#

2SITERT

Hvem har lyst til å rekke opp hånda og si: «Jeg tåler ikke dette kjøret»?

TV 2s håndballekspert Gro Hammerseng-Edin skriver om belastningen på norsk etoppspillere i håndball.
TV 2s håndballekspert Gro Hammerseng-Edin skriver om belastningen på norsk etoppspillere i håndball. Foto: Ruud, Vidar
Alarmen går for Gro Hammerseng-Edin, som frykter overbelastning hos norske toppspillere i håndball.

De norske håndballjentenes seier i Møbelringen Cup ble overskygget av en skade på Amanda Kurtovic, som ble båret ut i garderoben mot slutten i siste kamp.

Stine Bredal Oftedal satt på benken på grunn av en kjenning i hamstring. Katrine Lunde skulle starte kampen, men ble spart etter en episode under oppvarming som beskrives som en svikt i ankelen. Thea Mørk gikk av banen underveis i kampen. En reaksjon i hamstring, sier hun. Søster Nora Mørk er ute med ny skade før hun en gang rakk å bli kampklar etter rekonstruksjon av korsbåndet.

Linn Jørum Sulland bruker mye tid og energi på å holde sitt kne i sjakk for å kunne tåle belastningen. Mitt inntrykk er at det har vært tilfellet i klubbsammenheng de siste par åra. Nå er landslagsdrakten på igjen. Belastningen øker. Med skade på Kurtovic kan det fort bli stort trykk på Sulland.

Det er få dager til EM starter.

Alarmen uler hos meg. Det handler ikke om Norges gullsjanser. I mine øyne er de fortsatt favoritter sammen med Frankrike. Alarmen går fordi jeg opplever at den totale belastningen på disse spillerene over tid er for stor.

Noen få klarer å håndtere det, men ikke særlig mange. Det koster å være verdens beste. Jeg er klar over at det ikke finnes en enkel løsning her, spesielt siden det trolig ikke er aktuelt for verken ledere, spillere, trenere å senke ambisjonene. Verken på klubb eller landslagsnivå. Debatten må reises. Hvordan finne løsninger for å sørge for at det er en forsvarlig totalmengde over tid? Både når de står midt i det, og hvordan sikre at flest mulig går ut av håndball-karrieren med helsa i behold? Det er vårt ansvar, altså oss rundt utøverne, og ikke minst et ledelsesansvar å sørge for at dette blir satt på agendaen. Vi må finne bedre løsninger. Vi kan ikke vente på at spillerne skal begynne å klage. De kommer trolig ikke til å gjøre det. For norske håndballjenter klager ikke. De/vi er godt oppdratt. Vi trener (kanskje?) mest i verden og er stolte av det. Det er varemerket. Hvem tør å røre ved det?

Vi har store forbilder i Veronica Kristiansen og Heidi Løke som tåler enormt med trening og belastning. Lista ligger der.

Hvem har lyst til å rekke opp hånda og si: «Jeg tåler ikke dette kjøret. Det er for tøft»?

Jeg vil tippe at de aller fleste har lyst til å spille på de beste lagene og være på landslaget. Ytterst få vil risikere plassen sin ved å innrømme at de ikke takler mengden. Det er slett ikke sikkert det ville få konsekvenser å si det, men i hodet på spillerne er tvilen ofte sterk nok, da er det bedre å la være. De få som er helt sikre på plassen sin vil muligens være i stand til å si noe, men selv for disse spillerne kan det være vanskelig. Jeg vet det. Jeg har vært en av dem.

Enkelte blir tvunget til å gi seg lenge før de er forsynt. Andre gjennomgår operasjon etter operasjon for å kunne være i stand til å fortsette. Du har også de som ikke klarer å slutte i tide, som kjemper videre til det ikke er noen reelle alternativer igjen. De som ender opp med å betale en enormt høy pris etter at de har lagt opp. Med knær, hofter, skuldre eller annet som er slitt ut slik at det blir vanskelig å sove, jobbe, fungere godt.

Jeg bestemte selv når jeg la opp og kunne spille til jeg var 37. Så er jo spørsmålet om jeg burde ha gjort det. Det vil tiden vise. Like fullt, jeg har hatt nok skader til å kunne mene noe om temaet.

Jeg vet ikke om det var særlig mye bedre før, det jeg vet er at det spilles flere kamper og at det trenes mer nå.

Jeg har behov for å uttrykke at jeg synes det bør tas på alvor at spillere/utøvere som er lidenskapelig opptatt av idretten sin ofte mister evnen til å tenke fornuftig i forhold til belastning/skader. Dette gjelder selvsagt ikke alle. Denne teksten tar for seg den delen som tidvis underrapporterer eller for eksempel ignorerer skadene sine. Men også de som ikke blir tatt på alvor.

