Kolding , Danmark  20210107. 
Norges Sander Sagosen under håndballkampen i Bygma Cup mellom Danmark og Norge i Sydbank Arena i Kolding.
Foto: Liselotte Sabroe / NTB
Kolding , Danmark 20210107. Norges Sander Sagosen under håndballkampen i Bygma Cup mellom Danmark og Norge i Sydbank Arena i Kolding. Foto: Liselotte Sabroe / NTB Foto: Liselotte Sabroe
Mening

Vi vil ha gull! Vi vil ha gull!

I Egypt skal håndballverden legges for Norges føtter.

Norge er i ferd med å bli verdens fremste håndballnasjon. Dersom alt går etter planen, så vil Norge ha lagt håndballverden for våre føtter når VM-finalen er spilt 31. januar.

Da vil Norge være regjerende mestere for både kvinner og menn. Det er det bare Romania, Sovjetunionen og Frankrike som har klart før. De har alle vært verdensmestere for begge kjønn samtidig. Det får Norge vente med til kvinnene blir verdensmestere i desember. Men om Sander Sagosen & co får låne pokalen av Hassan Moustafa 31. januar, så har Norge den siste tittelen både for kvinner og menn.

Når Christian Berge tar med seg gjengen sin til Egypt, så er det ikke for å ri på kameler og se på pyramider. For første gang drar Norge til et mesterskap for herrer der de fleste spår at de skal ta gull.

Og det blir en ny erfaring for Bjarte Myrhol og lagkameratene. Selv om man har etablert seg i verdenstoppen, så har man likevel vært i utfordrerposisjon.

Men jeg tror ikke noe favorittstempel vil tynge de norske guttene. De har tidligere vært helt åpne om at de har hatt lyst på gull, og har ikke lagt skjul på at det har vært målet i de siste mesterskapene. Den lysten er ikke mindre nå.

Hvorfor skal det bli gull denne gangen?

Fordi Norge har vært i de to siste VM-finalene og tapt for vertsnasjonene. Nå er alle gode ting tre, og denne gangen er ikke vertsnasjonen Frankrike eller Danmark. Og Norge er den av de største medaljekandidatene som kommer minst svekket til VM. Kanskje unntak for Kroatia.

I tillegg har Norge fått den røde løperen lagt ut for dem hele veien til semifinalen.

I gruppespillet åpner man med det obligatoriske møtet med Frankrike. Denne gangen bør det ende med norsk seier.

Frankrike har ikke vært svakere på flere tiår enn de er nå. De tynte nok «Les Experts»-generasjonen for mye og det får de merke nå. Gjengen som skulle ta over for Nikola Karabatic & co har aldri fått sjansen til å spille seg varm på landslaget. Når de nå skal dra lasset så er de ikke på det nivået som er ventet i Frankrike. Spiller for spiller er Norge i øyeblikket bedre enn Frankrike.

Sveits og Østerrike skal begge være overkommelig motstand for Norge i de neste kampene.

Og om ikke Norge var heldige nok med gruppen sin, så har man skutt gullfuglen med gruppen man krysser med i mellomspillet. Der venter nemlig de tre beste fra gruppen med Portugal, Island, Algerie og Marokko.

Heller ikke i kvartfinalen ser det ut til at Norge møter noen av toppnasjonene. Dersom resultatene går som forventet (noe de ikke alltid gjør), så vil Tyskland trolig være motstander der. Et Tyskland som kommer uten ti mann som normalt ville vært med. Fulltallig hadde kanskje Tyskland vært Norges største utfordrer til gullet.

I semifinalen møter man trolig for første gang i VM en annen medaljekandidat. Da er det kanskje ikke så rart jeg er optimist?

Hvis en ser på «the usual suspects» i medaljekampen, så kommer Danmark som regjerende verdensmester. Men de er uten sentrale spillere som Rasmus Lauge og Henrik Toft Hansen. Med Lauge ute så ville stortalentet Lasse Møller fått en større rolle, men også han er skadet. Det samme er Barcelona-vingen Casper Mortensen. Men Danmark må alltid regnes med.

Spania ble europamestere i fjor, og kommer til å bli sterke i Egypt også. Men de må klare seg uten undervurderte Eduardo Gurbindo og linjespillerveteranen Julen Aguinagalde. For mange er de den største favoritten og har nok lyst til å få begge tittelbeltene på samme tid. Men det er først og fremst EM de har gjort det bra i. De har tre strake EM-finaler bak seg, men har ikke klart å ta seg til semifinale i de to siste VM.

Kroatia ble for sterke for Norge i semifinalen i EM i fjor. Og de kommer med et veldig sterkt mannskap denne gangen også. De vil merke savnet av høyrebacken Luka Stepancic. Men de største stjernene er på plass. Se ikke bort fra at Domagoj Duvnjak og Luka Cindric nok en gang blir toneangivende og at kroatene drar hjem med medaljer igjen.

Slovenia tror jeg kommer til å bli en gjenganger i medaljekampen i mesterskapene de kommende årene. De tok bronse i VM i 2017 og var i semifinale i EM i fjor. Slovenia har et av de mest spennende lagene i øyeblikket. De har overflod av playmakere i verdensklasse og har en gjennomsnittsalder som er langt under Spania, Kroatia og Danmark. Får de opp en målvakt som er stabilt på toppnivå, så snakker vi gullkandidat.

