Avslører heftige krangler med idrettstoppene: – Fjørtoft ble dyttet bort og skjelt ut

UENIGE MED TOPPENE: Linda Hofstad Helleland forteller i sin nye bok at hun ofte, sammen med rådgiver Jan Åge Fjørtoft, havnet på kant med WADA-toppene. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.
UENIGE MED TOPPENE: Linda Hofstad Helleland forteller i sin nye bok at hun ofte, sammen med rådgiver Jan Åge Fjørtoft, havnet på kant med WADA-toppene. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.
I boken «Ren idrett, skittent spill» forteller Linda Hofstad Helleland om en utbredt misnøye og uenighet med toppene i WADA og IOC. I Seoul i 2017 gikk det «over streken».

Helleland tapte kampen om presidentvervet i Verdens antidopingbyrå (WADA) og er ferdig som visepresident ved utgangen av 2019.

I sin nye bok «Ren idrett, skittent spill» holder hun derfor lite tilbake og vier mye plass til å beskrive de nær kontinuerlige uenighetene hun hadde med toppene i både WADA og IOC.

Spesielt én hendelse i boken vekker oppsikt.

Fjørtoft: – Du behandler henne ikke på den måten

Under en lunsjpause i et styremøte i WADA i Seoul i november 2017 blir hun fortalt at WADA-president Craig Reedie ville snakke med henne.

Tema: Bonusen til generaldirektør Olivier Niggli.

Helleland blir fortalt at hun er medlem av en komité som skal fastsette bonusen til generaldirektøren. Det var ukjent for Helleland, men, sammen med rådgiver Jan Åge Fjørtoft, blir hun med for å møte Reedie.

«Reedie holdt frem et stykke papir og ba meg om å signere. Jeg forstod ikke hva jeg skulle signere på, og jeg spurte hva som stod i dokumentet. Reedie forklarte at det handlet om bonusen til generaldirektøren. Jeg spurte hvorfor jeg skulle skrive under på det. Jeg hadde ikke lest hva som stod der, og jeg visste ikke hva som var vanlig praksis i bonussaker. Da ble Reedie irritert. Han ville vite hvorfor jeg stilte spørsmål».

Videre forteller Helleland at Reedie mente det var «uhøflig å stille spørsmål om generaldirektørens bonus,

«Jeg trengte ikke å svare for noen, kjeftet han. Ingen skulle få vite dette. Og nå ble også (Francesco) Ricci Bitti sint. De freste til meg og holdt pekefingrene sine opp i ansiktet mit.

– Gjør det! kommanderte Reedie. Han kom så nær at jeg kjente ånden hans, og det kom spytt fra munnen.

Jan Åge tok til motmæle.

– Du behandler ikke henne på den måten, sa han høyt og tydelig. Så ble Jan Åge dyttet bort, før også han ble skjelt ut.

– En av de ansatte kom gråtende bort

Helleland forteller videre at «situasjonen var ubehagelig for meg og pinlig for WADA» og beskriver episoden som «over streken».

«En av de ansatte i personalavdelingen til WADA la merke til hva som skjedde, og kom gråtende bort. Kanskje rørte det noe i henne. Jeg tok imot dokumentet, og sa jeg ville tenke meg om før jeg skrev under. Jeg gikk inn på et møterom sammen med Jan Åge og Rune (Andersen, journ. anm). Jan Åge mente jeg ikke kunne akseptere dette. Rune var mer forsonende. Det ble en livlig diskusjon oss imellom. Jeg undersøkte hvilke bonusordninger som var vanlige i organisasjoner som WADA, og etter en helhetsvurdering valgte jeg å skrive under».

Fjørtoft sier til TV 2 at episoden i Seoul ikke var like sjokkerende for ham som den kanskje er for utenforstående.

– Jeg ble ikke overrasket (over at det skjedde, journ. anm), men jeg ble overrasket over at de gjorde det på den «scenen». Det var jo foran hele verdenspressen. Jeg fikk beskjed om å komme meg bort, for dette var et møte. De definerte det som et møte bare fordi hun skulle signere et dokument hun aldri hadde sett. Vi kan ikke ha den typen prosesser, sier Fjørtoft, og fortsetter:

– Jeg hadde vært med en stund og sett hvilke metoder de brukte for å overrumple møter og holde unna dokumenter, men denne episoden er i boken fordi det var en konkret episode som flere så.

NRK har omtalt samme hendelse, og i et svar til NRK avfeier Reedie kritikken.

– Gjennom å være i denne komiteen kunne hun stille spørsmål og bidra med å sette retningslinjene. Det er bare synd hun kun møtte opp i disse møtene ved noen få anledninger. Alle avgjørelser i komiteen ble enstemmig vedtatt. Alle medlemmene var alltid til stede, bortsett fra Helleland som valgte ikke å komme i mange av disse møtene, skriver Reedie til NRK.

– Han sluttet å titulere meg som visepresident. Han sa bare Linda

Helleland forteller om en utbredt bruk av hersketeknikker i WADA-styret, der spørsmål og innsigelser ved flere anledninger skal ha blitt møtt med hånlig latter og sukking.

Forholdet til president Reedie gikk også fra vondt til verre.

«Jeg hadde lest og hørt om hvodan norske kvinner ble møtt og behandlet i politikken i 1970-årene, hvordan de ble latterliggjort og skremt av menn som ville beholde maktposisjonene for seg selv. Slik var det i WADA nå. Etter hvert prellet hersketeknikkene av på meg. Men jeg skjønte at Reedie og jeg hadde et samarbeidsproblem. Det kunne bli tunge styremøter fremover. Han hadde sluttet å titulere meg som visepresident i møtene. Han sa bare Linda. Og det var neppe fordi han så på meg som en god venn», står det i boken.

– Jeg stolte ikke på Thomas Bach

En annen som får hard medfart i boken er IOC-president Thomas Bach.

Etter en hendelse under Lahti-VM i 2017 forteller hun rett ut at hun ikke stoler på den mektige tyskeren.

«En av medarbeiderne hans kom bort og hvisket meg i øret at Bach ønsket å ha et privat møte med meg i løpet av dagen. Han nevnte ikke hva det gjaldt. Jeg svarte at jeg var i Lahti som kulturminister og for å heie på norske utøvere. Det passet ikke å møte IOC-presidenten. Bachs medarbeider ble overrasket. Han trodde først at jeg ikke mente det. Ingen pleide å avvise møter med IOC-presidenten. Men jeg kjente godt til IOCs metoder, og jeg stolte ikke på Thomas Bach. Jeg hadde ikke noe imot å treffe ham, men jeg ønsket ikke å møte ham alene og kanskje få referert noe jeg skulle ha sagt, uten at det var andre til stede for å bekrefte det jeg sa. Bach ville neppe møte meg for kaffeslabberas. Han kunne finne på å ta opp viktige saker, slik som Russland-saken, og da ville jeg være forberedt».

Videre kan man lese at Kristin Kloster Aasen, visepresident i Norges idrettsforbund (NIF) og senere IOC-medlem, argumenterte for at Helleland burde møte Bach, men møtet ble ikke noe av.

«Avvisningen min ble dårlig mottatt og utførlig diskutert da idrettstoppene samlet seg til middag. Jeg fikk vite at Thomas Bach aldri hadde opplevd noe lignende».

Lik TV 2 Sporten på Facebook