Vi skal ikke mange år tilbake før høydetrening var det som eneste som dugde skulle man lykkes i utholdenhetsidretter. De tidligere østblokklandene var pionérer, og de utforsket før OL i 1968 (Mexico City) hvor mye tynn luft kroppen kunne tåle uten at det gikk ut over treningen. Lærdommen var at høydetrening stimulerte kroppen til å produsere flere røde blodceller, som igjen førte til høyere oksygenopptak.

Christoffer Callesen.
Christoffer Callesen.

Norsk langrenn har dyrket høydetrening med hell helt siden gullalderen startet på 1990-tallet. Det ble til og med bygget høydehus i Trysil, og landslagene brukte mesteparten av høsten på en italiensk isbre 3000 meter over havet. Anders Aukland giftet seg til og med rett nedenfor denne breen, i så tynn luft at bryllupsgjester med lavt oksygenopptak pustet tungt gjennom seremonien.

Høyden var for mange hovedpoenget med å reise, men det fulgte også en rekke positive bivirkninger med turene og ukene i høyden, først og fremst treningsforholdene. Norge om høsten er et mareritt for skiløpere. Veiene er mørke og dekket av glatte blader, og bilistenes aggresjon øker omtrent omvendt proporsjonalt med lengden på dagene. To aluminiumsplanker med hjul er dermed ikke langt unna en wingsuit i Ekstremsportveko.

Da er det hakket bedre med løping i eplehager i Nord-Italia og snø under beina i solskinn. Dette første møtet med hvitt gull er for mange den beste måten å gå seg inn teknisk – sånn at man virkelig er klar når World Cup-laget skal tas ut på Beitostølen. Alt mens blodet lærer seg å frakte stadig mer oksygen til musklene.

De siste årene har vi imidlertid sett et trendskifte – noen av våre aller beste kvinner og menn drar ikke lenger til høyden. De holder seg hjemme og trener i nærheten av familie og venner. På den måten unngår de brakkesyken, og den er reell nok. Dette er den lille febertendensen som gjør at voksne, veloppdragne mennesker mister besinnelsen av selv de minste ting. Det er lange timer og dager utenfor trening, og speeden i sporet er heller ikke noe som setter fart på tilværelsen.

Treningsintensiteten må nemlig ned i høyden. Kroppen bruker lenger tid på å restituere, og man kan fort gå på den berømte «smellen» dersom varsomhet ikke vises. Enerne er eksperter på å holde igjen akkurat nok, mens tidligere middelmådige løpere (meg inkludert) gjerne kjører på – og typisk nok får tre uker med sykdom hjem i sekken. Altfor lav intensitet fører på den andre siden til mindre muskulær spenning, og mange kommer derfor tilbake enten som slakt eller med null sprut i kroppen. Høyde er en skarp egg å balansere på – en kunst ikke alle behersker eller tør prøve på.

Til vinteren får vi se hvem som har gjort mest rett. Enkelte har vært mer enn noensinne i høyden, mens andre har dratt til varmere strøk eller blitt hjemme i plaskvåte myrer. Det finnes antakeligvis ingen fasit, men langrennshistorien har vist at strukturerte høydeopphold gjennom hele barmarksesongen har gitt glimrende resultater om vinteren. De fysiologiske virkningene ser ut til å trumfe hjemlige treningstrakter, familie og brakkesyke. Det blir spennende å se om dette gjelder også etter at OL-ilden slukkes i Sør-Korea.

Christoffer Callesen er tidligere langdistanseløper på ski, nå en del av TV 2s langrennsredaksjon.