langrennsjentene brenner for kreftsaken:

– Har følt på hvordan det er

Kvinnelandslaget i langrenn er kledd i rosa. Marit Bjørgen & co støtter Rosa sløyfe-aksjonen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Jeg har opplevd kreft i familien og har følt på hvordan det er. Og det er klart, da gjør man seg sine tanker, jeg vet jo at dette også kan ramme meg.

Marit Bjørgen snakker engasjert når vi møter henne og de andre landslagsjentene kledd i rosa etter mandagens første treningsøkt i Val Senales i Italia. Skidronningen bidrar med glede til arbeidet med kreftforskning.

– Dette gir meg virkelig noe å bruke mitt navn og min posisjon til noe så nyttig, sier hun.

Helrosa!

Astrid Uhrenholdt Jacobsen stilte ikke bare i rosa skidsdress, hun hadde også rosa rulleski og faktisk også rosa skistaver! Og hun har mye på hjertet når det er snakk om kreftsaken.

– Jeg tror ikke det finnes nok engasjement eller at man kan bry seg nok!

Også Uhrenholdt Jacobsen har opplevd kreftsykdom blant sine nærmeste.

– Vi har hatt flere tilfeller av brystkreft i familien. Det er tøft for den det gjelder og de rundt. Jeg synes det er ålreit at fokuset i årets Rosa sløyfe-aksjon er at pengene som samles inn skal gå til forskning på senskader. Hvordan kan man hjelpe de som har vært igjennom tøff behandling? Heldigvis er det et langt liv for mange etter kreften, påpeker Astrid Uhrenholdt Jacobsen.

– Å bli frisk fra brystkreft for så å slite med senskader må være vanskelig og vondt, ikke bare den det gjelder, men for alle som står dem nær, mener Marit Bjørgen.

Gjøre noe for andre

– Kreftsaken er viktig for veldig mange og jeg er stolt over å ha en sponsor som har lyst til å bruke oss til et formål som ikke gagner oss selv. Dette har faktisk mening!

– En ting er å støtte selve saken, men det viktigste er å støtte de som er rammet eller har vært rammet. Fakta er jo at mange som har kommet seg ut av kreftsituasjonen og er erklært friske også sliter - og det har kanskje vært litt tabubelagt å be om hjelp, mener Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som avslutter med denne oppfordringen:

– Vær ikke redd for å strekke ut hånden og bry deg.