HELT I HJEMLANDET: Trauma-spissen Balal Arezou står med rekorden for flest mål for det afghanske fotballandslaget.
HELT I HJEMLANDET: Trauma-spissen Balal Arezou står med rekorden for flest mål for det afghanske fotballandslaget. Foto: Privat

Breddespissen Balal (32) er et fotballikon i Afghanistan. Nå frykter han for familiens liv

– Om de går ut døren, vet de ikke om de kommer hjem i live, sier Trauma-spissen Balal Arezou.

I en klam og liten kjeller i Kabul klamrer fire år gamle Balal seg til foreldrene som en klegg.

Besteforeldrene, onkler og tanter sitter rett ved siden av. Utenfor hører de raketter og bomber eksplodere i gatene.

Lille Balal er livredd.

Bare få dager etterpå, i overgangen mellom natt og morgen, starter motoren på en pickup å svive på støvgrusen i gaten rett ovenfor. På lasteplanet sitter Balal sammen med familien. Nok en gang tett i tett. Nok en gang livredd.

Faren, som jobbet som general i regjeringen, skjønte at tiden var inne for å flytte. Det var for farlig å bli boende. Første flukt gikk til Pakistan. Der ble familien i to år. Så dro de til Iran.

Seks år etter var flukten over.

FØR FLUKTEN: Dette bildet av Balal og familien er tatt ikke lenge før flukten fra Afghanistan startet.
FØR FLUKTEN: Dette bildet av Balal og familien er tatt ikke lenge før flukten fra Afghanistan startet. Foto: Privat

Ny frykt

– Da jeg kom til Norge, ble vi tatt imot med åpne armer. Jeg er så utrolig takknemlig for alt Norge har gjort og betydd for meg, sier Balal i dag, omtrent 22 år etter at han satte sine føtter på norsk jord – på øyperlen Senja – for første gang.

I dag bor han i Arendal.

Tilbake den gang flyktet familien fra krig. Fra familie, venner. Fra landet sitt.

Men selv om Balal bare var en liten gutt da han dro, har han likevel hatt mye med hjemlandet sitt å gjøre i tiden etter – i en tid hvor håp og optimisme har rådet siden Taliban mistet makten i landet i 2001.

Mer om akkurat det senere.

SØRLANDET: Balal og familien bor i dag i Arendal.
SØRLANDET: Balal og familien bor i dag i Arendal. Foto: Privat

For nå er bekymringene tilbake. Balals vage minner om krig fra barndommen har fått et nytt ansikt.

– At Taliban er tilbake gjør meg veldig trist, forklarer Balal.

– Man blir veldig lei seg. Jeg tenker på familie, venner og uskyldige folk, som kvinnene og barna. Et folk som har opplevd krig gjennom 35 år, og endelig trodde de skulle få et bedre liv i framtiden. Plutselig begynner krigen på nytt. Følelsen er ... jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men redd er vel det mest dekkende ordet. Jeg er redd. Og lei meg, ikke minst.

Han har mistet flere familiemedlemmer gjennom årenes løp. En av kusinene hans døde plutselig i en bombeeksplosjon. Det samme gjorde en av fetterne hans. En annen ble bortført, og fortsatt vet ingen hvor han er – eller om han er i live i det hele tatt.

Den kritiske situasjonen i hjemlandet gjør at han nå kjenner på en sterk og altoppslukende frykt for å miste enda flere av sine nære.

– De har det vanskelig, for å si det sånn. De tør nesten ikke gå ut av huset, bare veldig kjapt hvis de absolutt for å hente mat og drikke. Man ser Taliban hvor enn man går. De lever med en stor risiko, og vet ikke om de kommer hjem igjen om de går ut døren. Selvfølgelig gjør det meg veldig bekymret.

Fotballstjerne i hjemlandet

Familie og venners vel er det viktigste. Men også andre ting gjør ham bekymret.