Min påstand er at det litt for ofte er opp til spilleren å «kjenne etter selv» om det er en god ide å spille/trene.

Beslutningen blir overlatt til spilleren. Hvilket jeg mesteparten av tiden har satt pris på. Som aktiv utøver. Jeg er ikke så sikker på at det bør fortsette å være slik i praksis.

Jeg forstår selvfølgelig at det kun er utøveren som kjenner smerten og som kan uttale seg om den. Det er ikke alltid det blir sagt noe. Det er et problem.

Jeg er ikke ute etter å «ta noen». Det er gode rutiner og velfungerende praksis noen steder. På landslaget har de et sterkt helseteam med god kompetanse.

Like fullt ønsker jeg å belyse utfordringen som etter mitt syn også er relevant for dem. Jeg har tenkt på dette en stund. Helgens jobbing som håndballekspert trigget meg til å ta pennen fatt.

I en del klubber er det slik at ressursene ikke er store nok til å sikre en tilfredsstillende helse/skadeoppfølging. Det påvirker på sin måte at både trener og spiller får ansvar for avgjørelser de egentlig ikke er godt nok rusta til å skulle ta stilling til i en del tilfeller. Da er det lett å la seg styre av følelser og at det feks. er snakk om viktig kamp.

Har du hatt vondt lenge nok, så mister du også gradvis evnen til å bedømme hvor vondt du egentlig har.
Gro Hammerseng-Edin

Min personlige erfaring er at jeg i mange tilfeller hadde vondt, men at jeg på samme tid hadde et så sterkt ønske om å spille at sistnevnte ble det som fikk veie tyngst. Har du hatt vondt lenge nok, så mister du også gradvis evnen til å bedømme hvor vondt du egentlig har. Det er i tillegg flere andre faktorer som spiller inn når en spiller er skadet. Jeg har allerede vært inne på at man er villig til å ofre mye når man virkelig elsker sporten sin. Du tenker ikke alltid så mye over konsekvensene på lengre sikt. I det minste ikke uten at noen serverer det brutalt og kontant rett i fleisen på deg. Tydelig! Og selv da kan jeg si at jeg ved enkelte tilfeller har valgt å spille.

Suget etter å spille, det å være en del av gjengen, anerkjennelsen/tilbakemeldingene som følger med en toppidrettskarriere, frykten for å bli hengende etter, eller ikke å bli uttatt. Alle disse tingene var med på å påvirke at jeg definitivt mistet hodet gjentatte ganger, samt at flere andre spillere vil gjøre det samme. Igjen og igjen.

Jeg utvikla etter hvert også en helt spesiell stolthet over at jeg var en som tålte mye. En som klaget lite. Jeg ble anerkjent for denne egenskapen. Fikk positiv oppmerksomhet. Den ble jeg delvis avhengig av også. Jeg syntes at det var kult at det kjennetegnet meg. Ville leve opp til det å se respekten i øynene til de rundt meg.

Jeg setter virkelig pris på evnen til å være en «stayer», jeg klager ikke særlig mye. Det er jeg takknemlig for at jeg har fått med meg hjemmefra. Jeg vil bare advare om at det er en hårfin balansegang mellom det å tåle noen trøkker og det å bikke over til noe som ikke er fullt så positivt i håndballsammenheng, nemlig å tyne kroppen så hardt at det vil forhindre deg i å ha en kropp du kan bruke godt resten av livet.

Min funker ganske bra, vil jeg si, men det ville være løgn å påstå at jeg ikke har en del slitasje med meg i bagasjen.

Jeg kan løpe, sykle, trene styrke, leke med barna mine, hoppe og klatre. Hofteproblemene mine tror jeg oppriktig jeg ville ha fått uavhengig av sporten, men jeg aner ikke om det er blitt verre av det. Det får jeg aldri svar på.

Uansett, det er ikke jeg som er viktig i denne sammenheng. Det er alle de som fortsatt er aktive og midt i karrieren. Alt fra de unge fremadstormende til de som skal representere Norge i EM. Jeg vil at de som er rundt dem skal være klar over at dette er virkeligheten. Denne lidenskapen som kan bli til en slags «galskap» til tider. For noen. Og da vil jeg oppfordre både trenere, klubbledere, helseteam og alle andre som har et ansvar for utøvernes ve og vel til å sikre gode rutiner, god oppfølging og fornuftig «bruk» av spillere. Bidra til å skape en kultur hvor det er uproft ikke å si i fra om skader, samt ta pauser når det er det eneste rette å gjøre.

Gjerne jobbe med bevisstgjøring hos alle involverte. Synliggjør for spilleren at det er rom for og ikke minst forventninger til at det varsles når man er tom for krefter eller har smerter. Kanskje må fysio og leger tettere på. Bygge tillitsforhold så man vet hva slags spiller man har med å gjøre og man er i posisjon til å få sannheten når man spør. Ikke minst bør det enkelte ganger ikke stilles spørsmål eller åpne opp for at det finnes alternativer. Ta avgjørelsen for oss når det er tydelig at det smarte valget er å sitte på sidelinjen.

