#

2SITERT

Flagg og følelser

– Det er ingen grunn til å forhåndsdømme Therese Johaug, men heller ingen grunn til å forhåndsfrifinne henne, skriver TV 2s juridiske ekspert Randi Gustad.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg har skummet meg gjennom de fleste kommentarene om Johaug-saken den siste uken. De har ikke vært rent få. Flertallet viser sympati med enkeltmennesket og skiløperen Therese Johaug og avsky mot antidopingregelverkets tilsynelatende rigide firkantethet.

De fleste flagger også rettsikkerhetsfanen høyt. Mange av kommentarene omtaler kritisk presse med det populære tilnavnet «hylekor» og prosessen som en «heksejakt» preget av fundamentalister og regelryttere. Facebookfeeden min domineres for øyeblikket av denne type delinger. Forunderlig, men likevel ikke et ukjent fenomen i saker som omhandler folkekjære kjendiser.

Psykologer, professorer, politikere, aviskommentatorer, idrettsutøvere, forfattere, rikssynsere, leger, advokater, historikere, idrettsledere, forskere, farmasøyter og næringslivsledere er noen av yrkesgruppene som har kastet seg inn i ordskiftet. I tillegg til supportere og skientusiaster. Det er ingen tvil om at saken engasjerer bredt, også i andre skiinteresserte land.

Randi Gustad
Randi Gustad

Majoriteten av skribentene baserer likevel sine kommentarer kun på følgende faktagrunnlag før de hamrer løs på tastaturet med sine støtteerklæringer: En pressekonferanse, en tilsynelatende dopingfri historikk og en utøvers enorme popularitet. Dessuten mener de fleste å vite med imponerende skråsikkerhet at den ukjente mengden av clostebol i urinprøven på ingen måte kan ha vært prestasjonsfremmende eller har fungert som maskering for annen type doping.

Antidoping Norge bekreftet langt på vei at mengden av det ulovlige steroidet i den positive prøven trolig ikke har hatt kortsiktige prestasjonsfremmende effekt. Jeg har likevel ikke nok informasjon til å konkludere i denne saken. Det har vært mange tilsvarende antatte «slurvesaker» både nasjonalt og internasjonalt uten at så mye som en støtteerklæring eller klage på urettferdig regelverk har fått plass i digitale spalter.

Reaksjonene kommer nå fordi det handler om den største stjerna i Norges mest populære idrett.

Selvsagt virket seansen på pressekonferansen troverdig, og jeg har ingen grunn til å betvile sannhetsgehalten i det som ble sagt fra to kompetente mennesker på hvert sitt felt. Men jeg vet at faktum må belyses fra flere sider. Jeg vet også at det gjenstår mange undersøkelser før det foreligger en konklusjon fra et objektivt organ. Og jeg vet hvorfor regelverket er utformet slik som det er. Jeg vet også at de aller fleste norske idrettsutøvere er uhyre nøye og flinke til å overholde reglene. Det er derfor de «dobbeltsjekker og trippelsjekker» alt og godtar innskrenkninger i bevegelsesfriheten for å konkurrere i en mest mulig ren idrett.

Der tre grunner til at et stoff havner på forbudslista til WADA. At stoffet har prestasjonsfremmende effekt er bare en av tre årsaker til at preparatet føres opp der. De to andre momentene, «helseskadelig» og «skader idrettens anseelse», hører også med i helhetsbildet uten at dette er særlig relevant i denne saken. Dessuten finnes det på generelt grunnlag mange typer «bagatellmessig uflaksdoping» som fungerer som maskering for mer prestasjonsfremmende juksemetoder.

Mens noen oppfatter kritiske blikk som et hylekor av moralister, oppfatter jeg ukritiske støtteerklæringer med stor undring. Det virker som om nordmenn flest føler seg snytt for at noen har rappa fra dem vinterhelgenes godtepose: å heie frem hun som nesten alltid vinner i rødt, hvitt og blått. Det blir en debatt farget av flagg og følelser. Det er ingen grunn til å forhåndsdømme, men heller ingen grunn til å forhåndsfrifinne.

Ikke et vondt ord om ektefølt empati og støtteerklæringer, men skal de fungere som genuin støtte bør også sympatien være mer saklig fundert.

Min medfølelse overfor Johaug handler om det ekstreme søkelyset og mediasirkuset hun utsettes for i kraft av sin kjendisstatus. At det menes noe om henne ved alle lunsjbord og at denne saken, uavhengig hvordan den ender, vil hefte ved hennes idrettskarriere til evig tid. Som menneske må det være knalltøft, og jeg håper hun har gode folk rundt seg som evner å se det store bildet. For alle vet at det ikke er den reelle utestengelseslengden, men omdømmefallet og folkedomstolen som oppleves som den virkelige straffen. Og jo større stjerne, jo mer oppmerksomhet både i gode og mindre gode stunder. Derfor må våre beste være ekstra aktsomme. Likevel finnes det utallige tilfeller av dopingdømte utenfor Norge som bevarer sin folkekjære status til tross for en utestengelsesstraff. Jeg kan likevel forstå at Johaug føler seg maktesløs.