Frankrike og Tyskland har vi vært gjennom. De skal normalt ikke være gode nok til å kjempe om gullet med de troppene de stiller med denne gangen. Men kan selvsagt være outsidere til medaljer.

Men det kommer ofte en overraskelse eller to, og det er flere nasjoner som er gode nok til å blande seg inn i semifinalekampen dersom de får flyt.

Den største outsideren er nok vertsnasjonen Egypt. De har mistet fordelen av å ha 17 000 entusiastiske egyptere på tribunene, men vil fortsatt nyte godt av å spille på hjemmebane med IHF-president Hassan Moustafa glisende på tribunen. Uten å bli altfor konspiratorisk, så husker de fleste hva som skjedde da IHF-presidenten ønsket at Qatar skulle gå langt i VM på hjemmebane i 2015. Jeg utelukker ikke at dommeroppsettet kommer til å være fordelaktig for hjemmelaget når det drar seg til.

Men i motsetning til Qatars «fremmedlegionhær» så har Egypt gjort en strålende jobb med å bygge opp et lag selv. De vant U19-VM for to år siden og tok bronse i U21-VM samme år. Flere av spillerne fra disse lagene er nå i VM-troppen, sammen med blant andre Yahia Omar – som holder Kent Robin Tønnesen på benken i Veszprem. Med publikum i ryggen er jeg ganske sikker på at Egypt hadde kommet seg til en semifinale, men de er ikke ute av kampen selv om det blir tomme tribuner. Det er veldig mye kvalitet i det egyptiske laget. Og det hadde vært gøy for håndballen med en medalje til Afrika.

Portugal er i ferd med å ta seg inn i verdenstoppen. Porto, Benfica og Sporting gjør seg bemerket i europacupene. De ligger offensivt i forsvar og er blant dem som behersker 7 mot 6-spill best. Rui Silva er en opplevelse å se på sitt beste.

Tar vi med Hviterussland, så tror jeg vi har med alle som kan blande seg inn i medaljekampen.

Norge er ikke helt uten skadeforfall de heller. Både Magnus Rød og Magnus Gullerud går glipp av VM. Rød hadde nok vært et førstevalg på høyrebacken hvis han var med, men der har Norge gode erstattere. Det ere først og fremst defensivt man vil merke fraværene.

For begge to har vært veldig viktige i Norges forsvarsspill. Og Gullerud er nok den som vil bli savnet sterkest. Nå har Christian Berge færre alternativer i midtforsvaret sitt. Det betyr at det kommer til å bli dratt tunge veksler på Petter Øverby og Christian O’Sullivan i midten. Henrik Jakobsen og Gøran Sørgård Johannessen kommer til å avlaste litt, men ingen av dem har Gulleruds kvaliteter.

Norge må få forsvaret til å fungere dersom de skal ha håp om å ta gullet de har så lyst på.

Målvaktsspillet må også fungere. Norge har tre gode målvakter med til Egypt, men ingen av dem har klart å ta steget helt opp i verdenseliten. Der Danmark og Spania vet at de har målvakter som er i stand til å stenge kassen, så er det norske målvaktsspillet mer ustabilt.

Torbjørn Bergerud har et skyhøyt toppnivå, og treffer han dette i de rette kampene, så er det mer enn godt nok. Og han har en egen evne til å finne formen i mesterskap, mens Espen Christensen og Kristian Sæverås begge er i stand til å komme inn fra benken og stenge helt når de har dagen.

De første dagene av VM har vært preget av kaos. Ingen kontroll på smittevern på hotellet. Publikum som dukker opp på kamper selv om det skal være tomt. Lag som trekker seg og blir erstattet på kort varsel. Dette er bare noe av det lagene har måttet forholde seg til. Men er det en ting Norge er gode på, så er det å stenge ute unødig støy. Dette er den moderne utgaven av «Gutta på tur». Gjengen koser seg i hverandres selskap og har en lagånd som er helt fantastisk. Der tror jeg faktisk de er best i verden.

Men den viktigste årsaken til at jeg tror det endelig skal bli norsk gull er Sander Sagosen.

Trønderen hadde en veldig ustabil start på sesongen i THW Kiel. Det kan nok skyldes både ny klubb og at han kom rekordraskt tilbake etter skade og manglet noe av treningsgrunnlaget. Men i Final4 i romjulen viste han hvorfor mange regner ham som verdens beste håndballspiller i øyeblikket.

Når du går inn og er helt sjef i sluttspillet i Champions League, som nykommer i en klubb som har underprestert i flere år. Ja, da er du bare helt sjef.

Bare tilstedeværelsen hans inngir respekt. Alle lag som møter Norge vil legge en plan for å stoppe Sagosen. Skulle noen mot formodning klare det, så vil det bety store rom for de øvrige norske spillerne.

Hvis Sagosen har klart å holde på formen fra Final4, så kommer han til å kjempe om både gull, toppscorertittel og bestemannspremie i VM.

Aldri før er det blitt lagt så til rette for Norge som nå. It’s now or never, sang Elvis Presley. Så ille er det ikke, men det kan bli lenge til man får en så god mulighet til å klatre til topps på seierspallen. For nå vil vi ha gull.