Slo laget til ødegaard 7-1:

– Hver gang vi scoret, løp jeg bort til treneren deres og skreik

Tre av landslagsgutta har fulgt hverandre siden 15-årsalderen.

17. september 2013 spilte Norges G15-landslag kamp mot Sverige i Askim. Birk Risa ble kampens store spiller med sine to mål i 2-1-seieren, men med all respekt for Odd-spilleren er det noe annet som gjør kampen verdt å huske i etterkant.

Det var første gangen Martin Ødegaard, Sander Berge og Kristoffer Vassbakk Ajer figurerte i en lagoppstilling sammen, og seks år senere er de ikke bare godt etablerte spillere i A-landslagsspillere for Norge. De er toneangivende spillere både for klubb- og landslag.

– Det er veldig få som går så tidlig til utenlandske klubber, og så blir veldig sentrale spillere der. Det har jeg aldri opplevd før. Tre på ett lag, som allerede har gjort seg så gjeldende i europeisk fotball. Det tror jeg er helt unikt, sier Harry Hansen, som trente G15-landslaget på den tida.

Usikker på én av tre
I 2013 følte de seg nesten sikre på at Martin Ødegaard kom til å lykkes. De var ganske sikre på Sander Berge også, mens det var et spørsmålstegn rundt Kristoffer Vassbakk Ajer.

– Alle oss som drev med fotball og tok ut troppene, så tidlig at Martin hadde noe spesielt ved seg. Hans måte å behandle ballen på var noe nytt, noe vi ikke hadde sett ofte i norsk fotball.

– Da Sander kom inn i systemet, var han veldig liten sammen med Martin. Men vi visste han kom til å bli stor. Jeg husker at Torgeir Lind (NFF-kollega) sa «ikke tenk på det, moren og faren hans har spilt basket, han kommer til å bli stor.» Sammen med Martin var han veldig glad i det offensive på den tiden. De ville helst ha ballen, og alt det andre var ikke like viktig.

– Kristoffer var i langt større grad en som jobbet hardt uten ball også. Han spilte midtbane på den tida, og han var god, veldig god. Men som 14-åring var han 1.85 meter høy, og vi var veldig usikre på om han kom til å bli innhentet av de andre. For det skjer veldig ofte. De små henter inn de store. Eller hadde han det naturlige talentet? sier Harry Hansen.

Kristoffer Vassbakk Ajer smiler når han får høre om usikkerheten som rådet i landslagsledelsen.

– Det Harry ikke visste var at da jeg var 1.85, skulle jeg vokse til 1.95. Jeg utviklet meg også fysisk. Men dette var noe som ble diskutert mye da jeg var yngre. Jeg var ekstremt tidlig fysisk utviklet, og hadde mine fortrinn der. Men jeg har også vært på ulike akademi og trent motorisk, og utviklet de andre ferdighetene som er vanskelig når man er fysisk stor, sier han.

– Det er mange spillere som er fysisk tidlig utviklet i Norge, som bøtter inn mål i ung alder, og plutselig tenker at de er et kjempetalent som kommer til å gli gjennom det meste av fotballhverdagen. Men jeg var klar over at jeg hadde noen fortrinn fordi jeg var tidlig utviklet, og det gjorde at jeg tok steget opp og spilte med folk som var 2-3 år eldre. Der kunne jeg ikke bare utnytte fysikken min, da var det ikke noe fortrinn lenger, forklarer Vassbakk Ajer.

Bakkeløp etter vraking
Både han, Berge og Ødegaard er født i 1998. Ved en anledning ble seks spillere fra den årgangen tatt ut på samling et nivå over, der Harry Hansen og Christer Basma var trenere.

Martin Ødegaard og Sander Berge var begge blant de seks. Kristoffer Vassbakk Ajer kan uten problemer ramse opp de fire andre også, for han husker den enorme skuffelsen over å bli utelatt like godt i dag.

– Det var sommer, jeg var på hytta og jeg så uttaket. Da gikk jeg bare ut og løp opp og ned en lang bakke i en halvtimes tid, det var helt galskap. Pappa kom ut etter femten minutter, jeg trodde han kom for å dra meg inn, men han var like frustrert og begynte å løpe selv. Så til slutt ble vi begge dratt inn av min mor. Det er sånne øyeblikk man husker, som virkelig kan sette deg ut av spill, men som motiverte meg ekstremt til å trene enda hardere, sier Rælingen-gutten.

Ikke lenge var det eliteturnering i Trondheim. Vassbakk Ajer spilte for Lillestrøm, Martin Ødegaard for Strømsgodset. På tribunen bak trenerbenkene satt landslagsledelsen som ikke hadde tatt ham ut.

