Tottenham Hotspurs' captain Sol Campbell celebrates after team mate Sergei Rebrov scored against Everton during their FA Premiership soccer match at London's White Heart Lane ground Tuesday September 5, 2000. (AP Photo/Adam Butler)** INTERNET OUT** Foto: ADAM BUTLER
Sol Campbell, Arsenal Foto: Tony Marshall
FRA TOTTENHAM TIL ARSENAL: Sol Campbell fikk halve London på nakken da han meldte overgang til erkefienden.

Derfor tok han valget som sjokkerte hele den engelske fotballen

Sol Campbell prater ut om kjærligheten til både Tottenham og Arsenal – og valget om å bytte side.

Se skjebnekampen Tottenham - Arsenal på TV 2 Sport Premium og Play fra kl. 20.00.

16. mai 1999: En skuffet Sol Campbell (25) sitter på gressteppet inne på Old Trafford. Et svakt Tottenham har nettopp tapt 1-2 for Manchester United i sesongens siste ligakamp. De røde djevlenes supportere jubler i ekstase.

Storklubben har nettopp sikret seg nok en ligatittel – klubbens tolvte. På banen feirer stjerner som David Beckham, Ryan Giggs og Ronny Johnsen med champagne. Campbell og Spurs fortviler etter å ha havnet på nedre halvdel av tabellen - igjen.

I stopperens sårede vinnerskalle har en tanke rukket å få fotfeste. Tvilen på om han noensinne vil vinne noe med barndomsklubben han som tenåring signerte for sju år tidligere.

23 år senere innrømmer han at det var der - sittende på gressteppet på Drømmenes teater - at han innså det. At han trolig måtte til en annen klubb hvis drømmen om trofeer skulle bli virkelighet. Men at nettopp det valget skulle gjøre ham nesten like kjent som selve karrieren på fotballbanen, visste han ikke.

– Jeg husker at vi spilte mot Manchester United den siste dagen av sesongen. De trengte å vinne for å sikre tittelen. Selv om vi scoret først via Les Ferdinand, vant de kampen 2-1. Stadionet brøt ut i jubel da fløyten lød. Jeg husker at jeg så på de gutta og tenkte, «hva gjør jeg her?», mimrer Campbell i dag.


BESTEMTE SEG: Sol Campbell tapte for Manchester United - og bestemte seg senere for å bytte til klubben Spurs-fansen virkelig ikke liker. Foto: PAUL HACKETT
BESTEMTE SEG: Sol Campbell tapte for Manchester United - og bestemte seg senere for å bytte til klubben Spurs-fansen virkelig ikke liker. Foto: PAUL HACKETT

Fortsatt har han to år igjen av kontrakten. To år igjen av tiden i Tottenham - før han på kontroversielt vis skal velge seg ut byrivalen som sitt neste stoppested.

– De ble helt gale, folk hoppet opp og ned fordi de vant ligaen den siste dagen. Jeg tror det var da jeg sa til meg selv, «wow, hvor lenge kan jeg fortsette å se andre spillere - som jeg spiller med for England - vinne ligaen?» Når du prøver alt og det bare ikke fungerer, føler du at tiden renner ut, sier Campbell om bakgrunnen for valget.

Sjakk og fattigdom
Bak alt pratet om det omdiskuterte klubbyttet, finner vi historien om en liten London-gutt med store ambisjoner. Som mange andre talenter med innvandrerbakgrunn i millionmetropolen, startet også Campbell sin karriere under enkle kår.

– Jeg er fra en stor familie, med ni brødre og to søstre. Men jeg gjorde alt på egen hånd. Jeg fulgte instinktene mine som, «jeg burde gjøre dette eller dette». Noe inni meg presset meg alltid til å lære, og sa: «dette ville vært bra for deg i senere tid». Til og med om jeg gjorde en feil, var jeg klar over at reisen og læringen var bra for meg, sier Campbell.

Han vokste opp som den yngste, «babyen» i familien, som han selv omtaler det. Som barn var han liten av vekst, noe hans enorme fysikk i voksen er vanskelig å fatte. På samme måte som klubbvalget hans fortsatt ikke er til å forstå for Spurs-supportere.

– Jeg har kjære minner, men det var tøft for meg mens jeg vokste opp. Foreldrene mine jobbet hardt; å få mat på bordet var prioriteten. Så lenge det gikk bra med deg, var alt i orden. De sa ikke, «hvordan gikk fotballkampen din?» Jeg kom hjem, og ingen ville stille meg spørsmål. Jeg var veldig sjenert mens jeg vokste opp. Jeg spilte alltid fotball, men ingen visste egentlig hva jeg gjorde på, sier Campbell og ler.

