Ruka, Finland 20181124.
Maiken Caspersen Falla etterfinaler sprint  i Ruka.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Ruka, Finland 20181124. Maiken Caspersen Falla etterfinaler sprint i Ruka. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Foto: Pedersen, Terje

Nå haster det, Norges Skiforbund!

Norge er i ferd med å havne i bakleksa når det gjelder langrennssprint for kvinner. Nå haster det for Norges Skiforbund å ta grep.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Sett med norske øyne var det egentlig mye å glede seg over denne «sprintlørdagen», der det ble arrangert sprint både i verdenscupen i Kuusamo og under norgescupen på Gålå.

Mye å glede seg over

Petter Northug stjal overskriftene da han viste prov på gammel storhet og gikk inn til andreplass bak Håvard Solås Taugbøl i herrenes sprint på Gålå. Verdenscup på Lillehammer blir det imidlertid neppe, da Northug etter 25. plass i prologen viste at han fortsatt har et stykke å gå på formmessig før han er sterk nok til å avansere fra prologen i møte med verdens beste langrennssprintere.

Blant kvinnene knuste stjerneskuddet Kristine Stavås Skistad den hjemmeværende eliten, og vant finalen med hele tre sekunder ned til Amalie Håkonsen Ous og Kathrine Harsem på de neste plassene.

Gjennom heatene så det nærmest ut som hun lekte med de langt eldre konkurrentene, til tross for at jenta fortsatt er juniorløper. Med det viste hun at det er håp for fremtiden, selv om nå-situasjonen er alt annet enn lystig for norsk kvinnesprint.

I Kuusamo så man et norsk herrelag stikke av med andre-, tredje, fjerde- og sjetteplass. Det kunne tilsynelatende gått enda bedre, og forhåpentligvis venter i fremtiden seiersvante Johannes Høsflot Klæbo med feiringen til han har krysset målstreken. Sprintgutta viste uansett at Norge fortsatt har verdens sterkeste klassiske sprintlag, og forhåpentligvis har de tatt de nødvendige stegene også i skøytesprint.

Nedtur for damene

Blant damene var det imidlertid langt mellom jubelscenene. Prikken over i-en kom da to andre svenske jenter passerte Maiken Caspersen Falla rett før mål og skjøv henne ned til fjerdeplass, til tross for at erkerivalen Stina Nilsson falt for eget grep i siste sving.

Maiken Caspersen Falla fortjener egentlig ikke noe annet enn ros, for siden 2013 har hun totalt sett vært verdens beste kvinnelige langrennssprinter. Hun kan se tilbake på individuelle OL- og VM-gull, stafettgull i både sprint og distanse, en rekke verdenscupseiere og flere sammenlagtseiere i sprintcupen. I samme periode har hun også båret ansvaret for norsk kvinnesprint på sine skuldre, og til stadighet etterspurt mer tilrettelagt satsing. Nå haster det for Skiforbundet å høre på sprintdronningen.

I lørdagens sprint i Kuusamo så Falla til tider utilpass ut, og jeg tror manglende matching og lite sprinttrening kan være noe av grunnen til dette. Opp den avgjørende springbakken havnet hun bak Stina Nilsson i både semifinalen og finalen, og da Nilsson lærte av semifinalen og stengte døra da det gjaldt som mest havnet Falla bakpå. Gjennom siste sving og inn på oppløpet mistet det norske håpet all fart, og inn mot målstreken var både russiske og svenske konkurrenter teknisk overlegne en pinne stiv norsk jente.

Legger man til at Falla var den eneste norske løperen som avanserte til semifinalene og at Norge ser seg nødt til å sende distanseløpere som ryker i prologen til Kuusamo, danner det et godt bilde på nå-situasjonen i norsk kvinnesprint. Varsellampene har blinket lenge, men nå er det på tide å ta grep.

På tide med et sprintlag

At Norges Skiforbund ikke har et eget sprintlag for damer i 2018/2019-sesongen, fremstår i det hele tatt noe umusikalsk. Aldri har vel likestilling i idretten og samfunnet generelt vært mer aktuelt. Tidligere har et av argumentene vært at det har manglet kvinneløpere som satser og presterer på sprint, men med en slik holdning kan man ikke annet enn forvente at resultatene uteblir.

Nå har du tross alt aktuelle utøvere som Maiken Caspersen Falla, Kathrine Harsem, Mari Eide, Tiril og Lotta Udnes Weng og Anna Svendsen, for å nevne noen. Dermed virker ikke bare argumentet over mot sin hensikt, det finnes faktisk utøvere som allerede i dag ville vært naturlige å ha på et rent sprintlag. Her kunne det vært trent på tekniske og taktiske vurderinger, prologer, heat og spesifikk hurtighetstrening.

Ikke minst jentene hadde følt de hadde blitt satset på. Når tilbudet heller ikke finnes, kan man ikke forvente at utøvere skal satse for fullt mot «bare» sprint. For hvor mange ganger har vi ikke hørt norske skijenter si at de ikke «bare vil være sprinter»? Jeg tviler sterkt på at svenskene Maja Dahlqvist og Ida Ingemarsdotter måtte forsvare at de «bare er sprintere» etter å ha havnet på pallen i lørdagens sprint.

Andre grep må til

Det må imidlertid sterkere lut til enn å opprette et sprintlag på øverste nivå. Skal Norge være best i verdens også på kvinnenes sprint i fremtiden, må man se på hva som foregår i nasjonale renn på både senior- og juniorsiden.

Norge har nemlig en særegenhet ved sine nasjonale sprinter du knapt ser maken til utenfor landets grenser, verken i verdenscupen eller på nasjonalt nivå. I Norge går som regel skijentene lengre sprinter enn de strengt tatt trenger å gå, om man forholder seg til anbefalingene fra det internasjonale skiforbundet (FIS) hva løypelengder angår.

Mens utenlandske junior- og seniorjenter gjerne går sprinter som varer i 2-2,5 minutter, må ofte norske kvinneløpere gå i 3-4 minutter. Dette fører igjen til at mer kapasitetssterke løpere også stikker av med topplasseringene i nasjonale sprinter, mens jentene med raske muskelfiber og lavere O2-opptak opplever at heller ikke sprintøvelsen passer dem så godt som den burde. I mine øyne vil det å redusere lengden på sprintkonkurransene på jentesiden på både junior- og seniorsiden bidra til å sikre å få frem de rette løperne også på damesiden.

Skal Norge henge med på utviklingen vi er vitne til i damelangrenn og sprint, må det rett og slett gjøres endringer. Grepene bør tas både på topp- og breddenivå, og de bør tas snarest. Det haster nemlig, for både russere, amerikanere og svensker ser «grymt starka» ut!