med svenskene. I den kampen var han verdens beste linjespiller. Alt var regissert av Glenn Solberg i midten.

Norge vant kampen 34-31 og vant for første gang en mesterskapskamp mot Sverige.

Siden den gang har det vært et gradvis rollebytte. Lagene har byttet på å vinne de innbyrdes oppgjørene, men bortsett fra et lykketreff i VM på hjemmebane i 2011, som igjen førte til en sensasjonell OL-finale året etter, så er det Norge som har gjort det best i mesterskap.

De to siste årene er det Norge som har kjempet om medaljer.

Men nå står vi overfor en kamp der det er vinn eller forsvinn for begge parter. Sverige holder en semifinaleplass med seier over Norge, men trenger litt hjelp av Frankrike mot Kroatia. Norge på sin side må ikke bare vinne. De må vinne med fem mål. I tillegg må de også ha hjelp av Frankrike.

Ingen av delene er umulig for Norge. Hvis Torbjørn Bergerud stenger kassen, så er ikke en femmålsseier utenfor rekkevidde. Og er det en ting som trigger franskmennene, så er det muligheten til å få 15 000 kroater til å bli musestille i Arena Zagreb.

Christian Berge gjorde et målvaktsbytte til denne kampen. Espen Christensen er ute av troppen. Inn kommer Kristian Sæverås. Det kan fort være et endelig bytte.

Sæverås er kanskje et like stort målvaktstalent som Bergerud. Han har størrelsen, teknikken og psyken. Han har valgt å følge samme karriereplan som Bergerud. Han forlot Bækkelaget for svensk håndball foran denne sesongen. Etter et strålende første halvår for HK Malmö går turen videre til Danmark og Aalborg til sommeren.

Jeg er ganske sikker på at Norges målvaktsduo de neste ti årene kommer til å hete Bergerud/Sæverås. Nå får de muligheten til å samarbeide i mesterskap for første gang.

Jeg drømmer om semifinaleplass for Norge, men skulle det bli tap for Sverige, så lover jeg å holde med svenskene i resten av mesterskapet.

Twitter: @TV2Stig