Oberstdorf, Tyskland 20210303. 
Maren Lundby jubler for gull under hopp stor bakke for kvinner under VM på ski i Oberstdorf.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Oberstdorf, Tyskland 20210303. Maren Lundby jubler for gull under hopp stor bakke for kvinner under VM på ski i Oberstdorf. Foto: Terje Pedersen / NTB Foto: Terje Pedersen
Kommentar

«Kampen mot de mørke kreftene er ennå ikke vunnet»

Etter Maren Lundbys historiske VM-gull, er det nå på høy tid å ta et endelig oppgjør med den uverdige behandlingen kvinnehopperne har fått denne sesongen.

Lysene er slukket for kvinnenes konkurranser i Schattenbergbakken etter et VM som har gitt en enorm opptur for produktet kvinnehopp.

Mesterskapet bør få mange skiledere, både i Norge og utlandet, til å gå i seg selv og stille følgende spørsmål.

Hva kan vi nå gjøre for å gi disse flotte idrettsutøverne en mer verdig hverdag i framtida?

For kampen mot de mørke kreftene er ennå ikke vunnet for Maren Lundby & Co. Fortsatt finnes det faktisk åpne stemmer rundt om i skiverdenen som mener at jenter ikke er skikket til å hoppe i storbakker – i hvert fall ikke skiflyging.

Og likestillingskampen foregår på flere fronter.

Det mange ikke vet er at de norske jentene fortsatt må kjempe for likeverd også hjemme i Norge.

I løpet av vinteren bygget seg opp en bitter strid mellom hopp-leiren, og ledelsen i Skiforbundet (NSF).

Og selv om gemyttene har roet seg inn mot VM, så ligger det fortsatt spenning i lufta internt i forbundet.

Stridens kjerne har vært de rennene som skulle vært arrangert for kvinnene i Norge. Hoppleiren har presset på for å få dem gjennomført. Mens ledelsen i Skiforbundet på sin side har valgt en restriktiv korona-linje, som førte til at de to rennene i desember først ble flyttet til midten av februar.

Da også disse ble avlyst av NSF, satset forbundet alt på ett kort – nemlig å få arrangert seks renn for kvinnene under Raw Air i starten av mars.

Men da disse rennene til slutt ble stanset av regjeringens innreiseforbud, stod kvinnene ribbet igjen – uten det som kunne utgjort en tredjedel av sesongen.

Dette har naturlig nok vakt stor harme i hoppavdelingen i NSF. Og diskusjonene har rast om det burde vært håndtert annerledes.

Striden toppet seg mot slutten av januar da skipresident Erik Røste hadde et oppklaringsmøte med de beste jentene – ansikt til ansikt for å forklare hva Skiforbundet egentlig gjorde for å jobbe for kvinnehoppernes sak. Sammen med styremedlem Tore Moe Dyrhaug, møtte skipresidenten landslaget i forbindelse med NM i Granåsen.

Røste hadde også et eget møte hoppkomiteen der han la fram sine synspunkter – og forklarte hva forbundet jobbet med av tiltak for kvinnene.

Etter dette dempet dette gemyttene seg noe.

Men flere kilder som kjenner Skiforbundets indre liv godt beskriver denne konflikten som en «liten borgerkrig», der misnøyen er stor hos begge partene.

Sportssjef i hopp, Clas Brede Bråthen, er den som har gått lengst i å kritisere sine egne lederes manglende innsats for kvinnehopperne. Det er ingen hemmelighet at dette har falt både politisk og administrativ ledelse i forbundet tungt for brystet. Og saken er fortsatt svært betent.

TV 2 vet at denne konflikten har vært vanskelig å bære, og gått hardt inn på Bråthen personlig.

Mellom diskusjonene i Norge, er det selvsagt blitt jobbet for å finne løsninger.

Internasjonalt har Erik Røste i flere møter tatt til orde for at hopparrangørene rundt om i verden må ta på seg å arrangere renn både for menn og kvinner – spesielt hvis det blir avlysninger og omberamminger som i år. Men foreløpig har det ikke kommet avgjørende vedtak på slike krav fra styret i FIS (FIS Council) der Røste er visepresident.

