#

2SITERT

Rittet mot solen markerer den virkelige starten på sesongen 2019

Mitchelton-Scott's Team Simon Yates of Great Britain, red shirt leader, before crossing the finish line at the end of the 15th stage between Ribera de Arriba and Lagos de Covadonga, 178,2 kilometers (110,72miles), of the Spanish Vuelta cycling race that finishes in Lagos de Covadonga, northern Spain, Sunday, Sept. 9, 2018. (AP Photo/Alvaro Barrientos)
Mitchelton-Scott's Team Simon Yates of Great Britain, red shirt leader, before crossing the finish line at the end of the 15th stage between Ribera de Arriba and Lagos de Covadonga, 178,2 kilometers (110,72miles), of the Spanish Vuelta cycling race that finishes in Lagos de Covadonga, northern Spain, Sunday, Sept. 9, 2018. (AP Photo/Alvaro Barrientos) Foto: Alvaro Barrientos
Johan Kaggestad går gjennom Paris-Nice og etapperittets største favoritter.

Søndag kl. 13.00: Se Paris-Nice på TV 2 og Sumo!

«Rittet mot solen» kalles Paris-Nice. Et av de store etapperittene i sykkelsesongen, som søndag starter i utkanten av Paris i sin 77. utgave.

For meg er det den virkelige starten på sesongen, selv om mange av rytterne har konkurrert siden siste halvdel av januar.

Tradisjonen tro starter det i nærheten av Paris, hvor det ofte er kaldt og sen-vinterlig på denne tiden. Stort sett er det strake veien sørover til målgang i Nice. Der det normalt er varm og god vår. Og solen varmer på en annen måte enn i Paris. Ikke bare jakter rytterne solen, men den sørlige delen av Frankrike kan nå vise mimosa i full blomstring.

Jeg kom hjem fra Sør-Frankrike for drøyt én uke siden. Nydelig vær, mellom 20 og 25 lune grader, godt å sykle, og den vakre gule mimosaen skapte en vakker ramme. Noe som burde inspirere rytterne? Eneste ulempen med den sørlige delen av åttedagersrittet, er at de desidert hardeste etappene kommer mot slutten, med den ene klatringen følgende den andre. Intenst som bare det, ikke minst kampen mellom de beste, der den ene hjelperytteren etter den andre forbrukes og stiger inn i «feiebilen».

Marginen mellom de to første sammenlagt de tre siste utgavene har totalt vært ti sekunder. I fjor vant Marc Soler med fire sekunder på den senere Vuelta-vinner, Simon Yates. Året før enda tettere med kun to sekunder mellom Sergio Henao og Alberto Contador. Spanjolen var også veldig nær triumf i 2016, men da var regjerende Tour de France-vinner, Geraint Thomas, de nødvendige fire sekunder raskere.

Jeg tror det er stor sannsynlighet for en tilsvarende dramatikk i år. I fjor ble det hele avgjort på den korte intense siste etappen med start og mål i Nice – kun 110 kilometer som i fjor. Angrepene kom tett som hagl for å detronisere Yates i den gule ledertrøya. Omar Fraile kom seg løs, etter hvert kom David De La Cruz, unge Marc Soler og Gorka Izagirre seg opp. En spansk kvartett jagende i front, og tre holdt unna, De La Cruz vant etappen foran Fraile med Soler tre sekunder bak. Nye 35 sekunder gikk før gruppa med Yates kom inn, og takket være bonus-sekundene ble den sjette spanske suksessen en realitet. Spennende som bare det, og Christian og jeg satt ytterst på stolene våre i finalen og holdt styr på avstand og sekunder. Det er jo slik det skal være, kamp til streken.

Mange av sykkelsportens store navn har vunnet, av de fire med fem Tour-seire har Jacques Anquetil vunnet fem ganger, Eddy Merckx fire og Miguel Indurain to. Kun Bernard Hinault av kvartetten lyktes aldri, det ble med en annen plass bak Gerrie Knetemann i 1974. Kongen av rittet er Sean Kelly med sju triumfer på «stripe» (1982-1988). Listen over ryttere som har lyktes viser at rittet har stor prestisje.

Drama og tragedier har også preget rittet. Verst i 2003 da russeren Andrei Kivilev mistet livet etter velt til Saint-Etienne. Med hodet først i asfalten, ebbet livet ut for unggutten. Uten hjelm, som førte til hjelmpåbud også for profesjonelle syklister.

