Kumamoto, Japan  20191215. 
Håndballpresident Hassan Moustafa i IHF.
Foto: Vidar Ruud / NTB
Kumamoto, Japan 20191215. Håndballpresident Hassan Moustafa i IHF. Foto: Vidar Ruud / NTB Foto: Vidar Ruud
Mening

Håndballens utskjelte «farao»

Det skal ikke spares på noe når Hassan Moustafa inviterer håndballeliten hjem til Egypt.

«VI SKAL RIDA KAMELER I EGYPTEN!»

Det var landslagssjef Christer Magnussons spontane utrop da Norge kvalifiserte seg til VM i Egypt i 1999. Et mesterskap som ikke ble noen stor suksess for Norge, som endte på 13. plass.

1999 var også året jeg for første gang fikk høre ordentlig om Hassan Moustafa.

Jeg var såkalt «betrauer» for Tertnes i EHF-cupen. Jeg tok meg både av motstander og EHF-delegat.

I semfinalen var motstander danske Viborg, og EHF-delegaten var en fra Frankrike.

Under en lunsj med franskmannen fortalte han meg om hvordan hans ambisjoner om å bli president i IHFs trenerkomite var blitt knust av en egypter. Han la frem hvordan denne egypteren hadde «kjøpt» stemmer fra hele Afrika og Midt-Østen mot løfter om utstrakte utviklingsmidler. Delegaten advarte mot at han ville benytte samme strategi for å komme seg helt til topps i Det internasjonale håndballforbundet.

Bare et år senere lanserte Hassan Moustafa sitt kandidatur til presidentjobben i IHF. Vel vitende om hans støtte fra Afrika og Asia valgte den sittende presidenten Erwin Lanc å trekke seg før valget.

26. november 2000 ble Hassan Moustafa utnevnt til IHF-president.

20 år senere skulle han krone presidentskapet sitt med VM på hjemmebane. Et mesterskap som skulle bli det mest grandiose håndballverden har sett. Med fulle tribuner og et Egypt som slåss om medaljer med pyramidene som kulisser. Og Moustafa selv skulle bli konge, eller farao om du vil, i eget land.

Nå har koronautbruddet gjort at publikumsfesten uteblir. Moustafa bestemte først at det skulle være tilskuere på tribunene i Egypt. Men håndballens eneveldige leder gjorde noe så «umoustafask» som å gi etter da spillerne krevde tomme tribuner.

For Moustafas presidentskap har ikke gjort ham kjent som noen medgjørlig og demokratisk leder.

Hans 20 år med makten har vært kontroversielle og konfliktfylte. Han har holdt seg inne med alle smånasjonene og i tillegg økt antall medlemsnasjoner i IHF.

På det viset har han styrket sin egen posisjon. For i idrettens demokrati har hver nasjon en stemme, uansett om det er Tyskland med over 800 000 aktive håndballspillere eller Amerikansk Samoa, som i 2016 hadde fem registrerte håndballspillere.

Tilhengerne hans vil peke på at IHF har vokst til å bestå av 209 nasjoner. At han har fått håndballen ut i verden. Men den eneste nasjonen som har vokst frem som en utfordrer utenfor Europa er Brasil, men det er ikke takket være Moustafas midler. Så får en spørre seg om utviklingsmidlene egentlig har gitt håndballen fotfeste i flere nasjoner eller om pengene er brukt på andre ting.

Ved å sørge for at Amerikansk Samoa og Belize får dekket kostnadene sine ved å dra til IHF-kongressen, sikrer han gjennom forbundets utviklingsmidler for å ha flertallet av stemmene i ryggen. Smånasjonene er glade for hver ball og dollar de får, vel vitende om at støtten uteblir dersom de lager bråk.

En må helt tilbake til 2009 for å finne sist noen så noe poeng i å stille til valg mot Moustafa. Den gangen var det Jean Kaiser fra Luxembourg som stilte opp mot ham. Kongressen ble avholdt i Kairo, og Kaiser og hans følge måtte bytte hotellrom fordi rommet de hadde sine møter i angivelig var avlyttet.

Kvelden før valget skal også alle medlemsland fra den fransktalende delen av Afrika ha blitt tatt til side og inn på et møte med IHF-presidenten og tidligere generalsekretær Raymond Hahn.

Moustafa vant valget med 142 mot 25 stemmer. Ikke en gang de store håndballnasjonene i Europa valgte å stemme på Kaiser.

Og dette er det store problemet. Moustafa har bygget opp et hoff rundt seg som er 100 prosent lojale mot ham. De som har vært mot ham, er blitt sparket brutalt ut. Det skjedde både med Staffan Holmqvist og Jean Kaiser. Etter at de stilte til valg mot Moustafa, så var karrierene deres i IHF-systemet i praksis over.

En annen som har fått føle IHF-presidentens vrede er tidligere generalsekretær Peter Mühlematter. Sveitseren fikk nok og tok til orde mot Moustafa under VM i Kroatia i 2009. Han mente IHF-presidenten satte håndballen i dårlig lys. Men han nådde ikke frem i IHF-styret. Da Mühlematter forlot stillingen sin i 2011, så sørget Moustafa for å legge ned hele generalsekretærrollen. I stedet ble ansvarsområdene lagt innunder presidenten, og Moustafa ble såkalt «arbeidende president» i 100 prosent stilling. All makt til presidenten.

Heller ikke medlemsnasjonene tør stå opp mot ham. Ingen tør drive kampanje mot Moustafa og åpent si at de støtter en motkandidat. Frykten for å havne i kulden er for stor. For Norges del kunne det for eksempel betydd at man kunne sett langt etter å få arrangere VM.

Denne skremmende maktesløsheten gjør at Moustafa sitter tryggere enn noen gang.

