Netherlands' players celebrate after defeating Romania during the Euro 2018 European Women's Handball Championship Group 2 main round match between The Netherlands and Romania at the Jean Weille sport hall in Nancy on December 9, 2018 (Photo by JEAN-CHRISTOPHE VERHAEGEN / AFP)
Netherlands' players celebrate after defeating Romania during the Euro 2018 European Women's Handball Championship Group 2 main round match between The Netherlands and Romania at the Jean Weille sport hall in Nancy on December 9, 2018 (Photo by JEAN-CHRISTOPHE VERHAEGEN / AFP) Foto: Jean-christophe Verhaegen

Historien om en trener med en drøm om å klare det umulige

En manns gale drøm løftet Nederland fra håndballens skyggedal til verdenstoppen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

De siste årene har Nederland vært et av de sikreste kortene i medaljekampen i mesterskap. Men det er egentlig mot alle odds.

Skrur en tiden tilbake til 1980- og 90-tallet, så var det å møte Nederlands håndballkvinner i landskamp som å møte Malta i fotball. Det var en sikker seier. Håndball var ikke Nederlands greie.

Men dette er historien om en trener med en drøm om å klare det umulige. Han måtte bare få Det nederlandske håndballforbundet til å tro på drømmen sin.

Ungdomslandslagstrener Bert Bouwer hadde med interesse sett hvordan volleyballforbundet hadde startet et akademi, der de tok de største talentene ut av klubbmiljøene sine og lot dem trene med landslaget året rundt. Dette førte etter hvert landslaget opp i verdenstoppen, og i 1996 ble de olympiske mestere i Atlanta.

Bouwer mente dette var overførbart til håndball, og at han i 1996 hadde en gyllen generasjon som kunne ta Nederland til verdenstoppen dersom de fikk de rammene de trengte.

Håndballforbundet var skeptisk, men en mann var det ikke. Ton van Born var en mangemillionær med et stort håndballhjerte. Han hadde tidligere vært både hovedsponsor for Det nederlandske håndballforbundet og han hadde sittet i styret. Han var også blitt en god venn av Bouwer, og trodde på ideen.

Han valgte å finansiere prosjektet av egen lomme. «Oranjeplan» var født.

I 1996 la de en fireårsplan frem mot OL i Sydney i 2000. Første mål var å markere seg i EM på hjemmebane i 1998, før suksess i VM i Norge året etter skulle sørge for deltakelse i OL.

Det gikk ikke helt som de hadde ønsket. EM ble ingen suksess. Van Born prøvde å vekke håndballinteressen hos nederlenderne ved å kjøpe opp billetter og dele dem ut gratis, men fem tap var ikke det de hadde sett for seg. Heller ikke i VM i Norge nådde de målet sitt, men selv om man ikke lyktes med å kvalifisere seg til OL, så fikk de nederlandske jentene vist hva som bodde i dem da de slo Norge, som senere ble verdensmestere.

Men uten OL-deltakelse, så måtte de tenke annerledes, og da var det en samtale med danskenes landslagssjef Jan Pytlick som fikk Bouwer og van Born til å sette del to ut i live.

Pytlick mente at de nederlandske spillerne trengte bedre matching. De trente over 20 timer i uken på akademiet, men de spilte ikke nok kamper på høyt nok nivå. Den danske landslagssjefen foreslo for Bouwer at han fikk plassert spillerne ut i bedre ligaer, og på den tiden var den danske ligaen best i verden.

Van Born tilbød spillerne kontrakter med firmaet sitt Datateam. På den måten garanterte han dem lønn slik at de kunne være heltidsspillere. Sammen med Bouwer gikk de så i dialog med ulike klubber for å finne noen som var villige til å hente inn en flokk med nederlendere.

Danske GOG Gudme skulle bli pionerene i prosjektet. De slet i den danske ligaen og trengte forsterkninger. Van Born sørget for at danskene ikke hadde noen økonomisk risiko. De skulle bare rydde plass i spillertroppen sin til fire nederlendere.

Olga Assink, Natasja Burgers, Saskia Mulders og Monique Feijen tok klubben fra Fyn med storm. De trente mye mer og bedre enn danskene og holdningene deres var helt andre enn hva man var vant med fra håndballspillere.

Ikke bare viste de seg å holde nivået. De løftet GOG som lag. Og europeiske toppklubber fikk øynene opp for de nederlandske jentene.

Det tok lenger tid å nå verdenstoppen enn Bouwer og van Born hadde planlagt, og de to fikk ikke være en del av det da de oransje i 2005 for første gang spiste kirsebær med de store. Sjors Röttger var trener da Nederland ble nummer fem i VM i St. Petersburg, men det var stort sett med Bouwers jenter på laget.

Men håndballakademiet deres overlevde, og har fortsatt å få frem spillere i verdensklasse. Spillere som har tatt steget ut i europeiske storklubber.

Og det er ikke tilfeldig at det er 1992/93-generasjonen som nå viser vei. Jentene som vokste opp med landslaget som gjorde håndball kjent for nederlendere flest. De som var seks-sju år under gjennombruddet i 1999, og fikk lyst til å prøve håndball. Som senere ble samlet på håndballakademiet for å få den rette håndballutdannelsen.

I 2010 tok denne gjengen bronse i junior-VM. Lois Abbingh, Estavana Polman, Tess Wester, Angela Malestein og Lynn Knippenborg var alle med på det laget, og er med i årets EM-tropp. Året etter tok de sølv i junior-EM på hjemmebane.

I 2015 tok de steget inn på den store scenen da de tok VM-sølv. Året etter fulgte de opp med sølv i EM, før det ble VM-bronse i fjor. Felles for de tre medaljene er at det var Norge som knuste gulldrømmen deres. I finalene i 2015 og -16, og i semifinalen i fjor, så var det Norge som ble for gode.

Kanskje kan dette være mesterskapet der Bert Bouwers store drøm om nederlandske gulljenter blir virkelig.