Foto: SRDJAN ZIVULOVIC

I 30 minutter trodde lagkameratene og trenerne at Daniel var død på sletta i Planica.

Drøye åtte måneder senere var han tilbake på pallen i verdenscupen.

Kjærligheten til hoppsporten overvinner alt for Daniel André Tande.

Overleveren

Det finnes knapt en mellomting for Daniel André Tande.

Søndag 12. desember ble nok en merkedag for Tande og hans nærmeste.

Du så det i øynene til gutten selv da han landet på 141 meter i bakken dypt inne i de østtyske skogene. Det er dette han lever for. Det er dette som er livet.

Selve drømmen.

– Uten den kjærligheten jeg har til hoppsporten hadde jeg aldri greid å komme tilbake. Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å være verdens beste skihopper. Det er det som driver meg, smiler han.

DRØMMEDAGEN: Tande på vei mot pallen. Foto: JENS SCHLUETER
DRØMMEDAGEN: Tande på vei mot pallen. Foto: JENS SCHLUETER

Landslagssjef Clas Brede Bråthen forteller om en magisk stemning på sletta.

MAGISK STEMNING: Gleden var stor da Tande var tilbake på pallen. Foto: JENS SCHLUETER
MAGISK STEMNING: Gleden var stor da Tande var tilbake på pallen. Foto: JENS SCHLUETER

– Det var jo ingen tilskuere til stede. Men den spontane jubelen fra konkurrentene har jeg aldri opplevd før. Både utøvere og ledere fra andre land jubler vanligvis ikke når nordmenn hopper godt. De vil jo helst vinne selv. Men da Daniel landet i Klingenthal, tror jeg alle skjønte hvor spesielt dette var. Jeg får frysninger på ryggen bare ved å tenke på det, sier Bråthen.

Samtidig inne på et fly på vei fra Narvik til Oslo.

Mamma Trude Tande, og søsteren Ida taxer bortover rullebanen på Evenes.

– Vi satt med mobilen på fanget og håpet vi skulle rekke å se rennet ferdig før vi tok av. Da Daniel hoppet var flyet nesten i ferd med å lette, men vi fikk akkurat med oss hoppet og pallplassen. Da kom det noen hyl, ler mamma Trude Tande.

– Etter hvert kom det noen tårer også.

For familien og de tettest på Kongsberg-gutten har det vært et år med enorme kontraster.

Og traumer.

For når man skal skrive om Tandes 2021 er det umulig ikke å tenke på det som skjedde den 25. mars i Planica.

I prøveomgangen til årets siste skiflygingsrenn skjer det som ikke skal skje. Tande mister styringen i lufta. Trykket på skiene forsvinner, og han deiser i bakken i rundt 100 km/t.

BRUTALT FALL: Tande brekker kragebeinet, og punkterer lungen i fallet. Han er uten puls i over to minutter som en følge av sjokket kroppen ble utsatt for. Foto: JURE MAKOVEC
BRUTALT FALL: Tande brekker kragebeinet, og punkterer lungen i fallet. Han er uten puls i over to minutter som en følge av sjokket kroppen ble utsatt for. Foto: JURE MAKOVEC

På sletta står servicemannen Kenneth Gangnes og ser sin tidligere lagkamerat rulle som en dukke ned unnarennet. På innstinkt løper han ut på sletta for å hjelpe.

Gangnes er den andre som kommer fram til Tande. Bare en finsk lege kommer han i forkjøpet.

– Det er traumatisk å tenke på. Jeg løper ut på sletta som jeg alltid gjør når noen av våre faller. Men jeg ser jo fort at jeg kommer til en kar som ligger og svever mellom liv og død. Heldigvis kom legen først, sier Gangnes.

Han husker følelsen av kaos. Og av usikkerhet.