Kontroversene rundt ham har vært mange i hans regjeringstid. I takt med at IHFs økonomi har vokst voldsomt, så har også Moustafas private økonomi blitt romsligere. Ryktene har vært mange om at IHF-presidenten har tatt sin del av tv- og sponsoravtaler, men ingenting er blitt bevist. Han ble også beskyldt for å ha fått utbetalt over en halv million sveitserfranc i reisegodtgjørelse, uten å ha levert bilag.

Sveitsisk politi mente de i 2010 hadde skjellig grunn til å granske IHFs økonomi, men fant da ingen beviser for at Moustafa hadde beriket seg gjennom forbundet.

Ifølge Spiegel har han i hvert fall sørget for å øke presidenthonoraret med småpene 1500 prosent i sine år i jobben.

Men det er ikke bare i økonomibøkene at Moustafa har opptrådt med urent trav. Han har også blandet seg i det sportslige. Dog ikke uten at det har vært økonomiske motiver.

En av Moustafas nærmeste allierte er den mektige sjeiken Ahmad Fahad Al-Sabah. Kuwaiteren er en av de mektigste i internasjonal idrett. Han har sittet i maktposisjoner i IOC og IHF siden tidlig på 1990-tallet, og var også en periode høyt i FIFA-systemet.

I 2007 var Kuwait i posisjon til å kunne kvalifisere seg til OL. En kamp mot storfavoritt Sør-Korea sto mellom dem og deltakelse i London året etter. Noe som ville gledet Sjeik Ahmad stort.

Det tyske dommerparet Frank Lemme og Bernd Ullrich var den gang rangert som best i verden, og var oppført som dommere i kampen. Men bare timer før kampstart ble de byttet ut med et ukjent og urutinert par fra Jordan – på befaling fra Moustafa.

Ifølge dommerrapporten fra kampen gjorde de to 38 grove feil, som alle gikk i favør av Kuwait. Kuwait vant kampen 28-20 og var tilsynelatende klare for OL. Men etter store protester og mye mediadekning ble kampen spilt på nytt og Sør-Korea fikk sin fortjente plass i London-lekene.

Under kvinnenes VM i 2013 valgte Moustafa å splitte opp alle dommerpar i President's Cup (selvfølgelig heter den det ettersom det var Moustafa som fant på å innføre et b-sluttspill i VM).

Han hadde en ide om at det ville sikre håndballen rettferdig dømming dersom dommerne kom fra to ulike nasjoner. Fra kamp til kamp ble dommerne mikset med dommere fra andre par. De norske kamplederne Kjersti Arntzen og Guro Røen måtte blant annet dømme med dommere fra Elfenbenkysten og Sør-Korea.

Ettersom samarbeid innad i et dommerpar er helt vesentlig for å prestere bra, så kan en trygt si at det ikke ble noen suksess. Men selv om det ikke er forsøkt igjen, så nekter IHF-presidenten for at det var noen fiasko.

Det var også Moustafas valg å kaste ut Australia fra VM i 2015 for å lage plass til Tyskland.

Tyskland er verdens største håndballnasjon, og da også det største markedet for IHF. Da tyskerne ikke klarte å kvalifisere seg til VM, så kom altså Moustafa til den konklusjonen at Australia plutselig ikke var gode nok til å få delta. I stedet innførte han et wild card, som IHF kunne dele ut på bakgrunn av uklare kriterier. Med tyskerne i VM, så kunne også IHF cashe inn på tv-rettighetene i Tyskland.

Dette syntes han var en så god løsning at det ble innført permanent. En slags fallskjerm der IHF kunne sikre at de viktigste nasjonene alltid er med. To år senere var det Norge som fikk en gratisplass til VM i Frankrike. Norge takket ja til den moralsk tvilsomme gratisplassen. Begrunnelsen var at man ikke hadde noe å vinne på å si nei, for da ville en annen nasjon bli tilbudt plassen og takke ja. Og man ville risikere represalier dersom en sa nei.

Til årets VM var det USA som fikk gratisplassen, heller ikke uten kontroverser. For VM-kvalifiseringen i Nord-Amerika ble avlyst på grunn av Covid-19. Grønland har aldri tapt for USA og har vært suverene i det kontinentalforbundet de siste årene, men ble forbigått fordi Moustafa ville ha USA med.

Moustafas store drøm er å gi håndballens rotfeste i USA. Han er derfor villig til å gjøre endringer i idretten for å tilpasse seg amerikanernes ønsker. Under VM for to år siden ville han forby bruk av klister, fordi undersøkelser viser at amerikanske foreldre tror det kan være helseskadelig for barn og unge å bruke klister. Alle som har spilt håndball vet at håndball med og uten klister er to vidt forskjellige idretter.

Han ønsker også å ta bort en del av det fysiske aspektet i håndballen. Moustafa vil altså endre idretten for å gjøre verdens største kommersielle marked interessert i håndballen. Det har også gått rykter om at USA kan regne med flere wild cards for å være best mulig rustet til OL i 2028. Også for å gjøre amerikanerne kjent med idretten før de olympiske lekene går av stabelen i Los Angeles.

Men Moustafa er blitt 76 år nå. Hans regjeringstid må etter hvert gå mot slutten. Da blir det spennende å se hvem som tar over og hvilken retning IHF tar da.

Onsdag starter VM i Egypt. Det blir ikke folkefesten Moustafa hadde håpet på, men det kommer ikke til å bli spart på noe. Og veien til semifinale vil bli brøytet for vertsnasjonen. Alle hindringer vil bli ryddet unna, så fremt ikke noen lag rett og slett blir for gode.

Men det vil nok ikke være noen tvil om hvem som er mesterskapets hovedperson. Han kommer ikke til å få klister på hendene.