Skipresident Erik Røste.
Skipresident Erik Røste. Foto: Håkon Mosvold Larsen

Kilder i NSF peker på at Erik Røste gjør så mye han føler er mulig å gjøre for kvinnehopp i sin posisjon som visepresident i FIS. Men skipresidentens utfordring er at lobbyvirksomhet i FIS svært sjelden er noe som er synlig for andre. Når man heller ikke har synlige resultater fra likestillingskampen å vise til i offentligheten, så blir bildet ganske endimensjonalt.

Dermed blir jentene, og spesielt Maren Lundby, stående nærmest alene i denne kjønnskampen i offentligheten.

Kvinnene må stadig rope høyt og peke på uretten – fordi ingenting annet åpenbart nytter. Og det koster selvsagt krefter og tar fokus bort fra idretten.

For Lundby som i tillegg har slitt med skader, og mangel på konkurranser, så har dette blitt en tilleggsbelastning man strengt tatt ikke burde ha lagt på en utøver.

Sett utenfra er dette egentlig veldig enkelt .

Maren Lundby er skihopper. Ikke idrettspolitikker.

Derfor må det være et kjempeparadoks for ledelsen i Skiforbundet at Lundby tilsynelatende har gjort den jobben de er valgt til – og delvis er betalt for å gjøre.

At Lundby likevel kommer hjem fra VM med fire medaljer, så sier det egentlig alt om hva totningen er laget av.

Uansett på hvilken side man står i den interne konflikten i Skiforbundet, så er det åpenbart at Lundby har åpnet noen dører som bør gi grobunn for at kvinnehopp skal bli et mer levedyktig kommersielt produkt. Og det bør man samle seg om. Umiddelbart.

Da vår hoppdronning ble en del av prosjektet «Like muligheter», så oppdaget idretten plutselig at likestilling i seg selv faktisk kan kommersialiseres.

Fra 2003 og fram til 2017, var kvinnelandslaget i hopp en utgiftspost som var avhengig av midler som herrene hadde generert. Men Clas Brede Bråthens mantra har alltid vært at likestilling koster penger – så dette var noe Hopp-Norge skulle ta seg råd til.

Silje Opseth, Anna Odine Strøm, Maren Lundby og Thea Minyan Bjørseth tok bronse i lagkonkurransen i VM.
Silje Opseth, Anna Odine Strøm, Maren Lundby og Thea Minyan Bjørseth tok bronse i lagkonkurransen i VM. Foto: Terje Pedersen

Sammen med et knippe sponsorer, og spesielt LO i senere tid, er man nå i den situasjonen at kvinnene finansierer seg selv. Faktisk er Lundby så populær blant sponsorene at pengestrømmen nå går motsatt vei – fra kvinnene og inn i felleskassa.

Men det er fortsatt store utfordringer å ta tak i kommersielt.

Internasjonalt får en arrangør av et kvinnehopprenn i dag mindre penger hos TV-selskapene, enn de som arrangerer et herrerenn. Forskjellen er enorm. Det er derfor det har vært vanskelig å finne erstatninger for de avlyste rennene i vinter på damesiden. Denne økonomiske risikoen har også vært en del av vurderingene til Skiforbundet før de avlyste kvinnenes hopprenn her hjemme i Norge.

Men:

Stadig flere mener nå at dette bør være en enkel sak for FIS å gjøre noe med. De kan sette krav til at kvinner og menn skal følge samme kalender i verdenscupen - som i langrenn og skiskyting. Slik at kvinnene på sikt blir innlemmet i det skiproduktet som i dag samler flest TV-seere i løpet av en sesong.

Det handler om vilje. Og det handler om å ta kostnaden, både økonomisk og politisk. Og det handler om å gi alle like muligheter.

Det eneste som er sikkert er at om noen år kommer man til å se tilbake på det som har skjedd i årets sesong og tenke: «Herregud, er det mulig – hva drev vi på med i 2021?»

Så det er bare å gjøre noe med det.

Først som sist.

Relatert