TETT PÅ: Kenneth Gangnes (med ryggen til i caps) var en av de første som kom ut på sletta til Tande etter det stygge fallet. Foto: AP / NTB
TETT PÅ: Kenneth Gangnes (med ryggen til i caps) var en av de første som kom ut på sletta til Tande etter det stygge fallet. Foto: AP / NTB

Landslagstrener Alexander Stöckl melder seg raskt på det interne radiosambandet i det norske laget.

– Han ville vite hvordan det så ut. Jeg svarte bare at det ikke så bra ut, forteller han stille.

Mens det raskt kommer medisinsk personell til, rydder Gangnes sammen utstyret til Tande. Han tar skiene, og hjelmen som legen har tatt av.

– Men etterhvert så ser jeg de kommer med hjertestarter, og bærer han ut med pustemaske. Da skjønner du at dette kan gå galt.

Det verste er at ingen får svar.

UVISSHET: Ingen visste hvor alvorlig skaden til Tande var da han ble båret ut av arenaen i Planica. Foto: SRDJAN ZIVULOVIC
UVISSHET: Ingen visste hvor alvorlig skaden til Tande var da han ble båret ut av arenaen i Planica. Foto: SRDJAN ZIVULOVIC

– I 25-30 minutter så trodde vi at han var borte, at han var død. Men rennet fortsatte etterhvert, og da skulle jeg stå der å vinke tre andre løpere av bommen. Det var uvirkelig, forteller Alexander Stöckl.

Sportssjef Clas Brede Bråthen står også på sletta, og prøver å få en oversikt over situasjonen.

– Det er noen av de verste minuttene i mitt liv. Jeg satt med en vond følelse av at dette var slutt. At de ikke fikk liv i Daniel. Hvert eneste sekund var en lidelse. I løpet av den første halvtimen visste vi nesten ingenting, forteller Bråthen.

Han kjenner også på en følelse han aldri har hatt før i en hoppbakke.

Dette kan jeg ikke drive på med lenger
Clas Brede Bråthen

– Der og da tenkte jeg at dette er det ikke verdt. Dette kan jeg ikke drive på med lenger. Når en person du er glad i ligger hardt skadd så blir alt bare meningsløst.

Familien i sjokk

På hjemmekontoret i Konsgberg fulgte mamma Trude prøveomgangen på en såkalt «Liveticker» på appén til det internasjonale skiforbundet (FIS).

– Jeg så at Daniel bare hoppet 97 meter. Så ble det stopp. Og da skjønte jeg umiddelbart at noe var galt, forteller Trude Tande.

Hun prøvde først å ringe Clas Brede Bråthen. Men fikk ikke svar. Så ringte hun datteren, Ida.

– Jeg hylte i telefonen, og var helt ute av meg. Jeg husker det kom opp ei melding på Twitter om at han hadde falt stygt. Ida skjønte ikke hvorfor jeg var så hysterisk. Hun ante ikke hva som hadde skjedd.

Oppi alt kaoset klarer hun likevel å tenke litt rasjonelt.

– Jeg skjønte at det var bedre at Ida prøvde å få kontakt med Clas Brede Bråthen. Jeg var ikke i stand til å få med meg noe. Om han hadde sagt noe til meg, så hadde jeg ikke greid å fortelle det videre til resten av familien. Så det var bedre at Ida hadde den kontakten.

SLO ALARM: Clas Brede Bråthen. Foto: Lise Åserud
SLO ALARM: Clas Brede Bråthen. Foto: Lise Åserud

For Bråthen var det likevel vanskelig å ta den telefonen til søsteren Ida.

– Jeg visste jo ikke hva jeg skulle si. For vi visste jo ingenting. Derfor valgte jeg å drøye det litt med å ta kontakt, sier han.

Før han rekker å opprette kontakt med familien, så trykker Bråthen først på den store alarmknappen.

– Jeg ringte hjem til Ståle Willumstad og ba han sette i stand et stort kriseteam. Jeg er usikker på om han oppfattet alt jeg sa, men jeg mener jeg ba han om å ta kontakt med en prest. På det tidspunktet var vi forberedt på det verste.