– Vi slo vel Martin og Godset 7-1, tror jeg. Hver gang vi scoret løp jeg bort til treneren deres og skreik foran ham. Godset stilte med 6-7 landslagsspillere, og vi hadde ingen. Likevel spilte vi dem av banen. Jeg var så utrolig gira og ville vise at et par spillere fra LSK burde ha vært med i den landslagstroppen. Det er en av kampene jeg virkelig husker fra barndommen, sier han.

– Hva sa landslagsledelsen?

– Harry kom bort rett før jeg gikk på bussen etter kampen, og sa at jeg kom til å bli tatt ut hvis det ble noen forfall. Men det ble det ikke, smiler han.

Busy bastard
Harry Hansen sier at de raskt oppdaget at Vassbakk Ajer hadde en mentalitet utenom det vanlige.

– Han hadde det som skulle til for å jobbe steinhardt. Han var førstemann til å komme på trening. Jeg husker en gang han ikke skulle spille fra start. Det handlet ikke om at han ikke var god nok, men da kampen var slutt, gikk han og hentet seg kjegler, fikk med seg et par andre, og så var det å springe og jobbe steinhardt på eget initiativ, sier han.

Den innstillingen sørget for øvrig for å gi Vassbakk Ajer tilnavnet «busy bastard» i Celtic...

– Jeg har alltid vært skudd sammen sånn, at jeg gjør det lille ekstra som gjør at jeg føler meg bedre om kvelden når jeg legger meg, sier han.

Han er stolt og glad over at både han, Berge og Ødegaard i så ung alder er blitt etablerte A-landslagsspillere.

– Vi kjenner hverandre i tykt og tynt. Vi vet hva vi har vært gjennom på aldersbestemte landslag, hvilke skader og utfordringer som har dukket opp underveis, og hvilke oppturer vi har delt sammen. Så det blir selvfølgelig et vanvittig bra samhold når så mange unge spillere kommer opp fra samme generasjon, sier han.

Ødegaard tror også de profitterer på en så inngående kjennskap til hverandre.

– Det var utrolig kult på G15-landslaget og jeg husker perioden godt. Vi koste oss på samling og hadde det gøy. At tre av oss er her nå er ganske spesielt. Vi drar med oss det at vi har spilt mye sammen, jeg tror det er gunstig.

Sander Berge sier han var en litt annen spillertype på den tiden.

– Før i tida hadde jeg litt mer tyngdepunktet til Martin. Jeg spilte av og til i nummer 10-rollen, og var mer offensiv enn defensiv spiller den gangen. Jeg husker godt at Harry (Hansen) var litt misfornøyd med mine skyv i midtbaneleddet den gangen, he-he. Jeg lærte mye, sier han.

– Eksepsjonelle
Etter dobbeltlandskampen mot Sverige i september 2013 var det tre navn som utmerket seg spesielt i boka til Harry Hansen.

– De var kommet litt lenger enn de andre. Det ene navnet var Martin, de to andre var John Hou Sæter og keeper Christian Kjetil Haug, som gikk til akademiet til Manchester City, sier han.

Fra en annen landskamp, da Ødegaard var flyttet opp mens Berge og Vassbakk Ajer fortsatt fulgte egen årsklasse, finner han noen gamle notater på datamaskinen sin.

– Her har jeg skrevet om Kristoffer: Stor autoritet i stilen, duellsterk, slepen. Utfordringer: bli enda mer sjef, forflytninger og ta hurtigere valg under tidspress.

– Og hva har du skrevet om Sander?

– Anvendelig, slepen teknikk, godt overblikk. Spennende type, best sentralt. Av svakheter har jeg notert, for på den tida begynte han å vokse en del: tempo. Han kunne være litt seig i draget. Men da vi hadde løpstester, viste jo tidene noe annet. Med de steglengdene Sander hadde var han rask, selv om han ikke så slik ut.

– Hva overrasker deg mest i dag?

– Det er overraskende hvor utrolig gode de er blitt. Den største grunnen er dem selv, de har gjort noen veldig gode valg underveis og gått fra barnestjerner til voksenstjerner. Det som overhodet ikke overrasker meg, er deres kjærlighet til fotball. Alle tre har hatt et sånt eierforhold til egen utvikling. Martin har stått i timesvis, og Sander og Kristoffer akkurat det samme. De har både hatt talentet, og trent steinhardt, sier han.

På lørdag kan alle tre være i startoppstillingen mot Spania foran et fullsatt Ullevaal. For at sjansene for å bli blant de to beste i gruppa skal være gode, er egentlig bare seier godt nok.

Om det ikke skulle gå, ser Nations League-playoff i mars ut som Norges beste mulighet til å nå EM i 2020.

Vassbakk Ajer føler seg uansett trygg på at den lange mesterskapstørken snart er over.

– Jeg har kjempetro på det. Jeg ser på det som et stort nederlag om man skulle legge opp uten å ha spilt i et par, tre, fire mesterskap. Det er en utrolig stor målsetting har jeg satt meg, sier han.

Lik TV 2 Sporten på Facebook