For idretten, og kanskje fotballen spesielt, har gjennomgått radikale forandringer i perioden siden krigen sist herjet nasjonen. Det har Balal vært en helt sentral bidragsyter til.

Han ble oppdaget gjennom denne TV 2-reportasjen tilbake i 2009:

En ung og lovende Balal ble fulgt før, under og etter en cupkamp mot Lillestrøm. Klippene av ham i Asker-trøya ble så snappet opp av familie og flyktninger i hjemlandet, som igjen sendte det videre til fotballforbundet.

Før han visste ordet av det satt han på flyet til Afghanistan for å representere landslaget.

– Da jeg dro til Afghanistan for å spille min første landskamp i 2009, betydde fotballen veldig lite. Det var mange andre sporter som var mer populære, som for eksempel cricket, forklarer han.

Det første han gjorde var å bidra til at Afghanistan kom seg til finalen i Sør-Asia-mesterskapet for første gang i historien. Eller vent, «bidra» er kanskje et i overkant mildt ord: Han scoret nemlig alle landets seks mål i turneringen, men det ble likevel tap i finalen.

To år etter ble det tap igjen. Men alle gode ting er som kjent tre, og på det tredje forsøket skulle det også skje: Afghanistan vant Sør-Asia-mesterskapet for aller første gang, og Balal var nest sist på ballen på begge målene i 2-0- seieren over India.

GULL: Arezou og resten av landslaget fikk hilse på daværende president Hamed Karzai etter bragden i 2013.
GULL: Arezou og resten av landslaget fikk hilse på daværende president Hamed Karzai etter bragden i 2013. Foto: Privat

– Etter det var fotball alt som ble snakket om. Nesten hele landet var ute i gatene. Du ser det sikkert på YouTube, om du søker det opp der. Folk var ekstremt glade. Landslaget har betydd veldig mye for meg, og jeg er veldig stolt over å ha bidratt i de årene jeg gjorde, forklarer han.

– Var det slik at du ble stoppet på gaten?

– Ja, faktisk, sier han.

– Fortjener bedre

– Og navnet mitt blir fortsatt nevnt på ulike fotballprogrammer på TV. Jeg er fremdeles tidenes toppscorer på landslaget, og ekspertene snakker ofte om at de savner Balal og at jeg fremdeles burde vært der. Når vi trenger mål, så trekker de fram navnet mitt, og sier at de enda ikke har funnet en god erstatter, fortsetter han.

Men det var slettes aldri sikkert at han skulle bli fotballspiller. Hans første møte med lærkula var tidlig på ungdomsskolen.

ASKER-OPPRYKK: Ved siden av landslagsbragden i 2013 er opprykket med Asker i 2010 det største Arezou opplevde på fotballbanen.
ASKER-OPPRYKK: Ved siden av landslagsbragden i 2013 er opprykket med Asker i 2010 det største Arezou opplevde på fotballbanen. Foto: Privat

Han kunne ikke norsk, heller ikke engelsk. Men fotball var det universale språket alle pratet. Det var inngangsbilletten til kamerater, det norske språket og kulturen.

Siden ble det spill for Senja, Arendal, Fredrikstad, Asker, Moss og nå Trauma. Drømmen var spill i Tippeligaen, men han er likevel stolt av karrieren – både i Norge og på landslaget.

Hans siste landslagskamp for Afghanistan kom i 2018.

Hjemme i Norge er han nå redd for at grunnlaget for å spille fotball som han en gang var med på å forme, skal bli vasket bort med Talibans inntreden.

– Vi har jobbet veldig hardt for å få et landslag og et kvinnelag. Og det er veldig synd hvis vi må begynne på null igjen. Jeg håper fotballen får den støtten og hjelpen som trengs for å holdes i gang. Men som sagt, det er veldig vanskelig. Det ser veldig mørkt ut, må jeg si, forklarer han.

Men håpet har han alltid. Både på vegne av fotballen og befolkningen for øvrig.

– Befolkningen har vært gjennom krig og sult i 30-35 år. De fortjener et bedre liv nå.

Relatert