IOC-medlem president i WADA Craig Reedie sammen med WADA-direktør Olivier Niggli.
IOC-medlem president i WADA Craig Reedie sammen med WADA-direktør Olivier Niggli. Foto: Andy Buchanan

– Det foregår en maktkamp mellom IOC og WADA

Mads Kaggestad tar for seg den pågående maktkampen mellom IOC og WADA om sanksjonsmulighetene i internasjonal idrett.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Samtidig med at kulturminister Linda Hofstad Helleland ble visepresident i verdens antidopingbyrå (WADA) foregår det en maktkamp mellom den internasjonale olympiske komite (IOC) og verdens antidoping byrå (WADA) om sanksjonsmulighetene i internasjonal idrett.

Kjernen til konflikten stammer fra da WADA anbefalte utestenging av Russland fra de olympiske lekene i Rio. WADA sin anbefaling kom etter flere avsløringer av russisk idrett som toppet seg med McLaren rapporten om systematisk manipulering av dopingarbeidet under Sotsji- OL.

Situasjonen som oppstod på bakgrunn av anbefalingen ble ubehagelig for IOC, som opplagt ikke ønsket å terge Russland. I stedet manøvrerte de seg unna ansvaret ved å la hvert enkelt særforbund ta beslutningen om å la russiske utøvere få delta i sine respektive idretter.

Slik unngikk IOC å ta det ansvaret de burde tatt, som ville gitt et tydelig signal om nulltoleranse mot doping.

I maktkampen som nå pågår signaliserer IOC et ønske om et mer uavhengig WADA, noe de fleste kritikere av antidopingarbeidet har ropt etter i lang tid. Men spørsmålet er hva IOC egentlig mener med mer uavhengig?

Intensjonen til IOC er god om uavhengigheten handler om å kutte ned bindingene mellom idretten og antidopingarbeidet for å unngå det problematiske i at idretten fortsatt promoterer og kontrollerer seg selv. At bukken passer havresekken bidrar til svekket troverdighet, og for tiden er nettopp svekket troverdighet idrettens største utfordring. WADA sin rolle med å overvåke, koordinere, og jobbe for et mest mulig unisont antidopingarbeid på tvers av idretter og land er en tung jobb. Arbeidet begynner allikevel å ta form på en måte som danner konturene av et system- og en strategi som kan skape insentiver for idretten til å etterstrebe et mer kvalitetssikret og unisont antidopingarbeid. WADA har en viktig rolle for å opprettholde momentet som er på gang og holde trykket for å forme den reformen som trengs for at idretten skal få et mer troverdig og solid antidopingsystem.

Dessverre er det grunn til å frykte at IOC sitt ønske om et mer uavhengig WADA vil svekke organisasjonens mulighet til å sanksjonere mot stater- og idretter med et utilstrekkelig kontrollregime.

Avsløringene av russisk idrett er et eksempel på et system som har sviktet totalt og burde vært en anledning til å statuere et eksempel med kollektiv straff i kampen mot doping. Dessverre handlet IOC inkonsekvent og startet i stedet en svertekampanje av WADA. Russiske utøvere fikk delta i Rio, og IOC bidro i stedet til å distansere seg selv fra kampen mot doping. Slik viser IOC at andre forhold veier mer og at antidopingarbeidet er viktig, men bare i begrensede grad.

Striden mellom IOC og WADA skaper et inntrykk av at den olympiske komite vil tilbake til det idretten har best tradisjon for, nemlig å ta enkeltutøvere. I så fall mer av det samme som hvert år fører til at cirka to prosent av utøverne i ulike idretter blir tatt i doping årlig. Anonyme undersøkelser viser at problemet sannsynligvis er mer omfattende. Et eksempel er fra en undersøkelse fra internasjonal friidrett viste at over 30 prosent av utøverne innrømmet bruk av doping. Undersøkelsen var så sjokkerende at ledelsen i det internasjonale friidrettsforbundet prøvde å holde den hemmelig. At den tradisjonelle kampen mot doping bare pirker i overflaten av problemet er derfor en relativt generell oppfatning, og det er ingen sjokkerende påstand at flere utøvere bruker doping enn de som faktisk blir tatt.

Med den tradisjonelle praksisen med fokus på enkeltutøvere kan idretten og publikum fortsette å hugge hodet av individuelle dopingsynderne uten å ta tak i systemer bak som bidrar til at utøveren tester positivt. Ledere som overser manglende rutiner- og slik bidrar til ukulturer- kan dermed fortsatt stikke hodet i sanden og skylde på individene uten at det får konsekvenser for nasjonen- og idretten. Når WADA sin jobb er å overvåke antidopingarbeidet på tvers av nasjoner- og idretter bør de også gis muligheten til å gi rødt kort der det skorter på innsatsen.

Den utskjelte sykkelsporten er blant de første idretter til å prøve ut ulike varianter av kollektiv straff for doping. Et eksempel på en slik straff var da Tour de France i 2008 lot være å invitere det kasakhstanske storlaget Astana. Senere har organisasjonen MPCC (organisasjonen for en mer troverdig sykkelsport) jobbet for et regelverk som setter kollektive sanksjoner i system. Initiativet er enda ikke anerkjent i tilstrekkelig grad til at praksisen er perfekt, men allikevel et godt initiativ som i fremtiden kan bli en løsning også utenfor sykkelsporten. Kollektiv straff i sykkelsporten er fremdeles i utviklingsfasen med påfølgende voksesmerter og manglende oppslutning, men allikevel en mulig standard sanksjonsmulighet som gjør at ledere og støtteapparat gis et større ansvar i forebyggingen mot dopingbruk blant sine utøvere. Regelverket bør følges opp av det internasjonale sykkelforbundet og være av interesse for WADA og IOC.

Hva IOC ønsker videre gjenstår å se. Mer av det samme, eller en nødvendig reform ledet av et sterkere og mer uavhengig WADA med tilhørende sanksjonsmulighet som gjør det tvingende nødvendig for idretten å ta tak og for alvor forebygge doping?

Når lederne i IOC fortsatt snakker om nulltoleranse mot doping er mistanken at de i stedet ofrer viktige reformer i antidopingarbeidet av storpolitiske- og kortsiktige økonomiske hensyn. Er IOC feige og grådige eller tar de ansvar og handler i et større bilde hvor antidopingarbeidet må vike for mer viktige storpolitiske og økonomiske hensyn? I så fall hører fine forsikringer om nulltoleranse mot doping fremdeles mest hjemme i festtaler.