Når Norge VM-åpner mot Ungarn i ettermiddag, så er en av håndballhistoriens beste på motsatt banehalvdel.

For Anita Görbicz er noe av det nærmeste man kommer en levende og aktiv håndballegende.

34-åringen er kanskje ikke den spilleren hun en gang var, men i generalprøven mot Sør-Korea på Sotra så viste hun glimt av gammel storhet.

"Dronningen" scoret elleve ganger, og noen av målene var av et slag få andre gjør i verden.

"Dronningen", "diva", "Gör-bitch", "primadonna". Kallenavnene har vært mange, og få av dem med positivt fortegn.

Men sånn er det vel når en er veldig god.

For Görbicz har vært et irritasjonsmoment for de norske jentene siden hun slo gjennom på det ungarske landslaget i 2002.

Foran EM-semifinalen i Budapest i 2004, var det to spillere de norske spillerne var opptatt av. Bojana Radulovics og Anita Görbicz.

– Vi skal knuse hun Gör-bitch!

Det var kommentaren på presstreffet dagen før semifinalen.

For Görbicz har aldri vært populær blant motspillere.

Med nesen lett i sky, et litt surt oppsyn, en lei tendens til å falle teatralsk i bakken i alle dueller og et stort arsenal av tjuvtriks, gjorde henne lett å hate.

Men så var det noe annet som gjorde at håndballelskere over hele verden likevel trykket henne til sitt bryst.

Et eventyrlig overblikk, en spilleforståelse i verdensklasse og et håndledd det ikke finnes maken til i internasjonal kvinnehåndball, gjorde henne til en av de mest underholdende spillerne man har sett på 20x40 meter.

Og det er ikke borte, selv om hun er begynt å dra på årene.

Mot Sør-Korea hadde hun et skudd få andre gjør etter henne. Hun gikk opp i luften, la armen ned til siden og skjøt rundt forsvarsspilleren, og tilbake i motsatt kryss. Det skal egentlig ikke være mulig.

Hun ble kåret til verdens beste spiller i 2005. En tittel hun gjerne kunne fått flere ganger. Som hun burde fått flere ganger. Hadde hun hatt bedre lagvenninner (og trenere) på landslaget, så hadde hun nok fått flere individuelle utmerkelser også.

Görbicz har vunnet Champions League tre ganger med Györ. Klubben hun har vært trofast mot siden hun var ti år gammel. Men hun har aldri vunnet noe med landslaget.

Det nærmeste var i VM i 2003.

Landslagssjef Lajos Mocsai tok sjansen på å bygge laget sitt rundt en 20 år gammel Görbicz, og angret neppe på det. Det skulle være andre ting han angret mer på i det mesterskapet.

Den unge playmakeren var fantastisk. Og Ungarn fosset til finale. Der var Frankrike motstander.

Magyarene spilte Frankrike nesten ut av hallen. I 52 minutter var det festhåndball regissert av Görbicz. Da ledet Ungarn med sju mål.

Da startet ungarerne festen på tribunen, og laget ble med.

Mocsai sendte reservene på banen, og var mer opptatt av å synge med og feire med fansen enn å se hva som skjedde på parketten.

Med ett minutt igjen å spille, var ledelsen knappet ned til to mål.

Mocsai fortsatte å stå med ryggen mot banen og ta imot hyllesten fra supporterne.

Frankrike scoret ytterligere to mål, og i ekstraomgangene hadde ikke Ungarn mer å gi. Dermed glapp VM-gullet for Görbicz.

De siste årene har hun måttet ta til takke med en mindre rolle, både i klubblaget og på landslaget. Mens Nycke Groot og Stine Bredal Oftedal står foran henne i køen i Györ, så er det Aniko Kovacsics som er førstevalget på landslaget.

Men den danske landslagssjefen Kim Rasmussen er klokkeklar på at Görbicz er en av hans viktigste spillere. For selv om hun må ta til takke med å spille mye på venstrevingen, så er hun en samtalepartner for ham, og en han kan søke taktiske råd hos både før og under kampene.

Dette VM kan være det siste mesterskapet vi får se henne, og hun kommer til å avslutte karrieren uten noen titler med landslaget. Men hun vil for alltid være en av de største og mest underholdende spillerne jeg har sett.