Vil ha radikal endring i sykkelsporten

Tobias Foss og Andreas Leknessund har signert for to av verdens største sykkellag. Det får Uno-X null og niks for.

1. januar ble Foss Jumbo-Visma-rytter.

1. januar neste år blir Leknessund Team Sunweb-rytter.

To av norsk sykkelsports største talenter eksporteres til det store utland, men hjemme sitter Uno-X-laget uten å bli en krone rikere.

– Mye stolthet, men null kroner, sier lagsjef Jens Haugland når vi spør hva laget sitter igjen med.

– Stort strukturelt problem

Problemstillingen er alt annet en ny i sykkelsporten.

Syklister er i praksis «Bosman-spillere», for å låne et begrep fra fotballens verden, da kontraktene er korte, de bytter lag gratis etter endt kontrakt, og ingen overgangssummer er (med ytterst få unntak) inne i bildet.

Å utvikle toppryttere blir derfor en lite innbringende øvelse.

– Det er et stort strukturelt problem i sykkelsporten. At lag som jobber i lang tid med å utvikle unge ryttere til den største scenen ikke får noe igjen for det økonomisk, er noe sykkelsporten på øverste nivå må ta tak i for å bygge større robusthet rundt forretningsmodellen til lagene, sier Haugland.

– Er det overgangssummer som er nøkkelen?

– Overgangssummer, utdanningskompensasjon... kjært barn har mange navn. Men det burde definitivt ligge økonomiske insentiver til grunn slik at man får en solid utviklingsstruktur, fortsetter han.

– Fra hånd til munn

Leknessund blir værende i Uno-X ut 2020-sesongen, men blir altså Sunweb-rytter fra og med 1. januar 2021.

Da vil han ha vært i Uno-X i over to og et halvt år.

– Det er en svakhet i sykkelsporten. Det gjør at utviklingslag som Uno-X gjør en stor tjeneste til resten av sykkelverdenen og får litt for lite igjen for det, sier han.

Kontrakter på to år er normen i sykkelsporten.

Det mest vanlige er da at andre lag plukker opp ryttere gratis når kontrakten går ut.

En åpenbar løsning på problemet vil være å gi rytterne lengre avtaler, noe som vil gjøre det vanligere å kjøpe rytterne ut av kontrakter, slik man ser i fotballen.

Det forutsetter imidlertid at man må ha lagsponsorer som forplikter seg i mange år, og ikke bare ett eller to år om gangen. I tillegg må betalingsvilligheten være der, noe den ikke er hos de aller, aller fleste lagene.

– Forretningsmodellen i sykkelsporten er ganske dårlig! Det er ingen finansieringsmodell utover sponsorinntekter fra aktører som oss. Det gjør at lagene får mindre forutsigbarhet, mindre robusthet og mindre langsiktighet. De økonomiske modellene blir derfor svakere og mer utrygge. Det blir mer fra hånd til munn, og det blir prosjekter på ett, to eller tre år. Så skal sykkelsporten ta nye steg, så må det her bli tatt tak i, sier Haugland.

Agenter

– Er det bærekraftig for dere å utvikle ryttere når dere får null kroner igjen?

– Det er bærekraftig for oss så lenge det er forretningsmessig formålstjenlig å drive på med dette. Men vi gjør det jo ikke av veldedighet. Det er mulig at jeg griner litt for min syke mor, men jeg vet at mange av utviklingsmiljøene i Europa etterlyser en større trygghet for det arbeidet som legges ned, sier Uno-X-sjefen.

Mads Kaggestad forstår Hauglands frustrasjon, og peker også på at agentene får en uforholdsmessig stor del av kaka.

– Når agenter ofte tar opp mot ti prosent av rytteres lønn, hvorfor skal ikke noe av det komme grasroten til gode? Da kunne de ha fortsette å utvikle talenter, sier han, og fortsetter:

– Jeg tror at de kunne ha latt seg inspirere av litt mer bærekraftige modeller, som i fotball. Vi trenger en mer bærekraftig modell i sykkelsporten. Nå er man helt avhengig av sponsorer. Det vil man fremdeles være, men om de mindre lagene kunne ha fått litt «strøinntekter» fra talentene de utvikler, så tror jeg det hadde vært veldig bra.

Lik TV 2 Sporten på Facebook