VM-ambassadører poserer før en kamp på Al-Thumama Stadium i Doha. Foto: KARIM JAAFAR/AFP
VM-ambassadører poserer før en kamp på Al-Thumama Stadium i Doha. Foto: KARIM JAAFAR/AFP
Kommentar

AS Norge tjener penger på Qatar-VM

Samtidig som boikottdebatten raste og herrelandslaget markerte med t-skjorter og banner, har det norske oljefondet investert penger i selskaper som har ansvar for å bygge VM-stadioner i Qatar.

Vi har lenge visst at Norges sparepenger er investert i Qatar. Oljefondet har aksjer i stort og smått over hele verden, så det er ingen overraskelse at vi også har lagt igjen store summer i Qatar. Norges aksjer i qatarske selskaper nådde nye høyder i 2020 med en femdobling fra året før. Nå nærmer vi oss fem milliarder kroner investert i den kontroversielle gulfstaten.

Det som er enda mer oppsiktsvekkende er at våre felles sparepenger også er investert i flere utenlandske selskaper som står som hovedentreprenør på ulike stadioner i Qatar. Dette er anlegg som er bygd spesifikt i forbindelse med Qatar-VM av arbeidsinnvandrere som utnyttes, marginaliseres og mangler grunnleggende menneskerettigheter.

Så mens supporterne protesterer og landslaget har måttet gjøre menneskerettighetsmarkeringer til en obligatorisk del av kampforberedelsene, tjener AS Norge penger på et mesterskap bygd på menneskerettighetsbrudd og elendige arbeidsforhold.

Et merkelig utslag av boikottdebatten er at NFF og landslaget nå nærmest skal opptre som utenrikspolitikere. Det er et ansvar de langt på vei har pålagt seg selv, men det er ingen tvil om at de beveger seg ut i ukjent farvann når de plutselig skal begi seg ut i et politisk landskap de ikke nødvendigvis har kompetansen til å manøvrere i.

Mye av grunnen til at det har blitt slik handler om hvordan boikottdebatten utviklet seg. I stedet for å diskutere fotballens rolle i sportsvasking og hva det vil si å legitimere et mesterskap som Qatar-VM, valgte boikottmotstanderne å fokusere på hva de mente ville gi størst effekt for situasjonen på bakken i Qatar. Ved å flytte debatten dit unngikk man kanskje en mer grunnleggende diskusjon om fotballens rolle i en verden der sport og politikk veves stadig tettere sammen. Men det man da fikk på kjøpet, var en helt nye forventninger til NFF som politisk aktør.

Det er lett å forstå Ståle Solbakkens hjertesukk der han etterlyser at myndighetene, politikerne og næringslivet skal komme på banen. Slik debatten har utviklet seg stilles det nå langt strengere krav til fotballspillere og fotballens ledere enn til næringslivet og politikerne.

Det poenget står seg veldig godt når vi nå vet at det norske oljefondet har aksjer i flere av selskapene som tjener penger på Qatar-VM. Det er merkelig hvis vi skal stille strengere krav til fotballen enn til den norske staten.

Misforstå meg rett, norsk fotball og NFF har et ansvar for å ta tak i hvordan fotballen misbrukes og utnyttes. De har et selvstendig ansvar for å ha et bevisst forhold til hva de er med på å legitimere ved å delta i mesterskap i regimer som Qatar. De har også et ansvar for hvordan de forholder seg til FIFA og hvordan de bruker sin stemme inn i maktens korridorer i fotballen.

Men menneskerettighetssituasjonen i Qatar kan ikke overlates til fotballen alene. Ståle Solbakken og Martin Ødegaard kan ikke få eneansvar for Norges forhold til rike gulfstater.

Så lenge Norge pøser penger inn i Qatar, er vi med på å opprettholde en økonomi bygd på utnyttelse av billig arbeidskraft fra fattige land. Og så lenge Oljefondet har investert penger i fire ulike selskaper som bygger VM-arenaer og er investert i det qatarske selskapet som er Qatar-VMs offisielle logistikk-leverandør, tjener vi penger på et mesterskap som aldri skulle ha blitt tildelt og som bidrar til menneskerettighetsbrudd. Gjennom disse investeringene, både direkte i Qatar og i utenlandske selskaper som er tett involvert i VM, er vi også med på å legitimere mesterskapet.

Fotballen må ta ansvar der de kan og der de risikerer å løpe Qatars ærend. Men sett i lys av alle de avsløringene som har kommet om uverdige arbeidsforhold, manglende ytringsfrihet og utnyttelse av migrantarbeidere, bør også norske myndigheter og næringsliv ta grep. Det kan ikke være slik at fotballen må være moralens voktere mens det er fritt fram for politikere og næringsliv.

Relatert