Hva med årets rute? De tre første etappene er forholdsvis lette, men det har skjedd dramatikk på lignende etapper i rittet tidligere. Ikke minst de åpne slettene i Loire-området er utsatt for sterke vinder på denne tiden, som kan sprenge feltet. Det gamle CSC-laget var eksperter på å skape kaos i sidevinden, og Jens Voigt en mester som regissør.

Men, den virkelige kampen om den gule trøya starter på fjerde etappe, der Massif Central er arenaen. Med, variert terreng og bakkespurt opp til Pelussin. Den neste utfordringen er en 25.5 kilometer tempoetappe i Rhone-dalen. Noe lettere enn fjorårets tempo i Saint-Etienne. Så blir det stadig mer krevende. Den sjette etappen er ikke av de verste, dog kupert, og i et område der den lokale mistral-vinden kan forstyrre.

Nest siste etappe har nyvinningen Col de Turini som avslutning, med 14.9 kilometer klatring og 7,3 prosent gjennomsnittlig stigning. 1097 høydemeter skal forseres på en av de vakreste fjellveier i Europa. Mål på over 1600 meter over havet, da kommer det å svi i lår og lunger. Tour de France har hatt målgang her tre ganger, senest i 1973. Men, mest kjent er bakken fra Rally Monte Carlo. Som ofte har hatt nattetappe opp fjellsiden. «De lange knivers natt» har etappen vært kalt. Et rally, som legendariske Greta Molander vant de første årene. Rallyet startet på forskjellige steder i Europa den gangen, og Oslo var et av startpunktene. Nærmere bestemt utenfor det gamle KNA-hotellet tvers over gata for Oslo Handelsgymnasium. Store menneskemasser samlet seg for å se bilene og førerne.

Og så avsluttes det hele med fjorårets siste etappe, kort og intenst med hele seks kategoriserte stigninger, med den mest kjent - Col d'Eze - som den nest siste.

Flere av verdens beste sammenlagtryttere vil slåss om triumfen. Vidunderbarnet Egan Bernal (Sky) er sentral vinnerkandidat. For meg er den største Simon Yates. Me, fjorårsvinner Marc Soler kommer tilbake, nå med Nairo Quintana ved sin side. Romain Bardet leder sterke franskmenn. Brødrene Ion og Gorka Izagirre kjører godt i Paris-Nice.

Colombia har ikke bare Bernal og Quintana, men også Miguel Angel Lopez, Rigoberto Uran, Daniel Felipe Martinez, Esteban Chaves og Sergio Henao, som alle er dyktige nok til pallplasser. Kanskje på tide at Fabio Aru viser form, og newzealenderen George Bennett i det halv-norske Jumbo-Visma bli spennende å følge på reisen. Følg også med Wilco Kelderman, nederlenderen i Sunweb. Og en av mine favoritter i internasjonal sykkelsport: Michal Kwiatkowski.

Spurterne får sine sjanse på de første etappene. Alexander Kristoff møter hard konkurranse mot flere av verdens beste raske menn, som Magnus Cort Nielsen, Sonny Colbrelli, Sam Bennett, Christophe Laporte, Fabio Jakobsen (helten fra Grimstad i Tour des Fjords), Niccolo Bonifazio, Arnuad Demare, Caleb Ewan, Andre Greipel, Mark Cavendish, Dylan Groenewegen og John Degenkolb. Ennå er ikke alle deltagere klare, men de som per i dag står på startlista er sterke nok. Det er nok å glede seg til!

Edvald Boasson Hagen er klar til start, sikkert i bedre forfatning enn i rittene sist helg i Belgia. Nå slipper sykdommen taket. Men hvor lurt var det å starte i helgens ritt? Uten å være godt nok restituert. Toppidrett dreier seg om marginer. Det er alltid lurt å vente noen dager ekstra, for å være godt nok forberedt til viktige oppgaver. Og Paris-Nice er et viktig ritt. Dylan Groenewegen er nok av de aller beste spurterne, og Amund Grøndahl Jansen er der for å bringe ham i posisjon, noe han er god til.

Men, først og fremst vil veien mot solen og mimosaen by på spennende og intensiv toppidrett. Velkommen sammen med Christian og meg selv til spennende timer på TV 2s hovedkanal. Da er vi virkelig i gang, og jeg gleder meg – veldig! Vær klar over det!​

Lik TV 2 Sporten på Facebook