FENOMEN: Tadej Pogacar er sykkelsportens nye superstjerne. Men med solide prestasjoner dukker det alltid opp spekulasjoner fra sykkelkritikerne.
FENOMEN: Tadej Pogacar er sykkelsportens nye superstjerne. Men med solide prestasjoner dukker det alltid opp spekulasjoner fra sykkelkritikerne. Foto: Philippe Lopez
Analyse

Dilemmaet Tadej Pogacar

Er Tadej Pogacar så god at han må være dopet? Eller er han et unikum som får ubegrunnede beskyldninger mot seg?

Vi er vitne til sykkelsportens sikreste sommertegn: en rytter sykler mye fortere enn de andre i fjellene i Tour de France og blir deretter mistenkt for doping.

TV 2s sykkelreporter Magnus Krogsæter Aarre.
TV 2s sykkelreporter Magnus Krogsæter Aarre. Foto: Torbjørn Pedersen / TV 2

Naturlig? Ja. Rettferdig? Selvfølgelig ikke.

Sloveneren er på mange måter et offer for sykkelsportens nitriste fortid, men han er også en del av en nåtid mange stiller spørsmål ved.

Ingenting å «ta» ham på

Men la det ikke være noen tvil: Pogacar er, som alle, helt uskyldig til det motsatte eventuelt skulle bli bevist.

Og la det heller ikke være noen tvil om dette: Det er absolutt ingen konkrete eller håndfaste holdepunkter mot 22-åringen. Ingen positive prøver, ingen politibesøk på hotellrommet, ingen innblanding i dopingsaker, ingen dopingtester han har uteblitt fra, ingen tvilsomme medisinske fritak som har blitt lekket til pressen.

Pogacar har plettfri vandel.

Det hindrer likevel ikke beskyldningene i å komme. De kom etter at han vant Tour de France på spektakulært og uventet vis i fjor i en alder av 21 (som i sykkelsammenheng er svært ungt), og de kom etter den enorme maktdemonstrasjonen i Alpene i helgen.

I sosiale medier, hvor folk roper høyt og etterretteligheten ofte er lav, ble parallellene dratt til Lance Armstrong og sykkelsportens mange syndere. Enkelte lagsjefer har kommet med dårlig tilslørte beskyldninger. Enkelte ryttere snakker om en påfallende tempoøkning i feltet. Tabloide aviser har publisert saker som i beste fall kan beskrives som spekulative.

Pogacar har selv ingenting på rullebladet. Problemet er bare at folkene rundt ham har et frynsete rykte.

Det tvilsomme miljøet

Husker du Saunier Duval-laget som skapte skandale i Tour de France 2008? Laget hvor Riccardo Riccó, Leonardo Piepoli, Iban Mayo og Co. ble involvert i dopingsak etter dopingsak? Sjefene for det laget, Mauro Gianetti og Joxean «Matxin» Fernandez, er nå ved roret i laget til Pogacar. Og ikke på noe tidspunkt har duoen tatt noe ansvar eller vist noen form for anger over det som foregikk under deres ledelse.

Det beviser absolutt ingenting, men det ser heller ikke spesielt heldig ut.

I tillegg ble Andrej Hauptman, mentoren og sportsdirektøren som er nærmest Pogacar, nektet å starte Touren i 2000 fordi han hadde for høye blodverdier.

Slovensk sykkelsport har heller ikke vært fri for dopingsaker de siste årene, og fremgangen til det som tidligere har vært en ubetydelig sykkelnasjon har unektelig vært påfallende.

I tillegg er det veldokumentert at antidopingarbeidet ikke har gått for full maskin under pandemien.

Alt dette til sammen er naturligvis ikke spesielt tillitsvekkende for et sykkelpublikum som fra før er over snittet skeptiske til det de ser. Skeptiske har de også all grunn til å være, etter å ha blitt ført bak lyset av utallige juksemakere helt siden Touren så dagens lys tidlig på 1900-tallet.

Men igjen: Det er ikke Pogacars feil at sjefene hans har en tvilsom CV. Riktig nok står han fritt til å velge en annen arbeidsgiver, men å finne lag på øverste nivå uten en tidligere tilknytning til doping er lettere sagt enn gjort. Bare spør de norske på samme lag. Så utbredt har jukset vært i denne sporten. Og det er heller ikke Pogacars feil at man har drevet med mye rart både i slovensk og internasjonal sykkelsport opp gjennom årene.

Prestasjonen som aldri vil bli glemt

Så til det viktigste punktet: Er prestasjonene til Pogacar i seg selv mistenkelige?

Det er spørsmålet som splitter sykkelpressen i Frankrike og TV-tittere der hjemme. Delvis fordi det er umulig å svare på i en så lite målbar idrett som sykkel. Man må gjerne peke på at Pogacar syklet fortere opp det og det fjellet enn Armstrong, Ullrich og barna av EPO-generasjonen på 90-tallet, men sånne målinger er i beste fall upålitelige. Vind, vær, taktikk, etappeprofil og cirka 100 andre variabler gjør slike sammenligninger så godt som ubrukelige.

Er han for god i for ung alder? I en idrett hvor det alltid har blitt lagt vekt på at man må ha noen år på baken og noen 100 000 kilometer i beina før man kan kjempe om sammenlagtseier i Tour de France er det fristende å si «ja», men samtidig er trenden de siste årene at vinnerne av de største etapperittene blir yngre og yngre. Og Pogacar har alltid vært veldig, veldig god – helt siden han først begynte å konkurrere og opp igjennom de aldersbestemte klassene. Talentet kan ikke bestrides.

Hvordan kan han være bedre enn tempospesialistene på flate tempoer og i tillegg være overlegent best i fjellene? Det er et legitimt spørsmål, men igjen så finnes det eksempler på at den kombinasjonen er mulig for ekstremt begavede utøvere som Pogacar. Det er ikke fysisk umulig å være best på begge deler. I tillegg er ikke motstanden til Pogacar i årets Tour på høyde med foregående år.

Samtidig kan jeg knapt huske å ha sett noe lignende som det Pogacar leverte på lørdagens åttende etappe.

Kanskje Chris Froomes usannsynlige raid på den 19. etappen i Giro d’Italia i 2018 kan måle seg. Kanskje Lance Armstrong opp til Sestriere i 1999. Kanskje Miguel Indurain på sitt aller beste tidlig på 90-tallet.

Det var noe helt ekstremt over rykket og tempoet til Pogacar opp det nest siste fjellet på lørdag. Det er det ingen tvil om. Å slå sine nærmeste rivaler med over tre minutter skal være uhørt.

Og fortiden har vist oss at prestasjoner som virker for gode til å være sanne ofte er nettopp det.

Slike sammenligninger blir imidlertid, av samme grunn som nevnt tidligere, fånyttes. Mangelen på fysiologiske data i en fra før lite målbar idrett gjør det meste til synsing.

Og da kommer vi til kjernen av problemet: hvordan skal publikum og media da forholde seg til eksepsjonelle prestasjoner i en tradisjonelt dopingbelastet idrett av en utøver som ikke er tatt for noe?

Kjernen i sportsjournalistikken er å rapportere det som skjer og sette det i en kontekst som gir mening for publikum. Da må det omtales at fyren presterer på et usannsynlig høyt nivå. Men samtidig er det få synder som er større enn å beskylde noen for noe man ikke har grunnlag for å påstå.

Resultatet blir en salig blanding av hyllest og forsiktig skepsis. Gladsaker og kritiske saker.

Så blir det opp til publikum å velge hva man vil tro på.

Relatert