Objektivt ansvar

Antidoping er historisk sett en ung disiplin, men regelverket Johaug nå etterforskes for å ha brutt har faktisk vært relativt uforandret i 13 år. Om lag 660 sportsorganisasjoner i hele verden har utviklet disse bestemmelsene over to tiår, og i underkant av 200 nasjoner har inkorporert WADA-koden på en eller annen måte i sine nasjonale lover. Utøvere har selv vært sterkt involvert i prosessen sammen med en hær av advokater, antidopingorganer, leger og spesialister.

Internasjonalt har et objektivt ansvar lenge vært utgangspunktet i dopingsaker. I Norge ble dette skyldkravet stadfestet og nedskrevet i NIFs lov i 2003. Det har riktignok skjedd justeringer i loven for eksempel hva gjelder sanksjoner og foreldelsesfrister, men det objektive skyldkravet har vært konstant og nødvendig for å sikre en effektiv håndheving. De som ikke er rene ville ellers ofret en lege eller to for å prestere bedre. De økonomiske motivene er også opplagte. Gradert utestengelseslengde i takt med regelbruddets alvorlighetsgrad har likevel alltid vært praktisert slik at lengden på sanksjonen skiller mellom de alvorlige og de mindre alvorlige sakene.

Så kan man med rette spørre seg om hvorvidt et strengt objektivt ansvar er forenlig med strafferettsprinsippet om at «ingen skal dømmes uten skyld» og om dette systemet er i strid med flere bestemmelser i Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK).

I idrettsjuridiske kretser diskuteres dette jevnlig uavhengig av kjendissaker. Kort fortalt om målet helliger middelet. Hvorvidt EMK i det hele tatt er anvendbar i voldgiftsretten, all den tid konvensjonen skal beskytte individet mot statlig overgrep, er en annen diskusjon. Idrettens system er som kjent en hybrid mellom sivilrett og strafferett.

Å være medlem av en idrettsforening er en frivillig avtale mellom to sivile parter, men idrettens profesjonalisering, yrkesstatus og «tvunget medlemskap i idrettsforening» for å konkurrere kan tale for at medlemskapet ikke er særlig frivillig likevel. Andel statlig finansiering både av ADN og NIF kan også trekke i retning av at dette ikke er alminnelig sivil rett. Det finnes også relevant praksis fra EMD (menneskerettsdomstolen) og flere norske og utenlandske utredninger og masteroppgaver som belyser disse problemstillingene.

Effektivitetshensyn i antidopingarbeidet

Rettsikkerhetsargumentet i idrettens verden er todelt. NIFs lov skal beskytte rettssikkerheten til alle de utøverne som ikke jukser og sikre konkurranse på like vilkår. Det samme lovverket skal også ta vare på enkeltutøvers rettssikkerhet. Den starter lenge før en eventuell positiv prøve er avlagt. For Norges om lag 140 beste utøvere begynner dette hensynet å virke allerede i treningshverdagen, i forbindelse med meldeplikten, opplæringen, blodpasset og ved at urin- og blodprøvetakingen følger strenge sikkerhetsrutiner med svært kompetente dopingkontrollører. Norsk analyse- og laboratoriearbeid har høy status og troverdighet. For orden skyld nevner jeg også at «right to a fair hearing» selvsagt er nedfelt i WADA-koden ( artikkel 8).

Jeg har stor tiltro til Antidoping Norge. Som tidligere styremedlem oppfatter jeg stiftelsen som et helproft organ der både kompetanse, etterrettelighet og utøvers rettssikkerhet konstant står i fokus. I takt med mer sofistikerte måter å jukse på, har også ADN styrket sin etterforskningsstab og blitt mer avansert i sine undersøkelsesmetoder. Man kan godt sette spørsmålstegn ved den reelle prøvelsesretten til idrettsutøvere når de først har avlagt positiv prøve, men faktum er at utøver i prinsippet har flere ankemuligheter enn etter straffeprosessloven.

Jeg hadde selvsagt aldri forventet at det norske folk skulle engasjere seg like sterkt overfor en mindre profilert norsk utøver eller en med utenlandsk pass, men jeg hadde ønsket at de mange som nå oppriktig bekymrer seg for konsekvensen av dette regelverket også hadde jobbet for å få gjennom forslag til endringer på generelt grunnlag. For det er besynderlig at mange av støtteerklæringene på sosiale medier kommer fra de samme folka som ba om strengere dopingstraffer og tøffere håndheving i forkant av OL for bare noen måneder siden.

Følelser, status og idrettens popularitet påvirker folks rettferdighetssans i så stor grad at gjeldende regelverk blir en brysom nabo. Jeg håper Johaug får den hjelpen hun trenger, både juridisk, sportslig og menneskelig sett. Samtidig må en slik sak tåle et kritisk blikk, en faktaorientert etterforskning og å bli satt inn i en bredere kontekst.

Lik TV 2 Sporten på Facebook