Seefeld, Østerrike 20190303.
Statsminister Erna Solberg hilser på gullvinneren Hans Christer Holund etter 50 km fri teknikk  under VM på ski i Seefeld.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Seefeld, Østerrike 20190303. Statsminister Erna Solberg hilser på gullvinneren Hans Christer Holund etter 50 km fri teknikk under VM på ski i Seefeld. Foto: Terje Pedersen / NTB Foto: Terje Pedersen
Kommentar

«Hvis ikke Erna åpner opp, har hun snart ingenting å tvitre om»

Idretten er stengt ned av regjeringen i Norge. Det stanser ikke statsministeren fra å juble på Twitter over norske bragder i utlandet.

Bildet øverst i saken er fra VM i Seefeld i 2019 da Erna Solberg gratulerte Hans Christer Holund med gull fra tilskuerplass.

Isolert sett er det selvsagt ingenting i veien for at Erna Solberg gratulerer utøverne med suksess i ski-VM. Det er jo både en hyggelig og høflig gest.

Men det er én grunn til at hun gjør det.

Det er selvsagt er gyllen mulighet for en statsminister til å skinne i glansen av sine landsmenns bragder. Slik statsledere har for vane i alle land. Og Erna Solberg gjør det fordi hun vet at det gir politisk gevinst blant velgerne.

For det er ikke småtteri vi snakker om heller. På Erna Solbergs Twitter-konto er 15 av de 17 siste meldingene gratulasjoner til norske framganger i diverse vintermesterskap.

Og det er stadig flere i idretten som nå begynner å undre seg over dette.

For når man vet hvor lite regjeringen har gjort både for topp- og breddeidrett under pandemien, framstår denne tvitringen som svært paradoksal. Med all respekt for statsministeren, må det være lov å spørre om det faktisk finnes en grense for skamløshet hos Erna Solberg?

Det er bare noen uker siden regjeringen nektet å gi utenlandske skiløpere spesialtillatelse for innreise til verdenscuprennene i Norge i mars. Dermed er Norge det eneste landet i Europa som IKKE tar på seg ansvaret å arrangere skirenn i verdenscupen i vinter. Og det til tross for at vi her hjemme på berget har langt lavere smittetrykk enn for eksempel Tyskland som huser VM - som Solberg åpenbart er meget begeistret over å følge på TV.

Det er ikke noen annen måte å tolke dette på enn at regjeringen åpenbart mener det er OK å arrangere skirenn. Så lenge vi slipper å ta risikoen å gjøre det selv.

Denne særnorske egoismen har fått lederne i Det internasjonale Skiforbundet (FIS) til å se rødt. Det er lett å forstå dem. Og jeg tviler på at de blir mindre provosert av å se Solbergs jubel på Twitter over norsk suksess i VM.

For de som driver toppidrett i Norge, blir jo bildet ekstra provoserende når man ikke får konkurrert hjemme. Ikke kan man spille treningskamper i fotball. Ikke har man kunnet arrangere barneskirenn eller orienteringsløp utendørs. Og både landslaget og Molde blir koronajaget av myndighetene til Spania for å spille sine hjemmekamper.

Hallidretter som ishockey og håndball lider samme skjebne. Uvissheten er i ferde med å knekke mange klubber og utøvere.

Det triste faktum sett med idrettens øyne er at regjeringen med Solberg i spissen i stor grad har lammet norsk idrett med å nekte dem korona-unntak for opprettholde sine internasjonale forpliktelser. Budskapet fra politikerne og helsemyndighetene har vært entydige det siste året.

Idrett er ikke viktig.

REPRESENTERER: Erna Solberg på plass under cupfinalen mellom LSK Kvinner og Vålerenga like før jul.
REPRESENTERER: Erna Solberg på plass under cupfinalen mellom LSK Kvinner og Vålerenga like før jul. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN

Går man dypere inn i materien er det likevel én ting idretten bør bekymre seg mer over enn at de går for lut og kaldt vann hos myndighetene. Og det er mangelen på stemmer som tør å være kritiske til denne politikken.

For hvem er det egentlig som taler idrettens sak i Norge om dagen?

For idretten selv gjør det ikke. De har sittet nederst ved bordet og valgt lydig dialog. I det offentlige rom har det omtrent vært tyst om de behovene idretten har.