– Til og med etter debuten min for Spurs, var det ingen som visste om det, også fordi jeg ikke visste selv at jeg skulle spille på forhånd. Kun da jeg begynte å flytte på meg, innså foreldrene mine hva som foregikk. Vennene deres kunne for eksempel si, «spiller sønnen deres denne uken?» Det var på den tiden de fant ut av det, ha-ha.

Moren var for skrøpelig til å komme på kampene. Hun var tvunget til å se dem på TV.

– Men jeg husker at foreldrene mine møtte opp til en av finalene mine. Men jeg tror ikke de forsto hele sirkuset rundt det. Det var for mye for dem. På veldig kort tid, ble jeg veldig berømt, sier Campbell om barndommen.

Ingen da visste hvor stor stopperen skulle bli, verken på eller utenfor banen. Både som mannen med 600 klubbkamper, 73 landskamper for England og tre VM- og tre EM-sluttspill, men også stempelet fra fansen som en av dem som byttet side.

Han sier selv at sjakken hjalp ham som barn - både på og utenfor banen.

–Da jeg var ung, spilte jeg mye sjakk. Senere lærte de også barn i akademier å spille sjakk, fordi det er et strategispill som får hjernen din til å tenke: «hva er neste trekk?» Jeg likte det og jeg innså at det var godt for sinnet mitt. Jeg så alltid etter ting som kunne være til nytte for meg. Jeg hadde ingen som lærte meg sjakk, jeg måtte lære det på egen hånd. Det var det samme med å lese bøker; jeg måtte gjøre det selv, da jeg kom med en utfordrende bakgrunn, sier Campbell om oppveksten.

Sjakken ga ham også tidlig en interesse for det taktiske ved fotballen.

– Jeg har studert fotball siden jeg var liten. Jeg pleide å gå på trening, og så studere det. Du lærer for eksempel om hvordan de ulike spillerne beveger seg. Som ung spiller så jeg fotball på TV før vi hadde alle reprisene, men jeg tok opp videoer slik at jeg kunne studere ting i detalj. Jeg tenkte, «jeg skal spille mot denne angriperen om tre-fire ukers tid, så jeg må følge med på bevegelsene hans, målene hans».

–Hvordan formet ungdomsårene dine deg som person og fotballspiller?

–Jeg tror det motiverte meg. Området der jeg vokste opp var tøft, men det som reddet meg var West Ham Park. Den var veldig nær meg, og det var der jeg spilte mye fotball. Jeg spilte også gatefotball og husker at jeg hoppet over skoleporten hver dag for å spille der. Den siden var fantastisk. Jeg har også gode minner fra de to årene jeg tilbrakte ved Lilleshall, Det engelske forbundets nasjonale idrettshøgskole, som inkluderte en internatskole.

SVIKET: Tottenhams Sol Campbell blir fortsatt hetset i møtet med Spurs-supportere, mer enn 20 år etter overgangen. Foto: Darren Walsh / Peter Bennett
SVIKET: Tottenhams Sol Campbell blir fortsatt hetset i møtet med Spurs-supportere, mer enn 20 år etter overgangen. Foto: Darren Walsh / Peter Bennett

–Jeg lærte mer av den skolen på to år enn jeg lærte fra alle de andre skoleårene i Øst-London, hvor utdannelsen ikke var veldig god på den tiden. På Lilleshall følte du at lærerne brydde seg, de ville deg det beste. Med Lilleshall-laget spilte vi mot lokale klubber eller profesjonelle akademilag. Og med England U18 vant vi EM mot Tyrkia. På vei til finalen slo vi Nederland 4-1. Jeg husker at jeg spilte mot Clarence Seedorf den kampen, mimrer Campbell.

Skolen ble det første møtet med Tottenham, der fire andre spillere fra klubben gikk. Det var de fire, ikke spede Sol, som var spådd en lysende karriere på det tidspunktet. De andre ble meldt opp via klubben. Campbell selv fikk til slutt en lærlingkontrakt som ga ham rundt 300 kroner i uken. Det andre året la de på en hundrelapp til.

– Da jeg var 18 år, brøt jeg gjennom til førstelaget, men i begynnelsen trodde folk fortsatt ikke at jeg skulle klare det. Jeg forsøkte alltid mitt beste og perfeksjonerte ferdighetene mine. Det var ikke lett for meg som liten gutt, men på grunn av bakgrunnen min, tror jeg at jeg kan forholde meg til mange mennesker som leder nå. Jeg har vært gjennom ganske mye, og jeg forstår presset som fotballspillere kan oppleve, og jeg kan hjelpe dem med det.

