– Jeg ble kalt neger og fortalt at jeg ikke hører til her

Adoptivbarnet Daniel Getaneh Hatland (29) var et stort fotballtalent. Nå tar han et oppgjør med rasismen i idretten han elsker.

Det skulle være den største dagen til nå i fotballkarrieren til Daniel Getaneh Hatland. Hans Tertnes hadde trukket selveste Brann i første runde av cupen, og klubben hadde invitert til folkefest.

I solskinnet hadde tusenvis av bergensere samlet seg rundt kunstgressbanen i nordre bydel. Forventningene var enorme.

– Jeg hadde gledet meg lenge. Alle gledet seg, sier Hatland.

Aperop fra tribunen

Han var en av nøkkelspillerne på laget, 20 år og et stort talent. Noen år tidligere hadde han faktisk selv spilt på Branns juniorlag, nå skulle han vise at han var god nok til å hamle opp med seniorene.

Så, midt i kampen, skjedde noe som ødela den store dagen.

– Da jeg skulle ta et innkast, hørte jeg plutselig noen lyder, forteller Hatland, som er født i Etiopia og adoptert til Norge.

TILBAKE TIL TERTNES: Det var her, ved løpebanen rundt kunstgresset på Tertnes, at Daniel Getaneh Hatland fikk apelyder ropt mot seg.
TILBAKE TIL TERTNES: Det var her, ved løpebanen rundt kunstgresset på Tertnes, at Daniel Getaneh Hatland fikk apelyder ropt mot seg.

Han snudde seg mot tribunen. Der så han Brann-supportere gestikulere og rope apelyder.

– Jeg tenkte at det ikke kunne stemme. Men så snudde jeg meg en gang til, da skjønte jeg at de ropte mot meg. Jeg ble så satt ut at jeg ikke lenger visste hvem jeg skulle kaste til. Jeg bare kastet, sier han.

Dro rett hjem

Brann vant bare 3-0, men det har siden vært helt uvesentlig. Mens resten av laget dro ut for å ta en fest etter den store opplevelsen, dro Hatland rett hjem.

DEN STØRSTE DAGEN: Daniel Getaneh Hatland hadde gledet seg til å møte Bentley og de andre Brann-spillerne i cupen, men den store dagen skulle bli en av hans verste på fotballbanen.
DEN STØRSTE DAGEN: Daniel Getaneh Hatland hadde gledet seg til å møte Bentley og de andre Brann-spillerne i cupen, men den store dagen skulle bli en av hans verste på fotballbanen. Foto: Privat

Det som skulle være den største dagen, var blitt den verste.

– Men jeg ville ikke ødelegge den dagen for klubben og lagkameratene. Det var en festdag, det skulle være det for Tertnes, og da ville jeg at den skulle bli husket for alt det positive som skjedde, sier Hatland.

Han sa ingenting. Ikke til trenerne, ikke til lagkameratene, ikke til klubbledelsen.

– Men det er viktig å gi beskjed når sånt skjer. Det har jeg lært.

Ble kalt «sjokomann»

For noen uker senere skjedde det igjen. Tertnes spilte bortekamp på Måløy i Sogn og Fjordane, da Hatland ble gjort oppmerksom på at noen tilskuere hadde vært ufine.

– Jeg ble kalt teite ting som «sjokomann», og de kastet sjokolademelk etter meg. Kall det gjerne ufarlig, men det var rasistisk ment, sier vestlendingen.

Også Brann-spiller Petter Strand, som var Hatlands lagkamerat i Tertnes, husker hendelsen.

– Vi støttet ham, men vi kanskje kunne stått opp for ham i større grad. Men jeg husker at vi snakket om det etterpå, og at han skulle ta det videre. Jeg vet ikke hva som skjedde etter det, sier Strand.

SA INGENTING: Daniel Getaneh Hatland valgte å tie om rasismen. Han ville være sterk, ikke ta rollen som offer.
SA INGENTING: Daniel Getaneh Hatland valgte å tie om rasismen. Han ville være sterk, ikke ta rollen som offer.

Denne gangen valgte Hatland å rapportere hendelsen. Men i stedet for å ta det opp med klubben, gikk han til Olympiatoppen som samarbeider med toppidrettsgymnaset han gikk på.

– De har et større apparat, tenkte jeg. Jeg tok det med dem, og de skulle gi meg tilbakemelding og hjelp. Men jeg hørte aldri noe, sukker Hatland.

– Først holder du kjeft for å skåne klubben, så tar du mot til deg og gir beskjed. Og så skjer det ingenting. Da er sannsynligheten liten for at du gir beskjed neste gang.

Da han fortalte om sjokomelkkastingen til Olympiatoppen, var det første gang han hadde sagt i fra. Selv om de to episodene våren 2011 ikke var første gang Hatland hadde blitt trakassert på grunn av hudfarge.

Vokste opp som den eneste

Selv om han vokste opp i et trygt hjem med norske foreldre, spilte fotball og gikk på skolen som sine jevnaldrende, var ikke Daniel Getaneh Hatland som de andre barna i vestlandsbygda Eikanger.

