Bodø 20200917. 
Patrick Berg og Victor Boniface jubler etter 3-1 målet under  kvalilifiseringskamp til europaligaen mellom Bodø/Glimt og Zalgiris Vilnius på Aspmyra stadion.
Foto: Mats Torbergsen / NTB
Bodø 20200917. Patrick Berg og Victor Boniface jubler etter 3-1 målet under kvalilifiseringskamp til europaligaen mellom Bodø/Glimt og Zalgiris Vilnius på Aspmyra stadion. Foto: Mats Torbergsen / NTB Foto: Mats Torbergsen
Kommentar

«Det er bare å gå ut og gi sossene litt god nordnorsk peising»

Det er én ting alle verdens fotballstjerner ikke kan ta fra oss. Og det er drømmen om Europa.

De siste par årene har det vært opplest og vedtatt at tiden der norske klubblag hevder seg i Europa er over.

Men noe sier meg at dette er i ferd med å snu. Heldigvis.

Vi så det i øynene til Molde-spillerne etter kampen i går kveld – følelsen av at dette kan gå. Selvsagt kan de slå den fordums ungarske storheten på bortebane og komme til gruppespillet til Champions League.

Kaptein Magnus Wolf Eikrem sa det rett ut etter kampslutt. Da han kom tilbake til Molde FK etter noen år i utlandet, så trodde han ikke at han noensinne skulle spille Champions League med moderklubben. Men nå ligger gulroten der. Rett foran han og lagkompisene.

Derfor tror jeg det er ekstremt viktig at Eikrem & kompani tar seg en kikk i speilet i kveld, og sier høyt til seg selv.

– Vi er der fordi vi fortjener det. Og fordi vi er gode nok.

For er det ikke dette som er selve grunnen til at vi orker å drive med idrett? Og at folk orker å se på?

Det er drømmen om at selv den lille mannen, fra det lille landet, med den minste bankkontoen, faktisk kan hevde seg mot de rike, suksessfulle og berømte.

Vi har sett tendensen en stund i norsk fotball.

Vi har en 21-åring som starter for Real Madrid. Spissene på to av Tysklands topp tre-klubber er norske. Det er ingen lenger som ler av det norske landslaget.

Så da er det bare å gå inn i europacupen med samme troen. At norske lag selvsagt kan hevde seg.

Som nordlending er det med en viss andakt jeg skriver dette. For da jeg leste overskriftene rundt forbi i går der Bodø/Glimts trener Kjetil Knutsen fortalte at han hadde funnet svakhetene hos AC Milan, så ble jeg først litt flau på hans vegne. Men etter å ha lest det han sier, så har jeg printet ut artikkelen og hengt den på veggen.

Fordi:

Kjetil Knutsen har vist gjennom tre år at det som lønner seg er å se muligheter – og ikke begrensninger. Jeg tror det er derfor Bodø/Glimt leder Eliteserien med 16 poeng. De har herjet med alle – selv med Molde – laget som nå bare er 90 minutter fra Champions League.

Dette bringer tankene mine over på en hustrig høstaften på Ullevaal stadion den 15.september i 1994. Det regnet sidelengs i hovedstaden som bød på Bodø-vær da Glimt tok i mot Sampdoria i cupvinnercupen.

Med tre Berg-brødre på midtbanen herjet de helgule til tider med et Sampdoria-lag som hadde store navn som Walter Zenga, David Platt, og Attilio Lombardo på laget. På benken satt selveste Svennis og så stjernene sine ble ydmyket av en gjeng lokale Bodø-gutter.

Glimt vant 3-2, og spilte nydelig angrepsfotball. Og etter kampen husker jeg at vi på tribunen var enige om at de holdt verdensklasse.

Men det beste av alt var at det føltes helt naturlig. Selvsagt skulle Glimt herje med et av Italias beste lag. Fordi vi var oppildnet av Rosenborgs bragder i Europa, og landslagets herjinger under Drillo.

I dag strider hjernen min med kampen mellom fornuft og følelser. Alt av logisk tenkning tilsier klink H på San Siro. Likevel lever håpet.

Og det lever godt.

Tro kan flytte fjell heter det i en slitt klisjé. Man vinner ikke kamper med bare tro. Men blandet med ferdigheter, så kan tro likevel bidra til en prestasjon som fører til seier.

For Glimt sin del er det egentlig enkelt. Det er bare å gå ut og gi fotball-sossene litt god nordnorsk peising. Så får vi se hva det holder til.

Så er det så deilig at det regner sidelengs både i Oslo og Bodø i dag også. Akkurat som i 1994. Jeg bare nevner det.

For drømmene mine er det fortsatt ingen som kan ta fra meg.

Relatert