«Ganske mye» er åpenbart en enorm underdrivelse. En av hans lagkamerater i Arsenal mange år senere, Ray Parlour, skulle omtale mottakelsen Campbell fikk da han returnerte til White Hart Lane, iført den røde bortedrakten, som det mest hatske stemningen han noensinne hadde opplevd på en fotballbane.

Tilbake i den hvite delen av Nord-London steg en fremadstormende Campbell nå lynraskt i gradene. Som 18-åring fikk han starte kamper grunnet skader, og nøt tillit fra en rekke managere før Gerry Francis utpekte ham til kaptein allerede som 21-åring.

– Jeg husker han sa, «jeg vil at du skal være kapteinen min. Du har 24 timer på deg til å bestemme deg», ha-ha. Jeg var bare 21, men jeg gikk for det, sier Campbell i dag.

JUDAS 23: En Tottenham-supporter med Judas-drakt før kampen mot Arsenal. Foto: Steve Morton
JUDAS 23: En Tottenham-supporter med Judas-drakt før kampen mot Arsenal. Foto: Steve Morton
POLITIESKORTE: Sol Campbell og Arsenals buss må geleides av politi inn til White Hart Lane. Foto: Steve Morton
POLITIESKORTE: Sol Campbell og Arsenals buss må geleides av politi inn til White Hart Lane. Foto: Steve Morton
SVEKET: Tottenham-supportere holder opp Judas-plakater før kampen mellom Tottenham og Arsenal. Foto: AFP / NTB
SVEKET: Tottenham-supportere holder opp Judas-plakater før kampen mellom Tottenham og Arsenal. Foto: AFP / NTB
JUDAS-BALLONGER: Sol Campbell slapp ikke billig unna møtet med gamleklubben. Foto: RUSSELL BOYCE
JUDAS-BALLONGER: Sol Campbell slapp ikke billig unna møtet med gamleklubben. Foto: RUSSELL BOYCE

– Du spilte en del år i Spurs. Hvis du ser tilbake på tiden din i klubben, hva er høydepunktene dine?

– Årene mine på ungdomsnivå var fantastiske, og å vinne ligacupen med førstelaget [i 1999] var også bra. Alt annet var bare hardt arbeid. Det var aldri kontinuitet i kvaliteten. Det var kanskje fire eller fem gode spillere på førstelaget, men så ville de spillerne forlate klubben, og fire eller fem nye spillere ville komme inn. Om alle hadde blitt værende, og nye, gode signeringer hadde kommet inn, hadde det vært en annen historie. Men det var alltid et stort gap i kvalitet, sier Campbell.

Skuffelsen som aldri forsvinner
Og det er her vi kommer til den delen av historien om Sol Campbell som er kontroversiell. I hvert fall om man holder med Tottenham.

Det var nettopp i disse årene at planen om å forlate barndomsklubben materialiserte seg for alvor.

Den dagen på gressteppet på Old Trafford i 1999, da Campbell tenkte tanken første gang, ble senere til valget om å forlate Spurs da kontrakten gikk ut to år senere.

Men han ble ikke tvunget til å velge Arsenal. Campbell er åpen på at han hadde flere valg da tiden i Tottenham ubønnhørlig tikket mot slutten.

– Jeg hørte om interesse fra Lazio i Roma, selv om det var et rykte mer enn noe annet. Men Inter i Milano var seriøse, og jeg dro til Italia for å snakke med dem. De trente i fantastiske omgivelser i Como, men fasilitetene deres var nedslitte. Jeg tenkte, «hva skjer her?» Det var av og på med interesse fra Barcelona også, men det ble aldri noe av.

– I England snakket jeg med Liverpool og jeg fikk en telefon fra Uli Hoeness fra Bayern München også, selv om jeg ikke var 100 prosent sikker på at det var ham. Det kunne ha vært noen andre, som bare ville vite om jeg ville være interessert. Ut av det blå fikk jeg den telefonsamtalen, og jeg måtte ta en avgjørelse med en gang. Jeg var usikker på det og sa nei. Det var ingen kontakt med Bayern etter det. Derfor sendte overgangen innad i egen by ekstra sterke sjokkbølger. I juli 2001 offentliggjorde Arsenal, Tottenhams argeste naborival i Nord-London, at Campbell hadde signert for klubben. Noen engelske mil unna i samme bydel er det vel riktig oppsummert at stemningen ikke var like god.