ADOPTERT: Daniel ble adoptert til Eikanger fra Etiopia. Her sammen med adoptivforeldrene Jostein Stemland og Arnhild Hatland og søster Anna Maria Hatland.
ADOPTERT: Daniel ble adoptert til Eikanger fra Etiopia. Her sammen med adoptivforeldrene Jostein Stemland og Arnhild Hatland og søster Anna Maria Hatland. Foto: Privat

Han var blitt adoptert fra Etiopia som spedbarn - og vokste opp som den eneste mørkhudede i området.

– De hadde ikke sett mange afrikanere før, for å si det sånn, forteller Hatland.

Vestlendingen er nå fylt 29 år og bor i Oslo, der han jobber som finansrådgiver i DNB. Han føler seg omsider moden nok til å fortelle om hvordan det var å være den eneste.

– Jeg ble kalt neger, fortalt at jeg ikke hører til her og at jeg måtte komme meg hjem, sier Hatland.

Annerledes

Det tok tid før han forsto at det var mobbing, for han følte seg jo ikke annerledes. Daniel fra Etiopia var sikker på at han var som alle andre som het Daniel.

ANNERLEDES: Daniel Getaneh Hatland skilte seg ut fra mengden i Eikanger.
ANNERLEDES: Daniel Getaneh Hatland skilte seg ut fra mengden i Eikanger. Foto: Privat

– Men det var dessverre ikke tilfellet, sier Hatland, og forteller:

– Da boden utenfor skolen brant ned, ringte politiet til foreldrene mine. Flere hadde visstnok observert meg med den boden. De mente det var jeg som hadde gjort det. Heldigvis hadde jeg vært med min far og jobbet den dagen, så jeg var ikke der.

Han var ni år gammel og skjønte ikke alvoret.

– I ettertid skjønner jeg jo at jeg kunne blitt han som satte fyr på boden. Tilfeldigvis var jeg også den eneste utlendingen i bygda, sier Hatland.

Måtte bevise alderen sin

Han følte ikke at han passet inn. Etter skolen dro han rett hjem, på ettermiddagene møtte han opp på fotballtrening. Der hadde han sine få kompiser, det var et fristed.

Daniel var den eneste mørkhudede spilleren på Eikangers guttelag. Ingen av lagkompisene på bildet var blant dem som gjorde oppveksten tøff.
Daniel var den eneste mørkhudede spilleren på Eikangers guttelag. Ingen av lagkompisene på bildet var blant dem som gjorde oppveksten tøff.

Helt til han begynte å føle seg annerledes også der.

– Foreldrene mine måtte ofte dra hjem for å hente passet, for motstanderne nektet å tro på at jeg var like gammel som de andre. Og jeg kunne få kommentarer som at «ingen kunne se meg i de svarte bortedraktene». Det var stygt, sier Hatland.

– Jeg tror ikke alltid det var vondt ment, men det var mye uvitenhet. Og det var ingen foreldre som sa skikkelig ifra, ikke så vidt jeg vet.

Har tvilt på sin verdi som menneske

Derfor har han holdt opplevelsene for seg selv. Han har aldri snakket om rasisme med klassekameratene eller lagkompisene, selv ikke som voksen.

– Det har ikke vært noe jeg har lyst til å snakke om. Derfor jeg vil snakke om det nå, for jeg vil overhodet ikke at noen skal oppleve det samme som jeg har gjort. Det er ikke greit, sier Hatland, og fortsetter:

– I verste fall kan det ødelegge en person. Jeg har klart meg, men det har vært stunder der jeg har lurt på om jeg betyr like mye som alle andre. Det er dessverre et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger i oppveksten.

MENER IDRETTEN MÅ TA GREP: Daniel Getaneh Hatland vil ikke at flere skal oppleve det samme som ham. Han mener idretten må ta ansvar for å forebygge rasisme.
MENER IDRETTEN MÅ TA GREP: Daniel Getaneh Hatland vil ikke at flere skal oppleve det samme som ham. Han mener idretten må ta ansvar for å forebygge rasisme.

– Tror du at mange i idretten som har opplevd det samme som deg?

– Jeg tror det er veldig store mørketall. Det er ikke gøy å være et offer, man har lyst å være sterk. Jeg var jo slik selv, jeg ville ikke være den personen som ville stå frem med dette. Jeg var ikke moden nok, ikke tøff nok.

Vil ha kulturendring

Dessuten hadde han en følelse av at han ikke ble hørt.

– Jeg tror oppriktig at folk i idretten vil hjelpe, men jeg tror ikke kompetansen på hvordan det skal gjøres alltid finnes, sier Hatland.

Han mener at idretten, som en betydelig institusjon i samfunnet, har et ansvar for å forebygge. Ikke bare rasisme, men også homofobi.

– Det skal ikke være sånn i Norge i dag at man ser ned på andre. Jeg driter i om du er mørk eller hvit, liker gutter eller jenter, for meg ser jeg den personen du er, sier han.

– Tror du det hadde hjulpet om det var flere mennesker med en annen opprinnelse enn norsk i idrettsledelsen?

– Ja, det tror jeg absolutt. Så er spørsmålet hvorfor det ikke er flere. Tør de ikke å søke på jobbene, fordi de har lignende opplevelser som meg? Det hadde vært en kjempefordel å få flere inn i idrettsledelsen, men da må det være folk som tror på dem der.