Etter en halv time kom den første beskjeden til Bråthen fra det medisinske personellet i bakken. Tande er i live, og legen sier han er stabil. De har bestemt at han skal sendes videre til sykehuset i Ljubliana.

Bråthen tar da umiddelbart kontakt med Ida Tande.

– Jeg var veldig lettet, men det jeg ikke tenkte på var at «stabil» ikke nødvendigvis var et like trygt ord for familien til Daniel. I en av de samtalene jeg hadde med Ida, sa hun bare at «stabil» var det samme de hadde sagt om tilstanden til lillebroren Håkon da han lå på sykehuset for fire år siden, forteller Bråthen.

I september 2017 forsøkte nemlig Håkon å ta sitt eget liv. På sykehuset prøvde de alt for å redde livet hans. Men etter ni dager måtte de gi opp. Håkon døde bare 18 år gammel.

Tanken på å miste Daniel var selvsagt helt uutholdelig for mamma Tande.

– Jeg klarer ikke å sette ord på hvordan de første minuttene etter fallet var. Jeg var bare redd. Det var kaos.

Trude Tande som selv jobber i helsevesenet trengte hjelp.

MOR OG SØNN: Daniel André og Trude Tande sammen på nyttårsaften i Garmisch Partenkirchen. Foto: Geir Olsen
MOR OG SØNN: Daniel André og Trude Tande sammen på nyttårsaften i Garmisch Partenkirchen. Foto: Geir Olsen

– Jeg hyperventilerte. Jeg måtte ringe til kommuneoverlegen der jeg jobber, for å få hjelp til å puste. Etterhvert sendte overlegen min gamle sjef hjem til meg, slik at jeg ikke skulle være alene.

Ni måneder senere er hun er fortsatt sterkt preget av opplevelsen når hun snakker om det.

– Vi har mista en fra før. Og når du skjønner det kan skje igjen, så går det ikke an å beskrive hvordan det føles.

Tiden går. Og etterhvert får Clas Brede Bråthen gode nyheter. Legene forteller at Tande er utenfor livsfare, og skadene vil ikke gi ham varige mén.

– Så jeg løper ut med en gang for å ringe Ida. Jeg gråter av glede. Men når hun hører jeg gråter, blir hun først redd. Så jeg måtte jo fort fortelle henne at jeg gråt av glede, sier han.

– Huff, jeg kjenner at jeg nesten bryter sammen bare jeg snakker om det nå.

Tande blir lagt i kunstig koma på sykehuset de neste to døgnene.

Trude Tande setter seg på flyet til Slovenia sammen med Daniels samboer, Anja Nymoen Sørberg.

De ønsker å være der når han våkner.

– Vi kom ned på søndagen. Da satt vi hos han. Han rørte litt på seg, og grynta litt. Men til slutt fikk vi beskjed om at legen skulle ta kontakt når han var på vei til å våkne.

Mandag morgen kom telefonen de hadde lengtet etter.

– Da vi kom inn på rommet, så holdt jeg og Anja hendene hans i hver vår hånd. Jeg husker Daniel bare ser på oss og sier. «Begge jentene mine er her». Det var et fantastisk øyeblikk.

For Daniel André Tande selv har det gjort sterkt inntrykk å høre om hvordan hans nærmeste opplevde de tre dramatiske døgnene.

– Jeg har jo sagt mange ganger at dette var mer traumatisk for de rundt meg enn det var for meg. Jeg husker ingenting. Men det er rørende å høre de fortelle om sine opplevelser. Det gjør inntrykk å høre hvor dramatisk det var, særlig for familien min, sier han.

Den lange veien tilbake til hoppbakken begynte allerede på sykehuset i Slovenia.

At viljen til å hoppe på ski igjen var til stede fra første sekund kan mamma Trude skrive under på.

