Ett år har gått siden den skjebnesvangre dagen for Therese Johaug under høydesamlingen i Italia. Nå er langrennslandslaget igjen på plass i Livigno i den italienske fjellheimen - uten den dopingutestengte 29-åringen.

Skal bli mer ydmyk
I kjølvannet av sakene rundt Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug har presset på skitoppene vært stort. For Vidar Løfshus har det ikke vært aktuelt å ta hatten og forlate sin stilling som langrennssjef etter at to leger sa opp jobbene sine og to av utøverne ble dopingdømt.

Flere har kritisert lederne, blant dem Løfshus, for ikke å ha utvist nok ydmykhet etter at to av landslagets største stjerner er blitt dømt for å ha forbudte stoffer i kroppen. Det jobbes med å bli oppfattet som mer ydmyke, sier Løfshus.

– Selv om vi synes vi er og fremstår som ydmyke, så er det en oppfattelse om at vi er lite ydmyke. Det må vi ta til etterretning. Det handler om omdømme og hvordan vi fremstår. Det er noe vi må jobbe med, sier Løfshus til TV 2.

– Det blir ofte sånn at det er heftelser ved storebror. Man blir tatt litt på at man er best og størst. Da blir det ofte oppfattet som at man er lite ydmyk. Det må vi ta til etterretning.

Ikke aktuelt å trekke seg
Han minnes godt dagene i Livigno for ett år siden da Johaug brukte den mye omtalte Trofodermin-salven. At presset mot ham selv har vært stort, takler Løfshus greit.

Han synes likevel debatten har vært veldig ubalansert, og det har vært tøft å se måten legene Knut Gabrielsen og Fredrik Bendiksen, samt Johaug og Johnsrud Sundby, er blitt behandlet på. Spesielt fra utlandet har presset mot Norge, verdens ubestridte enere i langrennssporet, vært enormt etter dopingsakene.

– Det synes jeg er en stor utfordring. Det er beklagelig. Jeg oppfatter det som mange utenlandske utøvere sier, at vi er store og dominerende og at vi styrer idretten. Det er så langt fra sannheten som man kan komme. Jeg er ofte til stede på de politiske møtene, og da sitter Norge stillest i båten. Vi vet at når vi sier noe, har sterke meninger og prøver å komme med endringer, får vi fort motbør. Det er nok andre nasjoner som styrer mer enn det andre utøvere tror. Selv om vi gjør det best i løypen, er det ikke vi som styrer politikken, sier Løfshus.

Han har samtidig forståelse for at det stilles spørsmål ved hans stilling her til lands etter det mange har omtalt som systemsvikt i den norske langrennsleiren.

– Ja, sånn er det i næringslivet og samfunnet ellers. Det vil alltid være press på den personen, og sånn har det vært for min del også. Jeg har påtatt meg ansvaret med å rydde opp. Vi gjør en solid jobb med tiltakene og granskningsrapporten, som frikjente oss på mange punkter, så er det punkter vi må jobbe hardt med i hverdagen for at vi skal bli bedre med helse og medisinering.

– Hva har dopingsakene gjort med norsk langrenn?

– Det handler ikke om juks eller prestasjonsfremmende. Det er to vidt forskjellige saker. Den første saken handler om tolkning av et regelverk. Vi synes det ble et urimelig utfall i CAS. Det samme synes vi om Therese. Vi har lært at det er viktig å sette seg godt inn i ting og holde seg til fakta.

– Er straffen urimelig?

– Vi synes det. Vi synes de har tolket regelverket strengt og dømt hardt. Saken til Martin ble han først frikjent av FIS - det var lovlige medisiner. Det var hvordan man inntok medisinen det handlet om. Der mener jeg WADA har sovet i timen og ikke fulgt med hvordan man bruker medisiner i internasjonal idrett. Det er kommet endringer i regelverket, og vi endret praksis tidlig i 2015 for å sikre oss at vi holdt oss innenfor det som var signalene fra WADA. I Therese-saken, mtp. andre dommer, synes vi det var strengt.