Store forskjeller!

Så ofte dopingtestes 20 av Norges største idrettsprofiler

Therese Johaug og Johannes Høsflot Klæbo ble testet mest i 2019 - håndballspillere, hoppere og fotballspillere minst. Se stor oversikt!

Koronaviruset gjør det svært vanskelig for antidopingjegerne å gjøre jobben sin om dagen, men allerede før det var det stor forskjell i hvor ofte folk ble testet.

TV 2 har de siste ukene spurt mellom 40 og 50 av de største norske idrettsprofilene, på tvers av en rekke ulike idrettsgrener, om innsyn i hvor ofte de ble testet i og utenfor konkurranse i 2019.

20 av utøverne gikk med på å meddele informasjonen.

Se antallet dopingtester, fordelt på i og utenfor konkurranse, i oversikten under!

Enkelte utøvere takket nei til å bidra, mange responderte ikke, og noen svarte for useriøst til å bli tatt med i oversikten.

De 20 utøverne som bidro viser at det, ikke overraskende, er et stort spenn i hvor ofte de største norske idrettsstjernene blir testet av nasjonale og internasjonale organisasjoner og byråer.

Ski mest – fotball, håndball og hopp minst

Våre to mest profilerte skiløpere, Therese Johaug og Johannes Høsflot Klæbo, ble testet mest i 2019 med 20 ganger totalt.

Av TV 2s selektive utvalg av utøvere, er det fotballspillere, håndballspillere og skihoppere som blir testet minst - her eksemplifisert med Sander Berge (fire tester), Maren Mjelde (to tester), Torgeir Børven (to tester), Torbjørn Bergerud (én test) og Robert Johansson (én test)

Den gjennomgående trenden er at utøvere i utpreget utholdenhetsidretter blir testet betydelig oftere enn utøvere i mer tekniske idretter.

NB! Johaug, Klæbo og flere andre tar forbehold om at det totale antallet tester har en feilmargin på +/- 1. De aller fleste dopingtester som blir gjort utenfor konkurranse er relativt lett tilgjengelig for utøverne via WADAs ADAMS-system, men det varierer blant idrettene hvor lett tilgjengelig info om antall tester i konkurranse er

TESTSTATISTIKK: Johaug, Klæbo og Warholm hadde, som det går frem av oversikten, ikke tilgjengelig fordelingen mellom tester i og utenfor konkurranse.
TESTSTATISTIKK: Johaug, Klæbo og Warholm hadde, som det går frem av oversikten, ikke tilgjengelig fordelingen mellom tester i og utenfor konkurranse.

– Jeg synes det er kjempebra å bli testet mange ganger. Jeg vil ha en idrett som er så ren som mulig, så jeg blir veldig glad hver gang de kommer på døren, sier Johaug til TV 2.

Utover at hun ble testet 20 ganger totalt i 2019, hadde ikke Johaug oversikt over fordelingen i/utenfor konkurranse. I enkelte idretter blir man automatisk testet ved stevner/konkurranser man vinner, men dette er tilsynelatende ikke tilfellet i skisporten.

– Det er veldig tilfeldig fra renn til renn. Jeg føler ikke at det er noe system på det. Men jeg hadde besøk i går tidlig, sa Johaug på søndag.

Mer enn 300 000 dopingtester årlig

Robert Johansson er en av dem som bare ble testet én gang i 2019, men han påpeker at han vanligvis blir testet oftere.

– Jeg gjør det jeg skal i forhold til det. Jeg melder i fra hvor jeg er til enhver tid og alt det der. Jeg får ikke gjort så mye mer enn det. Jeg er sikkert ikke den som blir testet hyppigst i løpet av en sesong, men året før ble jeg testen en del mer. Så det varierer litt, sier han.

Tilfellene av dopingsaker i hopp har vært svært få de siste årene.

– Det har ikke vært ekstremt mange tilfeller, og det er jeg veldig glad for. Jeg melder med glede fra (hvor jeg er, journ. anm.) og de får gjerne komme på besøk når de er i området!

Utøverne blir testet av en rekke ulike organisasjoner og byråer.

Antall tester på verdensbasis i utvalgte idretter i 2018

  • Friidrett: 32 309.
  • Ski (langrenn, alpin, kombinert, hopp, freestyle, snowboard, slopestyle): 6 918
  • Langrenn: 2 916
  • Skiskyting: 3 133
  • Håndball: 3687
  • Fotball: 37 729
  • Sykling: 25 391
  • Tennis: 6 643

Kilde: Anti-Doping Testing Figures Report

Antidoping Norge (ADNO) står naturligvis for en stor del av testingen av norske utøvere, men flere andre aktører er også inne i bildet. For eksempel vil International Testing Agency (ITA) kunne teste norske friidrettsutøvere, på samme måte som Cycling Anti-Doping Foundation (CADF) vil kunne teste Alexander Kristoff og co.

Verdens antidopingbyrå (WADA) har de siste årene registrert i overkant av 300 000 dopingtester årlig til sammen i alle idretter. Cirka 1,5 prosent av disse prøvene har de siste årene vist seg å være såkalte AAFs (Adverse Analytical Findings), noe som, enkelt forklart, kan oversettes til en positiv prøve.

Totalt tar ADNO rundt 3000 prøver årlig, hvorav brorparten er utenfor konkurranse.

Disse idrettene tester Antidoping Norge mest i

Antallet dopingtester er bare en liten bit av antidopingarbeidet og sier lite eller ingenting om hvilke idretter det er mest doping i eller hvilke utøvere som sannsynligvis vil dope seg.

Mange prøver i konkurranse vil for eksempel være urinprøver som blir tatt av utøvere etter en seier i den aktuelle konkurransen. Det gjør selvsagt at de som vinner mest også vil bli testet mest - med enkelte unntak.

Idrettene Antidoping Norge testet mest i 2019

  • Ski 418
  • Fotball 309
  • Sykkel 304
  • Friidrett 237
  • Styrkeløft 175
  • Ishockey 163
  • Amerikanske idretter 162
  • Skiskyting 115
  • Håndball 98
  • Svømming 92

Kilde: Antidoping Norge

– Det er viktig å understreke at testing bare er et av flere virkemidler som benyttes i en effektiv dopingkontrollvirksomhet i 2020. Her spiller også et utstrakt profilarbeid og et stadig større fokus på etterretnings - og etterforskningsarbeid inn. Biologiske profiler og annen informasjon benyttes for å etablere et målrettet testprogram, sier Geir Holden, fagrådgiver i kontrollavdelingen i ADNO, til TV 2, og utdyper:

– Antidoping Norges arbeid i idretten finansieres av spillemidler som mottas via KUD og det utvikles et kontrollprogram utfra de midlene som er tilgjengelig. Når det kommer til testingen, er det et krav fra WADA at antidopingorganisasjoner som skal teste utøvere gjør en risikovurdering av de idrettene man har testmyndighet over. Det er i hovedsak fem faktorer som legges til grunn i en risikovurdering:

  • 1. Fysiologiske faktorer
  • 2. Finansielle faktorer
  • 3. Idrettens popularitet
  • 4. Etterretningsinformasjon
  • 5. Tidligere dopingsaker

– De idrettene/disiplinene som får høyest score i denne risikovurdering – defineres som en høyrisikoidrett – og utøvere her vil bli testet hyppigere enn idretter som defineres med en lavere risiko for dopingbruk. I tillegg vil for eksempel idrettens størrelse og nivå i et land og kommende mesterskap spille en rolle i planleggingen av et målrettet testprogram som er uforutsigbart og med uanmeldte tester, sier Holden.