Vi hadde jo bestemt oss for at vi ikke ønsket at han skulle se fallet
Trude Tande

– Vi hadde jo bestemt oss for at vi ikke ønsket at han skulle se fallet. Det var vi tydelige på, sier hun.

Den planen gikk umiddelbart i vasken.

– Da vi kom innom sykehuset for andre gang den første dagen, så satt Daniel med en telefon i hånda. Da satt han og så på fallet, humrer hun oppgitt.

Daniel ler også av episoden.

– Jeg hadde visst spurt en sykepleier om å få låne telefonen hennes. Egentlig husker jeg ikke helt at jeg gjorde det. Men jeg var vel veldig opptatt av å se det jeg hadde vært gjennom. Selv om jeg ikke husker noe av det som skjedde, så skjønte jeg på en måte hva som hadde skjedd, ler han.

For han skulle tilbake i hoppbakken.

– Ja, det var jeg aldri i tvil om.

I den første telefonsamtalen med Clas Brede Bråthen etter at han våknet fra koma var budskapet enkelt.

Dere blir ikke kvitt meg så lett.
Daniel André Tande

– Dere blir ikke kvitt meg så lett.

Likevel ble de to neste månedene tunge for en mer og mer rastløs Tande. I fallet brakk han kragebeinet. Han punkterte den ene lungen. Og han fikk en kraftig hjernerystelse.

Legene holdt han bevisst igjen i en lang periode.

– Jeg hadde ikke peiling på hvor lang tid det skulle ta før skadene var leget. Og i mitt hode så var jeg klar for å hoppe lenge før det faktisk skjedde, ler han.

Først i slutten av september fikk han klarsignal til å hoppe igjen. Det tror Alexander Stöckl var veldig lurt.

GOD FYSIKK: I mange måneder måtte Tande ty til trening uten ski. Fysikken er bedre enn noen gang. Foto: Bjørn Roger Brevik / TV 2
GOD FYSIKK: I mange måneder måtte Tande ty til trening uten ski. Fysikken er bedre enn noen gang. Foto: Bjørn Roger Brevik / TV 2

– Legeteamet var defensive med å gi klarsignal for hopping. Det tvang han til mer fysisk trening. Og det tror jeg er nøkkelen til at han har lyktes så bra nå, sier Stöckl.

Dessuten:

– Han har vært veldig tålmodig, og ikke latt seg stresse. Han har greid å fokusere på egen framgang, ikke på hva andre gjør. Greier man det, så tar man større steg.

FØRSTE HOPP: Tande får en knyttneve av Clas Brede Bråthen etter sitt første hopp etter det dramatiske fallet i Planica. Foto: Lise Åserud
FØRSTE HOPP: Tande får en knyttneve av Clas Brede Bråthen etter sitt første hopp etter det dramatiske fallet i Planica. Foto: Lise Åserud

Spenningen var stor da mamma tok turen inn til Oslo for å se han gjøre comeback etter skaden i Midtstubakken.

– Jeg ønsket å være der da han hoppet sitt første hopp, forteller Trude Tande.

Selv om hun stadig kjenner på en bekymring for sønnen, så er hun tydelig på at hun respekterer hans valg om å fortsette hoppkarrieren.

– Ennå sitter det litt i hos oss som er rundt han. Men når vi ser hva han klarer å prestere, så blir vi nesten målløse. Jeg så ikke ikke for meg at han skulle hoppe og vinne renn igjen allerede i høst.

FAMILIESTØTTE: Her mamma Trude og søsteren Ida sammen med Daniel etter et hoppukerenn i 2016. Foto: Terje Bendiksby
FAMILIESTØTTE: Her mamma Trude og søsteren Ida sammen med Daniel etter et hoppukerenn i 2016. Foto: Terje Bendiksby

Kompisen og lagkameraten Kenneth Gangnes er ikke like overrasket.

På den første samlinga etter skaden hoppet han ræva av alle andre.
Kenneth Gangnes

– På den første samlinga etter skaden hoppet han ræva av alle andre. Det er litt typisk. Når man kommer tilbake fra skade, hopper man alltid bra. Det ser man ofte, sier Gangnes.

