Advokat Audun Ludvig Bollerud, daglig leder i Advokatfirmaet Økland & Co DA.
Advokat Audun Ludvig Bollerud, daglig leder i Advokatfirmaet Økland & Co DA. Foto: Torstein Wold / TV 2
Mening

Sviket fra idrettens toppledere

De siste månedene har det vært svært taust fra lokalene på Ullevål stadion.

Verken topplederne i Norges Idrettsforbund (NIF) eller i Fotballforbundet har frontet idrettens interesser. Interesser de er valgt og lønnet for å ivareta. Har de vist seg tilliten verdig? Hva kunne og burde de gjort i koronaens tid?

Idretten er med sine nesten 2,1 millioner medlemmer landets største organisasjon. Norges Fotballforbund (NFF) med sine 1753 medlemsklubber og cirka 270 000 spillere er det største forbundet. De organiserer medlemmer som over det ganske land har vært sterkt påvirket av myndighetenes inngrep, både nasjonalt og lokalt.

En tillitsvalgt er valgt av en gruppe for å være talsperson. En tillitsvalgt i idretten skal fremme idrettens interesser og snakke på vegne av medlemmenes felles interesser. I månedene som er gått ville det vært å snakke om forholdsmessigheten i nedstengningen av idretten.

Grunnlaget for nedstengningen har vært smittevernloven og koronaforskriften. Sentral i dette regelverket er smittevernloven § 1-5. Bestemmelsen krever at alle tiltak som iverksettes for å begrense smitten er a) basert på en klar medisinsk begrunnelse og b) de må i tillegg være forholdsmessige.

Forholdsmessig betyr at nytten ved tiltaket holdes opp mot de negative konsekvensene og belastningene tiltaket medfører. Sagt med andre ord: Er nytten av tiltaket liten eller tvilsom, mens skadevirkningene store, skal myndighetene avstå fra å iverksette tiltaket. Dette fordi myndighetene da rett og slett mangler lov til å iverksette tiltaket. Så, hva kan vi egentlig si, og hva burde NIF og NFF sagt, om forholdsmessighet for de 2,1 millioner medlemmene i idretten?

NFF gjorde et hederlig forsøk på å få fakta på bordet da de for en tid siden satte ned et utvalg for å vurdere smitterisiko. Utvalget var ledet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø. Utvalgsrapporten gir en grundig gjennomgang av koronaundersøkelser og konkluderer, på første side i rapporten; «Vår rapport viser at en gjenåpning av ordinær utendørs trening i breddefotballen kan gjennomføres uten vesentlig påvirkning på smittetrykket i samfunnet.»

Når man leser utvalgets rapport, blir den klare medisinske begrunnelsen noe uklar. Men hva med forholdsmessigheten med tanke på effekten for alle dem som ikke har fått spille dem? Hva har nedstengningen betydd for alle dem som ikke har fått drive med idretten sin, møte venner, bevege kroppen og kjenne tilhørighet, mestring og samvær. Hva med dem som har en vanskelig hjemmesituasjon, sliter på skolen eller opplever nederlag på alle andre arenaer?

Idrettens toppledere har sviktet tilnærmet totalt når det gjelder å fremheve idrettens positive effekter. I de forholdsmessighetsvurderinger myndigheter har foretatt, over det ganske land, er det alene smittevernekspertene som i praksis har rådet banene.

Effekten ved tiltakene - som mange idrettslag nå merker - har det vært taust om. I ordskiftet om hva som er forholdsmessig og hvilke tiltak som bør iverksettes har topplederne sittet tause. I de siste månedene har topplederne tilnærmet konsekvent unnlatt å fremme de interessene de skulle ivaretatt i det offentlige ordskifte.

I punkt 15.7 «Åpning av idretten» i koronakommisjonens rapport (NOU 2021:6) står det omtalt møter mellom NIF, NFF og myndighetene 1. april 20. og 29. april 2020. Etter det er det taust.

I møtet 1. april deltok idrettspresident Berit Kjøll og helsedirektør Guldvåg. Ifølge rapporten var tema for møte «å drøfte hva slags idrett det var greit å drive». Av dette og referat fra det neste møtet 20. april fremgår at idrettstoppene prioriterte toppfotballen ved gjenåpning. Om tiden etter 29. april er rapporten taus.

Totalt er det halvannen spalte som beskriver gjenåpning av idretten, i den 456 sider lange rapporten. Den korte omtalen og de tiltakene som kom ut av møtene gir en klar antydning om hvem som førte ordet og hvem som lyttet i møtene. Jeg minner igjen om hva som ligger i ordet tillitsvalgt, og hva som var idrettsledernes oppgave.

Mitt poeng er på ingen måte at vi skal unnlate smittevernarbeid. Poenget er imidlertid at idretten må fremme sine interesser i ordskifte. Gjør man ikke det blir interessen tilsidesatt.

Vi går nå inn i en periode der flere og flere blir vaksinert. De mest sårbare gruppene er snart ferdig vaksinert. Dette gjør risikoen for smittespredning mindre.

Samtidig begynner perioden uten kamper og breddeidrett å bli svært lang for mange. På grasrotplan merkes frafallet, frustrasjonene og vektøkningen. Hva er de langsiktige konsekvensene av dette? Og vil vi få alle tilbake når pandemien er over? Dette er spørsmål vi vil få svar på om noen år.

I mellomtiden får vi håpe at idrettens toppledere tar seg sammen og fremmer medlemmenes interesser, dvs. begynner å oppføre seg som de tillitspersonene de både er valgt og lønnet for å være. Snakk idrettens sak!

Relatert