Karsten Warholm etter å ha løpt inn til OL-gull og verdensrekord. Foto: LUCY NICHOLSON
Karsten Warholm etter å ha løpt inn til OL-gull og verdensrekord. Foto: LUCY NICHOLSON

Hvor er de kvinnelige superstjernene?

Norge har fått en rekke unge utøvere som har nådd verdenstoppen i store sommeridretter. Hvorfor er så godt som alle disse stjernene menn?

Norge har ofte hevdet seg først og fremst i vinteridretten. Men nå er noe i ferd med å skje. Plutselig har vi flere unge utøvere som hevder seg i verdenstoppen i sommeridretter med veldig stort nedslagsfelt internasjonalt.

Viktor Hovland, Casper Ruud, Karsten Warholm, Jakob Ingebrigtsen, Dennis Hauger, Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard har alle etablert seg som store navn i sine idretter. Selv om sjakk ikke er en typisk sommeridrett foregår heller ikke den på is eller snø, og Magnus Carlsen er i disse dager i ferd med å forsvare sin tittel som verdensmester. Disse utøverne har ikke bare det til felles at de er unge fremadstormende utøvere i noen av verdens største idretter. De er også alle menn.

Caroline Graham Hansen burde ha vært blant de nominerte til Ballon d’Or og Ada Hegerberg er endelig tilbake fra skade. Men ellers er det skremmende tyst på kvinnefronten i de store sommeridrettene.

Selv om man selvsagt kan si at det er tilfeldig at kjønnsfordelingen er slik akkurat nå, er det en tendens som er så tydelig at den bør undersøkes nærmere. Hvorfor lykkes ikke idretts-Norge med å få frem kvinnelige utøvere i verdenstoppen på samme måte som på herresiden?

Jeg tror dette er en sammensatt problemstilling, men et naturlig sted å begynne er de mulighetene idrettsutøverne våre får allerede i ung alder.

Tidligere i høst hørte jeg på en paneldebatt om kvinner i idretten i regi av Like Muligheter. LOs representant i panelet, Julie Lødrup, sa der noe jeg bet meg merke i. Hun påpekte at idretten er det eneste stedet der barna våre ikke kan ta det for gitt at de blir behandlet likt helt uavhengig av kjønn. I alle andre fritidsaktiviteter, det være seg korps, teater eller speideren, er det en selvfølge at jenter får de samme mulighetene som gutta. Slik er det ikke nødvendigvis i idretten.

Dessverre er det fortsatt slik at jentene ofte nedprioriteres. Allerede i barndommen får mange jenter tydelige signaler om at de er mindre viktige. Det signalet sendes ut når treningstider fordeles. Vi har hørt mange historier om at kvinnelige idrettstalenter ikke har tilgang på den samme trenerkompetansen som gutta.

TV 2s SPORTSKOMMENTATOR: Mina Finstad Berg hjemme på Holmlia Foto: Magnus Kaslegard / TV 2
TV 2s SPORTSKOMMENTATOR: Mina Finstad Berg hjemme på Holmlia Foto: Magnus Kaslegard / TV 2

Da NRK i fjor undersøkte hvilke forutsetninger dagens toppidrettsutøvere hadde hatt før de fylte 13 år, fant de tydelige forskjeller mellom de mannlige og de kvinnelige utøverne. Blant annet hadde flere gutter enn jenter fått betalt trener før de fylte 13 og flere gutter enn jenter hadde startet med videoanalyse av treninger og konkurranser allerede før de ble tenåringer.

Dette er neppe tilfeldig, og denne typen tidlig profesjonalisering av talentenes treningshverdag kan åpenbart gi guttene en fordel.

Her må idretten gjøre en jobb for å sikre at jentene får tilgang på de samme ressursene og kompetansen som gutta. Det bør egentlig være en selvfølge. Men i tillegg til konkret forskjellsbehandling har du alle de tingene som ikke er like lett å sette fingeren på. De tingene som handler om kultur, nedarvede kjønnsroller og underbevissthetens forventninger.

Mange av de mannlige utøverne som nå hevder seg i verdenstoppen har det til felles at de har folk rundt seg som har vært villige til å ofre alt for at de skal lykkes. De har fått lov til å dyrke talentet sitt og satse absolutt alt på å bli toppidrettsutøvere. Av en eller annen grunn ser vi færre eksempler på unge kvinnelige talenter i samme posisjon.

Å satse på toppidrett er både krevende og ensomt. Du må være beinhard egoist og være villig til å ofre nærmest alt annet om du skal nå toppen i verdens største idretter.

Selv om Norge er et av verdens mest likestilte land, har vi fortsatt ulike forventninger til jenter og gutter. Kjønnsrollene eksisterer fortsatt, og påvirker livene våre og de valgene vi tar både på vegne av oss selv og på vegne av barna våre. Slike mer eller mindre underbevisste sosiale forventninger til hvordan jenter skal oppføre seg påvirker jenters handlingsrom og muligheter.

Jeg er ganske sikker på at den kvinnelige kjønnsrollen gir mindre rom for den knallharde egoismen som kreves for å nå idrettstoppen. Det er en klar ulempe på veien mot medaljer og suksess.

Et annet element som sannsynligvis spiller inn er at det fortsatt er mindre penger å hente i kvinneidrett enn i herreidrett. Det er vanskeligere å overbevise både deg selv og andre om å satse absolutt alt på en idrettskarriere hvis en slik karrierevei ikke kan gi deg økonomisk trygghet.

Blir du god nok til å kunne spille fotball i Eliteserien, kan du leve helt fin av den lønna. I Toppserien derimot, tjener seks av ti spillere under 100 000 kroner i året. Store økonomiske forskjeller mellom kvinnelige og mannlige idrettsutøvere kan naturlig nok gjøre det vanskeligere for kvinnene å satse helhjertet på idretten. Og for de som har valgt å satse på en idrettskarriere, påvirker det selvsagt treningshverdagen din hvis du må ha en eller flere deltidsjobber for å få det til å gå rundt. Det er vanskelig å bli best i verden hvis du hele tiden må balansere jobb, studier, trening og konkurranser.

Med færre muligheter, dårligere treningsforhold, mindre rom for å prioritere seg selv foran alt annet og dårligere betalt er det ikke rart at kvinnenes vei til toppen blir tyngre.

Mer innhold fra TV 2