Oslo 20200226. 
Fotballpresident Terje Svendsen og idrettspresident Berit Kjøll  diskuterer vold i idretten og fotballen.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Oslo 20200226. Fotballpresident Terje Svendsen og idrettspresident Berit Kjøll diskuterer vold i idretten og fotballen. Foto: Terje Pedersen / NTB Foto: Terje Pedersen
Kommentar

«Idrett er storpolitikk. Å påstå noe annet er direkte feil»

Det er på høy tid å knekke den særnorske myten om at idretten er politisk uavhengig.

Senest i debatten om boikott av VM i Qatar, trakk Fotballforbundet og Terje Svendsen dette eldgamle argumentet opp av hatten.

«Idretten sin rolle har historisk vært politisk uavhengig, og verden har hatt idretten som felles møteplass», skrev fotballpresidenten i en kronikk nylig.

Men dette er i beste fall en illusjon. Idrett er storpolitikk. Å påstå noe annet er direkte feil. Og det gjelder både her hjemme og internasjonalt.

Fotballpresident Terje Svendsen har uttalt at
Fotballpresident Terje Svendsen har uttalt at "idretten i sin rolle har historisk vært politisk uavhengig" Foto: Terje Pedersen

For å ta situasjonen i Norge først.

På papiret er Idrettsforbundet selvsagt en selvstendig organisasjon der staten ikke har noe formelt å si.

Men dette er og blir en skinnuavhengighet.

Fordi:

Staten finansierer omtrent alene idretten gjennom Tippemidlene. Deler av disse pengene er også øremerket fra departementet.

Og man trenger ikke gå lenger tilbake i historien enn det siste året for å se hva myndighetenes nedstengning av idretten under pandemien har ført til.

Idretten har stått maktesløse og latt myndighetene styre alt av aktivitet.

Og eksemplene er mange i nyere tid på at politikerne går inn og styrer idretten på egen hånd.

I fjor avslørte TV 2 at regjeringen overkjørte Idrettsforbundet (NIF) og skrev en idrettsavtale med Kina – uten at styret hadde behandlet saken.

Og når man tar med hvordan tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland herset med den tidligere ledelsen av NIF ved Tom Tvedt, så skal man argumentere svært godt for å hevde at norsk idrett IKKE er prisgitt godvilje fra norske politikere for å kunne gjøre jobben sin.

Kulturminister Abid Raja (V) og idrettspresident Berit Kjøll har vært i vinden det siste året som følger av håndteringen av koronapandemiens påvirkning av idretten.
Kulturminister Abid Raja (V) og idrettspresident Berit Kjøll har vært i vinden det siste året som følger av håndteringen av koronapandemiens påvirkning av idretten. Foto: Vilde Ueland, Norges Idrettsforbund

Men denne holdningen om at idrett ikke er politikk blir likevel aller mest synlig når man ser idretten i et internasjonalt perspektiv.

Ikke minst i diskusjonen rundt Qatar.

For hvis det er noen som bruker idretten politisk, så er definitivt regimet i gulfstaten en av verstingene i klassen. Der er jo faktisk landets øverste leder en del av styret i IOC.

Sjeik Tamim Al-Thani har brukt idretten som en del av oppbyggingen av Qatar som turistnasjon. Og ikke minst – bevisst brukt idretten til skape et positivt omdømme for landet sitt rundt om i verden. Det trengs.

Men dette er den idrettsglade sjeiken ikke alene om.

De siste ti årene kan man knapt finne et eneste stort mesterskap som IKKE er brukt politisk av myndighetene i landet som arrangerer.

OL i Beijing, OL i Sotsji, fotball-VM i Sør-Afrika, fotball-VM i Brasil, OL i Rio de Janeiro, og fotball-VM i Russland er noen eksempler.

De mange sakene på såkalt sportsvasking i Midtøsten er også gode eksempler på hvordan idrett, økonomi og politikk sauses sammen.

For de av oss som ikke har tatt noe standpunkt i saken om en mulig boikott av VM i Qatar, så virker det uansett veldig rart at motstanderne bruker ord som «dialog og påvirkning» som argumenter – samtidig som de hevder at man ikke skal blande idrett og politikk.

For hvis ikke dialog og påvirkning faller under definisjonen «politikk», så er det lite annet som gjør det.

I USA har idrettsutøverne hatt en stor rolle i amerikansk politikk de siste årene. Spesielt gjennom bevegelsen Black Lives Matters (BLM).

LeBron James ble nylig kritisert av Zlatan Ibrahimovic for å drive med politikk. Svensken mente basketstjernen burde holde seg til idrett – og ellers holde kjeft.

Men James ga klart svar på tiltale, og sa at ingen skulle stoppe han fra å si det han mente om ting.

I så måte er jo James et stort forbilde. I vår frie vestlige verden burde mennesker som står opp for ytringsfrihet heises opp, og bli vist fram som gode eksempler for andre.

Da blir det store spørsmålet.

Hvis ønsket til Norge virkelig er å påvirke. Hadde det ikke vært bedre hvis norske idrettsledere én gang for alle innser at idretten for lengst har blitt en del av storpolitikken?

For hvis ønsket er å påvirke, så er det samtidig et underlig paradoks at NIFs egen utøverkomité har anbefalt norske OL-utøvere til IKKE å markere politiske meninger under mesterskapet.

Det er vanskelig å se logikken i dette.

Det tilhengerne av en boikott ønsker er å påvirke politisk. Om man ikke ønsker boikott – men likevel ønsker å påvirke – så blir det garantert lettere om man spiller det politiske spillet skikkelig.

Her er et tenkt scenario.

Norge kvalifiserer seg til VM, og NFF, Ståle Solbakken og Erling Braut Haaland bestemmer seg for sammen å fortelle med STORE BOKSTAVER hva Norges holdning til regimet i Qatar er.

Det hadde garantert gitt gjenlyd rundt om i verden.

Haaland er en gryende verdensstjerne det skrives om i nesten alle land i verden. Det er klart at han har en stemme som virkelig kunne bidratt til å sette lys på det stort sett alle i Norge tar avstand fra med Qatar.

ET ANSIKT UTAD: Med Erling Braut Haaland som frontfigur for norske holdninger til Qatar ville saken fått mer oppmerksomhet, mener TV 2s Per Angell Berntsen.
ET ANSIKT UTAD: Med Erling Braut Haaland som frontfigur for norske holdninger til Qatar ville saken fått mer oppmerksomhet, mener TV 2s Per Angell Berntsen. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN

Man kan vedta fine resolusjoner og vise dem fram på interne seminarer i åresvis og definere det som viktig verdiarbeid. Men hvis man ikke når fram med budskapet til andre, så er det null verdt.

Da blir det verdiløst.

I virkelighetens verden er det de som når fram til folket – gjerne med hjelp av superstjerner – som oppnår mest.

Og det er nettopp derfor idretten er et så viktig virkemiddel – for de som har skjønt å utnytte den.

Hvis Norge virkelig vil oppnå noe, kan man starte med å behandle idretten som en del av det storpolitiske spillet i verden.

Så kan man starte å agere etter det.