– Han gjør det enkelt. Han kommer inn med mentalt overskudd, og en klar idé om hvordan han skal hoppe.

Dessuten har de nærmeste også merket en stor forskjell på det mentale.

– Han har hatt troen hele tida. Daniel er så sta at hvis han har bestemt seg for en ting, så får han det til. Men samtidig har han har vært så positiv. Han har greid å glede seg over de mange små stegene han har tatt hele veien. Og sånn har det ikke alltid vært, sier Trude Tande.

Det er Daniel veldig enig i selv.

– Ja, det er nok sant. Jeg har nok til tider vært litt petimeter og stilt vel høye krav til meg selv.

I det lyset har fallet i Planica faktisk forandret mye. Han har tvunget seg selv til å bli mer tålmodig.

– Jeg har lastet opp et nytt bakgrunnsbilde på telefonen min fra sykehuset i Planica. Bare for å minne meg selv om at jeg har god tid, ler han, og viser fram et bilde av seg selv sterkt medtatt i sykesenga.

– Det er jo for at jeg skal huske det. For jeg er jo normalt ikke noe tålmodig person.

– Men du er litt «gærn» også?

– Ja, he, he. Jeg er nok det. Jeg kan ikke stå her og nekte for det, nei, ler han

FAMILIEN SAMLET: Familien Tande med Jens, Ida, Daniel Andre, Trude, og pappa Arne Kjell samlet på nyttårsaften 2017. Deres åpenhet har betydd mye for mange – også langt utover Norges grenser. Foto: Terje Bendiksby
FAMILIEN SAMLET: Familien Tande med Jens, Ida, Daniel Andre, Trude, og pappa Arne Kjell samlet på nyttårsaften 2017. Deres åpenhet har betydd mye for mange – også langt utover Norges grenser. Foto: Terje Bendiksby

For Tande og hans unike historie blir lagt merke til rundt om i verden. Det er ikke bare konkurrentene som applauderer når han hopper bra.

Fans fra hele Europa sender meldinger på sosiale medier. Og i egne brev. Noen av brevene gjør sterkere inntrykk enn andre.

FANPOST: Det dukker stadig opp brev og hilsninger fra fans over hele Europa i postkassen til Tande og familien. Foto: Privat
FANPOST: Det dukker stadig opp brev og hilsninger fra fans over hele Europa i postkassen til Tande og familien. Foto: Privat

Hjemme i Kongsberg tar Trude Tande seg av å svare de som skriver.

– Her om dagen åpnet jeg et langt brev fra en finne. Han ville bare fortelle hvor mye Daniels historie hadde betydd for ham, forteller hun.

– Han begynte å fortelle om sitt eget liv, om at han hadde forsøkt å ta livet sitt. Men etter at vår familie sto så åpent fram og fortalte om Håkon, så hadde han fått et nytt syn på livet. Det var rett og slett et takkebrev på at vi hadde vært med å redde livet hans.

For Daniel betyr denne typen tilbakemeldinger mye.

– Det er derfor vi ønsker å være så åpen. Hvis vi kan hjelpe andre som sliter, så betyr det enormt mye.

FORNØYD: Klar for nytt renn i Engelberg. Foto: Bjørn Roger Brevik / TV 2
FORNØYD: Klar for nytt renn i Engelberg. Foto: Bjørn Roger Brevik / TV 2

I helgen er Tande tilbake i verdenscupsirkuset i Engelberg. Han er tydelig på at han ikke forventer å komme på pallen hver eneste helg framover. Likevel sitter smilet løsere enn på svært lenge.

– Selv om jeg egentlig har visst det hele tiden, så er det godt å få konstatert at toppnivået mitt er mer enn godt nok. For meg nå handler det bare om å fortsette i samme tralten, og bare kose meg i hoppbakken.

Relatert