Skiforbundet kom med noen små halvhjertede sukk da de måtte avlyse samtlige verdenscuprenn i Norge etter VM. Men det store bildet framstår det puslete.

Sverige, som er langt mer plaget av pandemien enn Norge, skal til helgen arrangere Vasaloppet. Men jeg har fortsatt til gode å høre én kritisk stemme til at Birken blir avlyst. Folk innen idretten tør åpenbart ikke si fra.

Idrettsforbundets brev til regjeringen om å åpne breddeidretten kom for å bruke en fotballklisje – langt ut i overtiden. Idrettspresident Berit Kjøll har valgt en servil holdning til myndighetene under pandemien. I alle fall i det meste av kommunikasjon utad.

Og det framstår litt underlig. For NIF er en interesseorganisasjon for idretten. Og selv om idretten selvsagt skal bidra til å holde smitten nede, så er det idrettsledernes jobb å snakke idrettens sak – og ikke myndighetenes sak.

Men det har de altså knapt gjort.

Etter myndighetenes verbale nedsabling av fotballforbundet i fjor høst – støttet av Berit Kjøll – har terskelen for å kritisere vedtak som utfordrer de norske koronareglene blitt ekstremt høy.

Idrettspresident Berit Kjøll, her sammen med Kulturminister Abid Raja, får kritikk for håndteringen av koronautfordringene.
Idrettspresident Berit Kjøll, her sammen med Kulturminister Abid Raja, får kritikk for håndteringen av koronautfordringene. Foto: Vilde Ueland, Norges Idrettsforbund

Sånn sett har myndighetene oppnådd det de ønsket med en splitt og hersk taktikk som stadig flere toppidrettsutøvere i Norge lider under. I stedet for at idrettsfolk støtter opp under hverandre, driver de nå og skyter på hverandre når noen utfordrer reiseråd og den generelle koronapolitikken.

Utøvere som reiser på høydetrening eller treningsleirer i utlandet tør knapt å fortelle om det til andre. I frykt for å få koronapolitiet på nakken.

Forrige uke var det Bodø/Glimt som fikk smake på vreden fra de som mener at UDs reiseråd trumfer norsk lov.

At Glimt hadde skreddersydd et reiseopplegg som ned i den minste detalj var godkjent av kommunelegen i Bodø, var ikke godt nok for de mange av oss som har opphøyet smittevern til å være det aller viktigste i Norge.

Men for å ta UDs reiseråd. Hvem har egentlig definisjonsretten på hva som er en nødvendig reise?

Det er selvsagt mulig å trene fotball i Bodø. De hadde ikke trengt å reise. Men så skal faktisk nordlendingene potensielt ut å konkurrere mot Barcelona, Milan og Manchester City denne sesongen. Og jeg tviler på om disse lagene hadde funnet snøføyka på Aspmyra som tilfredsstillende treningsfasiliteter i vinter.

Det samme gjelder for Team Ingebrigtsen som valgte å reise fem uker til høyden i Spania i januar og februar. De kunne trent hjemme i Sandnes. Men for Jakob Ingebrigtsen kan en tapt høydesamling utgjøre forskjellen på gull og fjerdeplass i OL. Og da definerer han det en viktig jobbreise for det som er hans yrke.

Likevel opplever Team Ingebrigtsen å få kritikk for sine valg. Triatleter og syklister har også reist for å forberede sin konkurransesesong med de samme argumentene, og de samme forutsigbare reaksjonene i retur.

For nåde den som utfordrer den norske koronapolitikken. Spesielt når du driver med noe så meningsløst som idrett.

Onsdag møter statsministeren norske idrettsledere til et krisemøte. Om det kommer til å gi resultater i forhold til flere unntak og tiltak for idretten er høyst usikkert. I verste fall nektes norske fotball-lag fortsatt å spille treningskamper – slik at seriestarten i april må utsettes.

Det eneste som er sikkert er at Erna Solberg neppe slutter å tvitre om norske VM-gull. Kontoen kommer heller til å gå varm slik de norske utøverne leverer.

Så kan alle i norsk idrett håpe at Solberg tar inn over seg der hun sitter i TV-stolen at samtlige av de gullene hun hyller har kommet på tross av, og ikke på grunn av innsatsen til den norske regjeringen.

For hvis det ikke åpnes opp snart, vil det bli svært lite å tvitre om for Solberg i tiden som kommer.

Relatert