Sol Campbell hetses i returen til White Hart Lane

I dag sier Campbell selv at det kontroversielle valget kun handlet om fotballen Arsenal spilte. Klubben var på det tidspunktet tidlig i manager Arsene Wengers storhetstid i klubben, og kjempet - i motsetning til Tottenham - jevnlig om store trofeer.

– Det var en fotballgreie, kvaliteten på Arsenal-spillerne var fantastisk. Det laget kunne fortsatt ha konkurrert i dagens fotballverden. De hadde et enormt toppnivå. Hvis det var et gjenoppbyggingsprosjekt, ville jeg ha sagt nei. Men du får bare visse øyeblikk i livet der du er med den rette blandingen av spillere. Hvis du ikke tar sjansen, kan det hende at det ikke kommer en til. Og hvis du har gått glipp av det, kan du se tilbake ti år senere og si, «pfff, jeg burde virkelig ha gått da», sier Campbell om valget som utløste demonstrasjoner og tilnærmet gatekrig i deler av hovedstaden.

Å gå fra Tottenham til Arsenal er noe «ingen» gjør innen fotballen. Til det er rivaliseringen og hatet rett og slett for stort. Campbell turte likevel å ta steget, til enorme reaksjoner fra fans av både hans gamle og nye klubb.

– Etter at jeg vant ‘the double’ med Arsenal i min første sesong, skjønte jeg at dette var det alt handlet om, å vinne ting. Bortsett fra å være nær å vinne Champions League, var det flott. Vi hadde et fantastisk lag og spilte god fotball. Jeg tror først nå Arsenal-fansen innser hvor gode vi var, sier Campbell om storhetstiden.

Det er ingen anger å spore i stemmen. Campbell står fast ved at valget var det rette.

I Arsenal ble han del av det historiske «Invincibles»-laget som gikk 49 kamper ubeseiret, inkludert hele 2003/04-sesongen.

– Vet du hva jeg mener? Det handler om øyeblikk. De velger deg, du velger ikke dem. Samme som med andre ting i livet, det velger deg, ikke omvendt.

Like gledelig er nok ikke minnene fra den første kampen tilbake på White Hart Lane.

Se video av Campbells retur i videovinduet!

Til hvite Judas-ballonger og hatske tilrop, entret 26-åringen banen til en infernalsk pipekonsert.

– Den verste stemningen jeg har opplevd var definitivt Campbells retur til White Hart Lane. Det er den skumleste atmosfæren jeg noensinne har opplevd. Jeg husker at vi ble pepret da vi kom ut av stadion. Vi fikk alt mulig kastet etter oss. Ut fra stadion måtte man ta en hard venstresving i et kryss, men vi fikk beskjed av politiet om å bare kjøre på. Det var for farlig å stanse der. Vi kom rundt en sving, og da smalt det. Vi trodde rutene ble knust, sier Parlour om møtet med rivalen.

Tilbake i nåtid sier Campbell at opplevelsene har gjort ham til en sterkere person og leder. Campbell er i dag uten en trenerjobb, men sier han jobber for å komme seg tilbake i ringen.

– Når begynte du å vurdere å bli manager?

– Jeg tror det var da jeg var 27, og Kolo Touré kom til Arsenal. Han var veldig entusiastisk og jeg trente ham, som var en ung spiller, på banen. Han gikk videre til å oppnå fantastiske ting i karrieren sin. Jeg hadde faktisk det i meg før det også. Jeg husker en spesiell kamp da jeg spilte for Tottenham, da jeg ledet et ungt forsvar med Luke Young, Stephen Carr og Mauricio Taricco. Jeg husker at jeg sa, «følg hva jeg gjør». Vi spilte mot Manchester United og slo dem 3-1 [23. oktober 1999]. Det skjedde også ved andre anledninger, der jeg trente yngre spillere ved siden av meg på banen.

– Noe som også gikk inn på meg var da jeg spilte for Arsenal. Der begynte jeg å se på fotball på en helt annen måte. Jeg ble påvirket av de franske og nederlandske spillerne [i klubben], som Patrick Vieira, Robert Pires, Thierry Henry, Sylvain Wiltord, Dennis Bergkamp og Giovanni van Bronckhorst. Det var også interessant å snakke med folk som Nwankwo Kanu og Gilberto Silva, for å se hvordan de gjorde det i Afrika og Sør-Amerika.

PÅ JOBBLETING: Sol Campbell, her som trener for Macclesfield Town, er for tiden klubbløs. Foto: Richard Sellers
PÅ JOBBLETING: Sol Campbell, her som trener for Macclesfield Town, er for tiden klubbløs. Foto: Richard Sellers

Relatert