Jeg har vært så heldig å få oppleve å jobbe med fysioterapeuter som virkelig har hjulpet meg med å ta viktige grep i perioder av karrieren min. Spesielt en. Det er gull verdt. Husk det om du står i denne jobben nå! Når det kjennes som om du må være «på» hele tiden. Du er kanskje den viktigste årsaken til at utøvere kan komme helskinnet gjennom den belastningen det faktisk er å bedrive toppidrett.

Trenere ser utøveren i trening daglig. De er klar over programmet/mengden av belastning. Jeg tipper de en gang i mellom vet når det er lurt å følge litt ekstra med? Er dere usikre, så spør. Eller ta grep. Ta kampen for spillerne når antall treningstimer, kamper, reisedøgn, mesterskap, sponsoppdrag, mediatrykk osv. blir for mye over tid. Det kan det bli i blant.

Min erfaring er at spillere som vil noe med idretten sin og som er en del av en god kultur sjelden er late. Det kan av og til virke som om for mange frykter at det ikke trenes nok. Jeg har ikke godt nok grunnlag til å kunne påstå at «alle» trener nok. Det gjør trolig ikke alle, men mange gjør, og akkurat i dette tilfellet er det disse jeg er opptatt av. Hva med å trene best i stedet for å fokusere på å trene mest?

Jeg har snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke var noen god rollemodell for medspillerne mine de siste årene. Jeg trente så og si alle håndballøktene, ba ikke om pause eller mindre belasting pga smerter i kroppen eller skavankene jeg hadde. Tok voltaren rett før trening og kamp og beit tennene sammen. Elsket å spille, ville gå foran, men var slik jeg ser det nå med på å skape et miljø hvor det var helt greit å spille med smerter og skader. Tok smertestillende «hele tiden» og det så jeg andre gjøre også. Alle gjør jo ikke det, men jeg våger meg ut i å påstå at dette har blitt mer og mer vanlig.

Treneren lener seg gjerne på legen, fysioterapeuten og spillerens beslutninger og uttalelser. De er likevel ikke fritatt for ansvar i denne sammenheng, for innerst inne vet de også at det i perioder er slik at spillere kjemper om plass i startoppstillingen, uttak til landslag/mesterskap o.l. De vet at det er spillere som er villige til å spille med alvorlige skader så fremt det er mulig å gjennomføre. Med adrenalin i kroppen og litt smertestillende er det utrolig hva som går.

Jeg er typen som alltid har vært opptatt av laget. Hvis jeg opplever at det er viktig for laget at jeg spiller, da går laget foran det meste. Og når du vet at veldig mange av de andre også spiller med skader «vondter» så er det lett å tenke at da burde jeg også ofre meg. Det blir fort en ond sirkel.

Med adrenalin i kroppen og litt smertestillende er det utrolig hva som går.
Gro Hammerseng-Edin

Jeg vet godt at vi har hele spekteret av spillere, det er noen som er svært forsiktige med seg selv og egen kropp, vi har de som er midt i, de som trolig har funnet den balansen som er den klokeste, og så er det ytterpunktet med undertegnede og gjengen som ikke vil stoppe om det så står en panservogn rett foran fjeset ditt med blinkende fareskilt på taket som forsøker å bremse deg.

Belastningen på de beste spillerne øker og øker. Folk står ikke i kø for å ta ansvar for at det står litt for mye på agendaen for en toppspiller i dag. Verken når det gjelder de helt unge eller de mer erfarne spillerne. «Alle vil ha» og det går kun ut over spillerne i det lange løp. Jeg skal ikke utlevere enkeltspilleres uttalelser her, men jeg vet om flere spillere som har uttrykt at de på sett og vis blir lettet når de får en skade slik at det er rom for en pause. En gyldig grunn for å få et avbrekk, en pause fra karusellen. Og jeg snakker om spillere som er helt i toppsjiktet.

De samme spillerne har også for lengst innsett at det ikke er mulig for dem å henge med i mengden av trening, kamper uten å ha en del smerter og kjenne seg utslitt i store perioder. Det er så gøy å spille at det er verdt det. Ikke minst har man lite trua på at kravene til toppspillerne vil senkes og at den årlige totalbelastningen vil reduseres, så man innfinner seg med at det er sånn det er å være med på topp. Og det kan hende det er det? At det skal fortsette å være det. Det er kanskje for få synlige tilfeller av at det har gått helt galt?

De som har ødelagt kroppen sin tenker kanskje at de får takke seg selv som ikke var gode nok til å si stopp i tide.

Lik TV 2 Sporten på Facebook